En av de dagene da han lærte folket i templet og forkynte evangeliet, kom yppersteprestene og de skriftlærde sammen med de eldste til ham

og sa: Si oss, med hvilken myndighet gjør du disse ting? Eller hvem er den som har gitt deg denne myndighet?

Han svarte og sa til dem: Jeg vil også spørre dere om en ting. Svar meg:

Johannes' dåp, var den fra himmelen eller fra mennesker?

De tenkte sammen og sa: Sier vi: Fra himmelen, vil han si: Hvorfor trodde dere ham da ikke?

Men hvis vi sier, Fra mennesker; da vil hele folket steine oss; for de er overbevist om at Johannes er en profet.

Og de svarte at de ikke visste hvorfra den var.

Så sa Jesus til dem: Da sier ikke engang jeg dere ved hvilken myndighet jeg gjør disse ting.

Og han begynte å tale til folket denne lignelsen: En mann plantet en vingård og leide den bort til vinbønder og drog bort i lang tid.

Da tiden kom, sendte han en tjener til vinbøndene, for at de skulle gi ham av vingårdens frukt. Men vinbøndene slo ham og sendte ham tomhendt bort.

Og han sendte en annen tjener; men de slo også ham, hånte ham og sendte ham tomhendt bort.

Og han sendte en tredje; men de såret også ham og kastet ham ut.

Da sa vingårdens herre: Hva skal jeg gjøre? Jeg vil sende min kjære sønn; det kan være de vil ha respekt for ham når de ser ham.

Men da vinbøndene så ham, samrådde de seg og sa: Dette er arvingen; kom, la oss drepe ham, så arven kan bli vår.

Og de kastet ham ut av vingården og drepte ham. Hva skal da vingårdens herre gjøre med dem?

Han skal komme og ødelegge disse vinbøndene, og gi vingården til andre. Og da de hørte det, sa de: Gud forby!

Men han så på dem og sa: Hva betyr da dette skriftsted: Den steinen byggherrene forkastet, den er blitt hjørnesteinen?

Hver den som faller på denne steinen, skal bli knust; men den som den faller på, skal den knuse.

Og yppersteprestene og de skriftlærde prøvde på den samme time å legge hånd på ham; og de fryktet for folket, for de forstod at han hadde talt denne lignelsen mot dem.

Og de voktet ham og sendte spioner som skulle late som de var rettferdige, for å fange ham i ord, så de kunne overgi ham til myndighetenes og landshøvdingens makt.

De spurte ham og sa: Mester, vi vet at du taler og lærer rettferdig, og du gjør ikke forskjell på folk, men lærer Guds vei i sannhet:

Er det lovlig for oss å gi skatt til keiseren, eller ikke?

Men han merket deres list og sa til dem: Hvorfor frister dere meg?

Vis meg en denar. Hvis bilde og påskrift har den? De svarte og sa: Keiserens.

Han sa til dem: Så gi da keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er.

Og de var ikke i stand til å gripe ham på ord i folkets påhør. Og de undret seg over hans svar og tidde.

Da kom noen av saddukeerne fram, de som benekter at det er noen oppstandelse, og de spurte ham

og sa: Mester, Moses har foreskrevet oss at om en manns bror dør og han hadde en hustru, men var barnløs, skal hans bror ta hustruen og reise opp avkom til sin bror.

Nå var det syv brødre. Den første tok en hustru, og døde barnløs.

Den andre tok henne så til hustru, og han døde barnløs.

Den tredje tok henne til ekte, og på samme vis dem alle syv. Etterlot intet barn og døde.

Til slutt døde også kvinnen.

I oppstandelsen, hvis hustru blir hun da? For alle syv hadde henne til hustru.

Jesus svarte og sa til dem: Denne verdens barn gifter seg og blir gitt til ekte.

Men de som finnes verdige til å få del i den kommende verden og oppstandelsen fra de døde, de verken gifter seg eller blir gitt til ekte.

Heller ikke kan de dø lenger; for de er som englene, og er Guds barn, idet de er oppstandelsens barn.

Men at de døde oppstår, det har også Moses vist ved torneb bushen, da han kaller Herren for Abrahams Gud og Isaks Gud og Jakobs Gud.

For han er ikke en Gud for døde, men for levende; for alle lever for ham.

Da svarte noen av de skriftlærde og sa: Mester, du har talt vel.

Og etter det våget de ikke å spørre ham om noe.

Han sa til dem: Hvordan sier de at Kristus er Davids sønn?

Og selv David sier i Salmenes bok: Herren sa til min Herre: Sett deg ved min høyre hånd,

inntil jeg gjør dine fiender til din fotskammel.

Så kaller da David ham Herre; og hvordan er han da hans sønn?

Mens alt folket hørte på, sa han til sine disipler:

Vokt dere for de skriftlærde, som gjerne vil gå omkring i lange klær, og elsker hilsninger på torgene og de øverste seter i synagogene og de øverste plasser i gjestebud,;

de som eter opp enkers hus, og for syns skyld holder lange bønner. De skal få dess større fordømmelse.