Jeg sier sannheten i Kristus, jeg lyver ikke, min samvittighet bærer meg også vitne i Den Hellige Ånd,

at jeg har stor sorg og uopphørlig smerte i mitt hjerte.

For jeg kunne ønske at jeg selv var forbannet, skilt fra Kristus, for mine brødre, mine slektninger etter kjødet,

som er israelitter; dem tilhører barnekåret, herligheten, paktene, lovgivningen, gudstjenesten og løftene;

dem tilhører også fedrene, og fra dem stammer Kristus etter kjødet, han som er Gud over alle ting, velsignet i all evighet. Amen.

Ikke som om Guds ord har slått feil. For ikke alle som er av Israel, er Israel;

heller ikke, fordi de er Abrahams ætt, er de alle barn, men i Isak skal din ætt kalles.

Det vil si: ikke kjødelige barn er Guds barn, men løftets barn regnes til ætten.

For dette er løftets ord: Ved denne tid vil jeg komme, og Sara skal ha en sønn.

Og ikke bare dette, men da også Rebekka var med barn ved en, vår far Isak,

for da barna ennå ikke var født og ikke hadde gjort verken godt eller ondt, så Guds hensikt etter utvelgelse kunne stå fast, ikke av gjerninger, men av ham som kaller,

ble det sagt til henne: Den eldste skal tjene den yngste,

som det står skrevet: Jakob elsket jeg, men Esau hatet jeg.

Hva skal vi si da? Er det urettferdighet hos Gud? På ingen måte!

For han sier til Moses: Jeg vil være barmhjertig mot den jeg er barmhjertig mot, og jeg vil forbarme meg over den jeg forbarmar meg over.

Så er det altså ikke av den som vil, eller av den som løper, men av Gud som viser miskunn.

For Skriften sier til Farao: «For dette samme har jeg reist deg opp, at jeg ved deg kunne vise min makt, og at mitt navn kunne forkynnes over hele jorden.»

Så har han altså miskunn med dem han vil, og hvem han vil, forherder han.

Du vil da si til meg: «Hvorfor klager han enda? For hvem kan motstå hans vilje?»

Men hvem er da du, menneske, som svarer Gud imot? Skal det som er formet, si til ham som formet det: «Hvorfor har du gjort meg slik?»

Eller har ikke pottemakeren makt over leiren, til av samme klump å gjøre et kar til ære og et annet til vanære?

Hva om Gud, enda han ville vise sin vrede og åpenbare sin makt, med stor langmodighet bar over med vredens kar, ferdige til undergang,

og at han ville åpenbare sin herlighets rikdom over miskunnens kar, som han forut hadde beredt til herlighet?

Oss som han også kalte, ikke bare av jødene, men også av hedningene.

Som han også sier hos Hosea: «Jeg skal kalle dem mitt folk, som ikke var mitt folk; og henne elsket, som ikke var elsket.»

Og det skal skje at på det sted hvor det ble sagt til dem: «Dere er ikke mitt folk», der skal de bli kalt den levende Guds barn.

Men Esaias roper ut angående Israel: «Om antallet av Israels barn var som havets sand, skal bare en rest bli frelst.»

For Herren skal fullføre sitt verk og gjøre det endegyldig på jorden.

Og som Esaias sa før: «Hadde ikke Herren Sebaot etterlatt oss en ætt, var vi blitt som Sodoma og liknet Gomorra.»

Hva skal vi da si? At hedningene, som ikke jaget etter rettferdighet, har funnet rettferdighet, ja, den rettferdighet som er av tro.

Men Israel, som fulgte etter loven om rettferdighet, har ikke oppnådd loven om rettferdighet.

Hvorfor? Fordi de ikke søkte den ved tro, men som ved lovens gjerninger. For de snublet ved snublesteinen;

som skrevet er: Se, jeg legger i Sion en snublestein og en klippe til forargelse; og den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.