Etter at de dro fra Elim, kom hele Israels menighet til ørkenen Sín, som ligger mellom Elim og Sinai. Dette skjedde på den femtende dagen i den andre måneden etter at de hadde forlatt Egypt.

Hele Israels menighet klagde til Moses og Aron i ørkenen.

Israels barn sa til dem: «Hadde vi bare dødd for Herren i Egypt, mens vi satt rundt kjøttgrytene og spiste oss mette på brød! Men dere har ført oss ut i denne ørkenen for å la hele menigheten dø av sult.»

Da sa Herren til Moses: «Se, jeg vil la brød falle ned fra himmelen for dere. Folket skal gå ut og samle så mye de trenger for hver dag, så jeg kan sette dem på prøve, om de vil følge min lov eller ikke.

Den sjette dagen skal de forberede det de har samlet inn, og det skal være dobbelt så mye som de samler inn på de andre dagene.»

Så sa Moses og Aron til hele Israels barn: «I kveld vil dere forstå at det er Herren som har ført dere ut av Egypt.

Og om morgenen skal dere se Herrens herlighet, for han har hørt deres klager mot ham. For hvem er vi, at dere klager til oss?»

Moses fortsatte: «Når Herren gir dere kjøtt å spise om kvelden og metter dere med brød om morgenen, da vil dere vite at Herren har hørt klagene deres mot ham. Hvem er vi? Deres klager går ikke til oss, men til Herren.»

Moses sa til Aron: «Si til hele Israels menighet: Kom fremfor Herren, for han har hørt deres klager.»

Da Aron talte til hele Israels menighet, snudde de seg mot ørkenen, og se, Herrens herlighet viste seg i skyen.

Herren talte til Moses og sa:

«Jeg har hørt klagene fra Israels barn. Si til dem: Mellom kveld og natt skal dere spise kjøtt, og om morgenen skal dere spise dere mette på brød. Da skal dere vite at jeg er Herren deres Gud.»

Om kvelden kom det vaktler og dekket leiren, og om morgenen lå det et lag dugg rundt leiren.

Da duggen hadde fordampet, lå det over ørkenen noe fint, som korn, fint som rim på jorden.

Da Israels barn så det, sa de til hverandre: «Hva er dette?» For de visste ikke hva det var. Moses sa til dem: «Dette er brødet som Herren har gitt dere å spise.

Dette er det som Herren har befalt: Samle så mye av det som dere trenger til å spise, en omer pr. person for hver av dere, etter det antall personer som finnes i deres telt.»

Israels barn gjorde slik, og noen samlet mye, noen lite.

Da de målte det med omeren, hadde de som hadde samlet mye, ikke noe til overs, og de som hadde samlet lite, manglet ingenting. Alle samlet så mye som de trengte for å spise.

Moses sa til dem: «Ingen må la noe av det bli igjen til morgendagen.»

Men de adlød ikke Moses. Noen lot noe være igjen til morgendagen, og det ble fylt med mark og luktet vondt. Moses ble sint på dem.

Hver morgen samlet de det etter sitt behov. Men når solen ble varm, smeltet det.

På den sjette dagen samlet de dobbelt så mye brød, to omer for hver av dem. Alle lederne i menigheten kom og fortalte det til Moses.

Og han sa til dem: «Dette er det som Herren har sagt: I morgen er det Sabbat, en hellig hviledag for Herren. Bak det dere vil bake, og kok det dere vil koke. Alt som blir til overs, legg det til side og oppbevar det til morgendagen.»

Så la de det til side til morgendagen, som Moses hadde befalt, og det luktet ikke vondt og det var ingen mark i det.

Moses sa: «Spis det i dag, for i dag er det Sabbat for Herren. Dere vil ikke finne det i marken i dag.

Samle det i seks dager, men på den syvende dagen, på Sabbaten, vil det ikke være noe.»

Likevel gikk noen av folket ut på den syvende dagen for å samle, men de fant ingenting.

Da sa Herren til Moses: «Hvor lenge vil dere nekte å følge mine bud og lover?

Se, fordi Herren har gitt dere Sabbaten, gir han dere på den sjette dagen brød for to dager. Hver av dere skal bli hos seg; ingen må forlate sitt sted på den syvende dagen.»

Så hvilte folket på den syvende dagen.

Israels hus kalte det manna. Det lignet korianderfrø, var hvitt, og smakte som honningkake.

Moses sa: «Dette er det som Herren har befalt: Fyll en omer av det og oppbevar det for kommende generasjoner, så de kan se brødet som jeg ga dere å spise i ørkenen da jeg førte dere ut av Egypt.»

Og Moses sa til Aron: «Ta en krukke og legg en full omer manna i den. Sett den fremfor Herren for oppbevaring i kommende generasjoner.»

Som Herren hadde befalt Moses, la Aron krukken foran vitnesbyrdet for å oppbevares.

Israels barn spiste manna i førti år, helt til de kom til et land der de kunne bo. De spiste manna helt til de nådde grensen til Kanaans land.

En omer er en tidel av en efa.