Da dette var gjort, kom fyrstene til meg og sa: «Israels folk, prestene og levittene har ikke skilt seg fra folkene i landene, men praktiserer de samme avskyelige skikkene som kanaaneerne, hetittene, perisittene, jebusittene, ammonittene, moabittene, egypterne og amorittene.»

Now when these things were done, the princes came to me, saying, The people of Israel, and the priests, and the Levites, have not separated themselves from the people of the lands, doing according to their abominations, even of the Canaanites, the Hittites, the Perizzites, the Jebusites, the Ammonites, the Moabites, the Egyptians, and the Amorites.

For de har tatt døtre fra disse folkene til seg selv og til sønnene sine, slik at den hellige ætten har blitt blandet med folkene i disse landene. Ja, fyrstene og lederne har vært de fremste i denne overtredelsen.

For they have taken of their daughters for themselves, and for their sons: so that the holy seed have mingled themselves with the people of those lands: yea, the hand of the princes and rulers hath been chief in this trespass.

Da jeg hørte dette, rev jeg i stykker kappen og kappen min, rev av håret på hodet mitt og skjegget, og satt målløs ned.

And when I heard this thing, I rent my garment and my mantle, and plucked off the hair of my head and of my beard, and sat down astonied.

Da samlet alle seg rundt meg, de som skalv for Israels Guds ord, på grunn av overtredelsen til de som hadde blitt ført bort, og jeg satt målløs til kveldofferet.

Then were assembled unto me every one that trembled at the words of the God of Israel, because of the transgression of those that had been carried away; and I sat astonied until the evening sacrifice.

Ved kveldofferet reiste jeg meg fra min sorg; og etter å ha revet i stykker kappen og kappen min, falt jeg på kne og strakte hendene ut til Herren min Gud.

And at the evening sacrifice I arose up from my heaviness; and having rent my garment and my mantle, I fell upon my knees, and spread out my hands unto the LORD my God,

Og sa: «Å min Gud, jeg skammer meg og rødmer når jeg løfter ansiktet mitt til deg, min Gud. For våre misgjerninger har vokst seg større enn våre hoder, og våre overtredelser har vokst opp til himmelen.

And said, O my God, I am ashamed and blush to lift up my face to thee, my God: for our iniquities are increased over our head, and our trespass is grown up unto the heavens.

Fra fedrenes dager og til denne dag har vi vært store overtredere; og på grunn av våre misgjerninger er vi, våre konger og våre prester blitt overgitt i hendene på kongene i landene, til sverdet, til fangenskap, til plyndring og til vanære, slik det er den dag i dag.

Since the days of our fathers have we been in a great trespass unto this day; and for our iniquities have we, our kings, and our priests, been delivered into the hand of the kings of the lands, to the sword, to captivity, and to a spoil, and to confusion of face, as it is this day.

Men nå har en liten nåde blitt vist fra Herren vår Gud, som har latt en rest av oss slippe unna, og gitt oss en plass i sin hellige bolig, så vår Gud kan opplyse våre øyne og gi oss litt oppreisning i vårt fangenskap.

And now for a little space grace hath been shewed from the LORD our God, to leave us a remnant to escape, and to give us a nail in his holy place, that our God may lighten our eyes, and give us a little reviving in our bondage.

For vi var slaver; men vår Gud har ikke forlatt oss i vårt fangenskap, men har gitt oss nåde i Persias kongers øyne, for å gi oss en oppreisning, sette opp Guds hus og gjenoppbygge ruinen, og gi oss en mur i Juda og Jerusalem.

For we were bondmen; yet our God hath not forsaken us in our bondage, but hath extended mercy unto us in the sight of the kings of Persia, to give us a reviving, to set up the house of our God, and to repair the desolations thereof, and to give us a wall in Judah and in Jerusalem.

Og nå, vår Gud, hva skal vi si etter dette? For vi har forlatt dine bud,

And now, O our God, what shall we say after this? for we have forsaken thy commandments,

som du gav ved dine tjenere profetene, og sa: «Landet dere går inn for å eie, er et urent land med uretten til folkene der, med deres avskyelige skikker, som har fylt det fra ende til annen med sine urenheter.

Which thou hast commanded by thy servants the prophets, saying, The land, unto which ye go to possess it, is an unclean land with the filthiness of the people of the lands, with their abominations, which have filled it from one end to another with their uncleanness.

Derfor skal dere ikke gi deres døtre til deres sønner, heller ikke ta deres døtre til deres sønner, eller søke deres fred eller rikdom til evig tid, så dere kan være sterke, spise godt av landets frukt, og la det være en arv til deres barn for bestandig.

Now therefore give not your daughters unto their sons, neither take their daughters unto your sons, nor seek their peace or their wealth for ever: that ye may be strong, and eat the good of the land, and leave it for an inheritance to your children for ever.

Etter alt dette som har kommet over oss på grunn av våre onde gjerninger og store overtredelser, ser vi at du, vår Gud, har straffet oss mindre enn våre misgjerninger fortjener, og gitt oss en slik utfrielse som dette.

And after all that is come upon us for our evil deeds, and for our great trespass, seeing that thou our God hast punished us less than our iniquities deserve, and hast given us such deliverance as this;

Skulle vi igjen bryte dine bud og forene oss med folkene som begår slike avskyeligheter? Vil du ikke bli sint på oss til du har gjort ende på oss, så det ikke er noen rest eller flukt tilbake?

Should we again break thy commandments, and join in affinity with the people of these abominations? wouldest not thou be angry with us till thou hadst consumed us, so that there should be no remnant nor escaping?

Å Herre Gud av Israel, du er rettferdig, for vi er fremdeles en rest som har sluppet unna, slik det er i dag. Se, vi står for deg i våre overtredelser; for vi kan ikke stå for deg på grunn av dette.»

O LORD God of Israel, thou art righteous: for we remain yet escaped, as it is this day: behold, we are before thee in our trespasses: for we cannot stand before thee because of this.