Hva skal vi da si at Abraham, vår far etter kjødet, har funnet?

For dersom Abraham ble rettferdiggjort ved gjerninger, har han noe å rose seg av, men ikke for Gud.

For hva sier Skriften? Abraham trodde Gud, og det ble tilregnet ham som rettferdighet.

Men den som arbeider, regnes lønnen ikke av nåde, men som noe han har fortjent.

Men den som ikke arbeider, men tror på ham som rettferdiggjør den ugudelige, ham blir hans tro tilregnet som rettferdighet.

Slik beskriver også David den salighet som tilkommer det menneske som Gud tilregner rettferdighet uten gjerninger,

Salige er de hvis overtredelser er tilgitt, og hvis synder er dekket.

Salig er den mann hvis synd Herren ikke tilregner.

Kommer da denne salighet bare på de omskårne, eller også på de uomskårne? For vi sier at troen ble tilregnet Abraham som rettferdighet.

Hvordan ble den da tilregnet? Mens han var i omskjærelse eller i uomskjærelse? Ikke i omskjærelse, men i uomskjærelse.

Og han mottok omskjærelsens tegn, et segl for den rettferdighet av troen som han hadde mens han ennå var uomskåret, for at han skulle være far til alle dem som tror, men ikke er omskåret, for at den rettferdighet også kunne tilregnes dem,

og far til omskjærelsen, ikke bare til dem som er omskåret, men også til dem som vandrer i den tro som vår far Abraham hadde mens han ennå var uomskåret.

For det var ikke ved loven løftet til Abraham eller hans ætt ble gitt, at han skulle arve verden, men ved rettferdigheten av tro.

For om de som er av loven er arvinger, blir troen gjort til intet, og løftet satt ut av kraft.

Fordi loven virker vrede; for hvor ingen lov er, er det heller ingen overtredelse.

Derfor er det av tro, for at det skal være av nåde; så løftet kan være sikkert for hele avkommet; ikke bare for dem som er av loven, men også for dem som er av Abrahams tro; som er vår alles far,

(som det er skrevet, Jeg har gjort deg til far for mange folkeslag,) foran ham som han trodde på, Gud, som gjør de døde levende, og kaller på de ting som ikke er som om de var.

Som mot håp trodde i håp, så han kunne være far til mange folkeslag, i henhold til det som var sagt, Så skal din avkom være.

Og uten å bli svak i tro, betraktet han ikke sitt eget legeme, nå dødt, da han var omtrent hundre år gammel, og heller ikke Saras morslivs død.

Han tvilte ikke på Guds løfte gjennom vantro; men var sterk i tro, og ga ære til Gud;

Og var fullt overbevist om at det han hadde lovet, var han i stand til også å utføre.

Og derfor ble det tilregnet ham som rettferdighet.

Nå var det ikke skrevet for hans skyld alene, at det ble tilregnet ham;

Men også for vår skyld, til hvem det skal bli tilregnet, hvis vi tror på ham som oppreiste Jesus vår Herre fra de døde;

Som ble overgitt for våre overtredelser, og ble oppreist for vår rettferdiggjørelse.