Og det skjedde deretter, at han gikk fra by til by og fra landsby til landsby, og forkynte og bragte det glade budskap om Guds rike; og de tolv var med ham,

og noen kvinner som hadde blitt helbredet fra onde ånder og sykdommer, Maria som ble kalt Magdalena, som sju djevler var gått ut av,

og Johanna, hustruen til Kusa, Herodes' forvalter, og Susanna, og mange andre, som tjente dem med sine midler.

Og da mye folk var samlet, og de kom til ham fra hver by, talte han en lignelse:

En såmann gikk ut for å så sin sæd; og da han sådde, falt noe på veien, og ble nedtrampet, og himmelens fugler åt det opp.

Og annet falt på steingrunn, og da det skjøt opp, visnet det bort fordi det ikke hadde væte.

Og annet falt mellom torner; og tornene vokste opp med det og kvalte det.

Og annet falt i god jord, og vokste opp og bar frukt hundre fold. Da han hadde sagt dette, ropte han: Den som har ører å høre med, han høre!

Så spurte disiplene ham hva denne lignelsen betydde.

Han sa: Eder er det gitt å kjenne Guds rikes hemmeligheter, men for de andre i lignelser, for at de seende ikke skal se, og hørende ikke skal forstå.

Dette er lignelsen: Sæden er Guds ord.

De ved veien er de som hører; så kommer djevelen og tar ordet bort fra deres hjerter, for at de ikke skal tro og bli frelst.

De på steingrunn er de som, når de hører, med glede tar imot ordet, men de har ingen rot; de tror til en tid, men i fristelsens stund faller de fra.

Og det som falt blant torner, det er de som hører, men som i tidens løp blir kvalt av bekymringer, rikdom og nytelser i livet, og bærer ikke fullmoden frukt.

Men den i god jord er de som med et oppriktig og godt hjerte, når de hører ordet, beholder det og bærer frukt med tålmodighet.

Ingen tenner en lampe og dekker den til med et kar eller setter den under en seng; men setter den på en lysestake, så de som kommer inn, kan se lyset.

For ingenting er skjult som ikke skal bli åpenbart, og ingenting er hemmelig som ikke skal bli kjent og komme frem i dagen.

Se derfor hvordan dere hører. For den som har, til ham skal det bli gitt, og den som ikke har, fra ham skal det bli tatt selv det han synes å ha.

Så kom hans mor og hans brødre til ham, men kunne ikke nå frem til ham på grunn av folkemengden.

Og det ble sagt ham av noen: Din mor og dine brødre står utenfor og ønsker å se deg.

Men han svarte og sa til dem: Min mor og mine brødre er disse som hører Guds ord og gjør det.

En dag gikk han i båten med sine disipler, og han sa til dem: La oss dra over til den andre siden av innsjøen. Så dro de av sted.

Men mens de seilte, sovnet han. Da kom det en stormvind ned over innsjøen, de fylltes av vann og var i fare.

De gikk da bort til ham og vekket ham og sa: Mester, mester, vi omkommer. Da reiste han seg og truet vinden og bølgene; og de la seg, og det ble blikk stille.

Men han sa til dem: Hvor er deres tro? Og de var redde og undret seg og sa til hverandre: Hva slags mann er dette! For han befaler til og med vinden og vannet, og de adlyder ham!

Så seilte de til gerasenernes land som ligger ovenfor Galilea.

Da han steg i land, kom en mann fra byen imot ham som hadde onde ånder i lang tid, og han hadde ikke hatt klær på seg og bodde ikke i hus, men på gravene.

Da han så Jesus, ropte han, falt ned foran ham og ropte med høy stemme og sa: Hva har jeg med deg å gjøre, Jesus, Den Høyeste Guds Sønn? Jeg ber deg, pin meg ikke!

For han hadde befalt den urene ånd å fare ut av mannen. For den hadde ofte grepet ham; og man hadde bundet ham med lenker og fotjern og holdt vakt over ham, men han hadde brutt lenkene og ble drevet av demonen inn i ødemarken.

Og Jesus spurte ham og sa: Hva er ditt navn? Og han sa: Legion; for mange djevler var gått inn i ham.

Og de bønnfalt ham at han ikke ville befale dem å dra ned i avgrunnen.

Og der var en stor flokk svin som gikk og beitet på fjellet. Og de bønnfalt ham at han ville tillate dem å gå inn i dem. Og han tillot dem.

Da gikk djevlene ut av mannen og inn i svinene, og flokken løp voldsomt ned fra stupet ut i sjøen og druknet.

Men da de som gjette dem så det som hendte, flyktet de og fortalte det i byen og i landet.

Da gikk folk ut for å se hva som hadde skjedd, og de kom til Jesus og fant mannen, av hvem djevlene var faret ut, sittende ved Jesu føtter, påkledd og i sin rette forstand; og de ble redde.

Og de som hadde sett det, fortalte dem hvorledes den besatte var blitt frelst.

Og hele det omliggende folket av gadarenerne bad ham å dra bort fra dem; for stor frykt hadde grepet dem. Og han gikk ombord i båten og vendte tilbake.

Men mannen av hvem djevlene var faret ut, bad at han måtte være med ham; men Jesus sendte ham bort og sa:

Vend tilbake til ditt hus og fortell hvor store ting Gud har gjort for deg. Og han gikk av sted og forkynte i hele byen hvor store ting Jesus hadde gjort for ham.

Og det skjedde, da Jesus kom tilbake, tok folket imot ham; for de ventet alle på ham.

Og se, det kom en mann ved navn Jairus, og han var forstander i synagogen; og han falt ned for Jesu føtter og bad ham å komme inn i hans hus;

for han hadde en eneste datter, omtrent tolv år gammel, og hun lå for døden. Men da han gikk dit, trengte folket seg omkring ham.

Og en kvinne som i tolv år hadde hatt blødninger og hadde brukt opp alt hun eide hos leger men ingen hadde kunnet helbrede henne,

kom bakfra og rørte ved frynsen på hans kappe, og straks stanset blødningen.

Og Jesus sa: Hvem rørte ved meg? Da alle nektet, sa Peter og de som var med ham: Mester, folkemengden presser og trykker deg, og du sier: Hvem rørte ved meg?

Men Jesus sa: Noen rørte ved meg, for jeg merket at kraft gikk ut fra meg.

Da kvinnen så at hun ikke kunne skjule seg, kom hun skjelvende, falt ned for ham og forklarte foran alt folket hvorfor hun hadde rørt ved ham og hvordan hun straks ble helbredet.

Og han sa til henne: Datter, vær frimodig! Din tro har frelst deg. Gå i fred.

Mens han ennå talte, kom noen fra synagogeforstanderens hus og sa: Din datter er død. Uleilig ikke Mesteren.

Men da Jesus hørte det, svarte han ham: Frykt ikke! Tro bare, så skal hun bli frelst.

Da han kom inn i huset, lot han ingen gå inn med seg unntatt Peter, Jakob og Johannes, samt barnets far og mor.

Alle gråt og holdt klage over henne. Men han sa: Gråt ikke! Hun er ikke død, men sover.

Og de lo av ham, for de visste at hun var død.

Men han drev dem alle ut, tok hennes hånd og ropte: Pike, stå opp!

Hennes ånd vendte tilbake, og hun reiste seg straks. Så befalte han at hun skulle få mat.

Hennes foreldre ble forferdet, men han bød dem at de ikke skulle fortelle noen hva som hadde hendt.