1 Samuelsbok 1:10
I sin store sorg bad Hanna til Herren og gråt sårt.
I sin store sorg bad Hanna til Herren og gråt sårt.
Full av bitterhet i sjelen ba hun til Herren og gråt sårt.
I sjelens bitterhet ba hun til Herren og gråt sårt.
Hun var bitter i sjelen, og hun ba til Herren og gråt sårt.
I sin store sorg ba Hanna til Herren og gråt.
Hanna var i bitter sjeleangst; hun ba til Herren og gråt sårt.
Og hun var i dyp sorg, bad til HERREN og gråt bittert.
Dypt bedrøvet ba hun til Herren og gråt bittert.
Fylt av sorg begynte hun å be til Herren, og hun gråt sårt.
Hun var i dyp sjelenød, ba til Herren og gråt bittert.
Hun var dypt bitter i sin sjel, og mens hun bad til HERREN, gråt hun sterkt.
Hun var i dyp sjelenød, ba til Herren og gråt bittert.
In her deep anguish, Hannah prayed to the LORD, weeping bitterly.
I sin bitre sorg ba Hanna til Herren mens hun gråt sårt.
Og hun var beskeligen bedrøvet i Sjælen, og hun bad ydmygeligen til Herren og græd saare.
And she was in bitterness of soul, and prayed unto the LORD, and wept sore.
Hanna var dypt ulykkelig og ba til Herren mens hun gråt sårt.
And she was in bitterness of soul, and prayed to the LORD, and wept greatly.
And she was in bitterness of soul, and prayed unto the LORD, and wept sore.
Hun var meget trist til sinns, og hun ba til Herren og gråt sterkt.
Hanna var i dyp sorg og ba til Herren og gråt sårt.
Hun var dypt bedrøvet og ba til Herren mens hun gråt bittert.
Med sorg i sjelen ba hun til Herren mens hun gråt bittert.
And she was in bitterness of soul, and prayed unto Jehovah, and wept sore.
And she was in bitterness of soul, and prayed unto the LORD, and wept sore.
And she was full of heuynes in hir herte, and prayed vnto the LORDE, and wepte,
And she was troubled in her minde, and prayed vnto the Lord, and wept sore:
And she was troubled in her minde, and prayed vnto the Lord, & wept sore,
And she [was] in bitterness of soul, and prayed unto the LORD, and wept sore.
She was in bitterness of soul, and prayed to Yahweh, and wept sore.
And she is bitter in soul, and prayeth unto Jehovah, and weepeth greatly,
And she was in bitterness of soul, and prayed unto Jehovah, and wept sore.
And she was in bitterness of soul, and prayed unto Jehovah, and wept sore.
And with grief in her soul, weeping bitterly, she made her prayer to the Lord.
She was in bitterness of soul, and prayed to Yahweh, and wept bitterly.
As for her, she was very distressed. She prayed to the LORD and was, in fact, weeping.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
11Hun avla et løfte og sa: 'Herren, hærskarenes Gud, om du ser på din tjenestekvinnes nød og husker meg, og ikke glemmer din tjenestekvinne, men gir henne en sønn, da skal jeg gi ham til Herren for alle hans dager, og barberkniv skal aldri komme på hans hode.'
12Mens hun fortsatte å be for Herren, fulgte Eli med på munnen hennes.
13Hanna talte inni seg; kun leppene hennes beveget seg, men stemmen hørtes ikke. Derfor trodde Eli at hun var beruset.
14Eli sa til henne: 'Hvor lenge vil du være beruset? Sørg for at vinen forlater deg.'
15Hanna svarte: 'Nei, min herre, jeg er en kvinne med en tung ånd. Jeg har verken drukket vin eller sterk drikk, men jeg utøste min sjel for Herrens åsyn.'
16Ta ikke din tjenestekvinne for en ubrukelig kvinne, for jeg har talt ut fra min store sorg og pine.'
17Da svarte Eli: 'Gå i fred, og måtte Israels Gud gi deg det du har bedt ham om.'
18Hun sa: 'Måtte din tjenestekvinne finne nåde for dine øyne.' Deretter gikk hun sin vei, spiste igjen, og hennes ansikt var ikke lenger nedtrykt.
19Tidlig neste morgen bøyde de seg for Herren, og vendte så tilbake til hjemmet sitt i Rama. Elkana hadde omgang med sin kone Hanna, og Herren husket henne.
20Etter en tid ble Hanna gravid og fødte en sønn. Hun kalte ham Samuel, for hun sa: 'Jeg har bedt Herren om ham.'
21Elkana dro igjen opp med hele sitt hus for å ofre til Herren det årlige slaktofferet og for å oppfylle sitt løfte.
22Men Hanna dro ikke opp, for hun sa til sin mann: 'Når gutten er avvent, vil jeg ta ham med opp og vise ham for Herren, slik at han kan bli der for alltid.'
23Elkana, hennes mann, sa til henne: 'Gjør hva du mener er best. Bli til du har avvent ham; måtte Herren stadfeste sitt ord.' Så ble kvinnen igjen og ammet sin sønn til hun hadde avvent ham.
24Så snart hun hadde avvent ham, tok hun ham med seg, sammen med en tre år gammel okse, en efa med mel, og en sekk med vin. Hun brakte ham til Herrens hus i Shilo, og gutten var ung.
25Der slaktet de oksen og førte gutten til Eli.
26Hun sa: 'Unnskyld, min herre! Så sant du lever, min herre, det var meg, kvinnen, som stod her ved din side og ba til Herren.
27For denne gutten ba jeg, og Herren har gitt meg det jeg bad om.
28Nå låner jeg ham også til Herren. Så lenge han lever, skal han være kjærlighetens barn for Herren.' Og de bøyde seg for Herren der.
4En dag, når Elkana ofret, ga han deler av kjøttet til sin kone Peninna og til hennes sønner og døtre.
5Men til Hanna ga han en spesiell del, selv om Herren hadde lukket hennes morsliv, for han elsket henne.
6Hennes rival, Peninna, provoserte henne for å få henne til å føle seg nedverdiget, fordi Herren hadde lukket hennes morsliv.
7Dette skjedde hvert år når de dro opp til Herrens hus. Slik provoserte Peninna henne, og Hanna gråt og nektet å spise.
8Elkana, hennes mann, sa til henne: 'Hanna, hvorfor gråter du? Hvorfor spiser du ikke? Og hvorfor er hjertet ditt trist? Er jeg ikke bedre for deg enn ti sønner?'
9Etter at de hadde spist og drukket i Shilo, reiste Hanna seg. Eli, presten, satt på sin stolfot ved dørstolpen til Herrens tempel.
1Hanna ba i bønn og sa: Mitt hjerte fryder seg i Herren, mitt horn er løftet opp i Herren. Min munn er vidåpen mot mine fiender, for jeg gleder meg i din frelse.
20Eli velsignet Elkana og hans kone og sa: 'Må Herren gi deg avkom fra denne kvinnen i stedet for den sønnen som ble lånt til Herren.' Så dro de hjem.
21Herren tok seg av Hanna, og hun ble gravid og fødte tre sønner og to døtre. Gutten Samuel vokste opp hos Herren.
1Det var en mann fra Ramatajim-Sofim, i Efraims fjelland. Han het Elkana, sønn av Jeroham, sønn av Elihu, sønn av Tohu, sønn av Suf, en efraimitt.
2Han hadde to koner. Den ene het Hanna og den andre Peninna. Peninna hadde barn, men Hanna hadde ingen.
36Hun svarte: «Min far, hvis du har gitt et løfte til Herren, så gjør med meg som du har lovet, siden Herren har gitt deg hevn over dine fiender, ammonittene.»
37Så sa hun til sin far: «Gi meg denne tillatelsen: La meg få to måneder, så jeg kan gå opp i fjellene og gråte over min jomfrustand sammen med mine venninner.»
38Han sa: «Gå.» Og han sendte henne bort for to måneder. Hun og venninnene hennes gikk opp i fjellene og gråt over at hun måtte forbli jomfru.
16Hun gikk og satte seg ned et stykke unna, en buelengde unna, for hun sa: "Jeg kan ikke se barnet dø." Og hun satt der og brast ut i gråt.
5Samuel sa: "Samle hele Israel til Mispa, så vil jeg be til Herren for dere."
20Han ropte til Herren og sa: «Herre, min Gud, har du også gjort dette mot denne enken jeg bor hos, ved å la hennes sønn dø?»
22Han svarte: «Mens barnet var i live, fastet og gråt jeg, for jeg tenkte: Hvem vet om ikke Herren kan bli meg nådig og la barnet leve?
16Da hun plaget ham dag etter dag med sine ord og presset ham, ble han så lei at han ønsket å dø.
11Elkana dro tilbake til sitt hus i Rama, men gutten tjente Herren under tilsyn av presten Eli.
20Omtrent på dødstidspunktet sa de som stod om henne: «Vær ikke redd, for du har født en sønn.» Men hun svarte ikke og la heller ikke merke til det.
2Folket dro til Betel og ble der til kvelden for Guds åsyn. De løftet sine røster og gråt med stor gråt.
16For dette gråter jeg, mine øyne renner over med vann. For en trøster, en som kan gjenopprette min sølv, er langt fra meg; mine barn er forlatt fordi fienden har seiret.
13skulle dere da vente til de ble voksne? Skulle dere stanse for å ikke bli gift? Nei, mine døtre, for det går meg verre enn dere, for Herrens hånd har rammet meg.»
20Da sa hun til dem: «Kall meg ikke Noomi, kall meg Mara, for den Allmektige har gjort livet meget bittert for meg.
4Da jeg hørte dette, satte jeg meg ned og gråt. Jeg sørget i mange dager, og jeg fastet og ba for Gud i himmelen.