1 Samuelsbok 14:24
Israels menn ble hardt presset den dagen, og Saul hadde bundet folket med en ed som sa: "Forbannet være den som spiser mat før kvelden, før jeg har hevnet meg på mine fiender." Så smakte ingen av hæren mat.
Israels menn ble hardt presset den dagen, og Saul hadde bundet folket med en ed som sa: "Forbannet være den som spiser mat før kvelden, før jeg har hevnet meg på mine fiender." Så smakte ingen av hæren mat.
Israelittene var hardt plaget den dagen, for Saul hadde lagt folket under ed og sagt: Forbannet være den som spiser noe før kvelden kommer, før jeg har tatt hevn over mine fiender. Derfor smakte ingen av folket mat.
Israels menn var hardt utmattet den dagen, og Saul la folket under ed og sa: Forbannet være den som spiser mat før kvelden, før jeg har tatt hevn over mine fiender! Derfor smakte ingen av folket mat.
Israels menn var hardt presset den dagen. Saul hadde lagt folket under ed og sagt: Forbannet være den som spiser mat før kvelden, før jeg har tatt hevn over mine fiender! Derfor smakte ingen av folket mat.
Israelittene ble hardt presset den dagen, og Saul hadde lagt en ed mot folket og sagt: «Forbannet være den som spiser mat før kvelden, før jeg har tatt hevn over mine fiender.» Derfor smakte ingen av folket på mat.
Men Israels menn var i nød den dagen; for Saul hadde bundet folket med en ed og sagt: "Forbannet er den mannen som spiser noe denne dagen, før jeg har hevnet meg på mine fiender." Så ingen av folket smakte mat.
Og folkets nød den dagen var stor; for Saul hadde sverget folket og sagt: "Forbannet være den mannen som spiser noe mat inntil kveld, inntil jeg er hevnet på mine fiender." Så smakte ikke folket noe.
Men israelfolket var utmattet den dagen, fordi Saul hadde sverget en ed som sa: «Forbannet er den som spiser noe før kvelden kommer, så jeg kan hevne meg på fiendene mine.» Derfor smakte ingen av folket mat.
Israels menn var i stor nød den dagen, for Saul hadde lagt folket under ed: «Forbannet er den som spiser mat før kvelden, før jeg har hevnet meg på mine fiender.» Så ingen smakte mat.
Israels menn var tynget den dagen, for Saul hadde fått folket til å avlegge en ed og sagt: Forbannet er den som spiser noe før kvelden kommer og jeg har hevnet meg på mine fiender. Derfor smakte ingen av folket noen mat.
Israelittene var fortvilet den dagen, for Saul hadde pålagt folket en streng ed: «Forbannet den som spiser noe mat før kveld, for at jeg skal få hevn over mine fiender.» Derfor smakte ingen på noe.
Israels menn var tynget den dagen, for Saul hadde fått folket til å avlegge en ed og sagt: Forbannet er den som spiser noe før kvelden kommer og jeg har hevnet meg på mine fiender. Derfor smakte ingen av folket noen mat.
Now the Israelites were hard-pressed that day, because Saul had bound the people under an oath, saying, 'Cursed be anyone who eats food before evening comes, before I have avenged myself on my enemies!' So none of the troops tasted food.
Israels menn var presset hardt den dagen, for Saul hadde bundet folket med denne ed: «Forbannet være den mann som spiser mat før kvelden, før jeg har tatt hevn over mine fiender.» Ingen av folket smakte noe mat.
Og Israels Mænd bleve udmattede paa den samme Dag; thi Saul besvoer Folket og sagde: Forbandet være den Mand, som æder nogen Mad indtil Aftenen! at jeg kan hevne mig paa mine Fjender; derfor smagte det ganske Folk ingen Mad.
And the men of Israel were distressed that day: for Saul had adjured the people, saying, Cursed be the man that eateth any food until evening, that I may be avenged on mine enemies. So none of the people tasted any food.
Israels menn var i nød den dagen, for Saul hadde latt folket sverge en ed og sagt: 'Forbannet være den som spiser mat før kvelden, før jeg har hevnet meg på mine fiender.' Derfor smakte ingen av folket mat.
The men of Israel were distressed that day because Saul had placed the people under an oath, saying, "Cursed be the man who eats any food until evening, that I may avenge myself on my enemies." So none of the people tasted any food.
And the men of Israel were distressed that day: for Saul had adjured the people, saying, Cursed be the man that eateth any food until evening, that I may be avenged on mine enemies. So none of the people tasted any food.
Mennene av Israel var i nød den dagen; for Saul hadde lagt folket under ed og sagt: Forbannet være den som spiser noe før det blir kveld, og jeg har tatt hevn på mine fiender. Så ingen av folket spiste noe.
Og Israels menn ble plaget den dagen, for Saul hadde bundet folket til en ed og sagt: «Forbannet er den som spiser mat før kvelden, før jeg har hevnet meg på mine fiender.» Derfor hadde ingen av folket smakt mat.
Men Israels menn var bekymret den dagen, for Saul hadde lagt en ed på folket og sagt: Forbannet er den som spiser noe før kvelden, før jeg har hevnet meg på mine fiender. Så ingen av folket smakte mat.
Folket var med Saul, omtrent tjue tusen mann, og kampen spredte seg over hele Efraims fjellområder. Men Saul gjorde en stor feil den dagen ved å legge folket under ed: Forbannet er den som spiser før kvelden kommer og jeg har hevnet meg på fiendene mine. Så ingen smakte mat.
And whan the men of Israel came forth, Saul charged all the people the same daye, and sayde: Cursed be euery man, which eateth bred vntyll euen, that I maye auenge me on myne enemies. Then all the people taisted no bred.
And at that time the men of Israel were pressed with hunger: for Saul charged the people with an othe, saying, Cursed be the man that eateth foode till night, that I may be auenged of mine enemies: so none of the people tasted any sustenance.
And when the men of Israel were kepte downe with hunger that day, Saul charged the people with an oth, saying: Cursed be the man that eateth any foode vntill night, till I be auenged of myne enemies. And so none of the people tasted any sustenaunce.
¶ And the men of Israel were distressed that day: for Saul had adjured the people, saying, Cursed [be] the man that eateth [any] food until evening, that I may be avenged on mine enemies. So none of the people tasted [any] food.
The men of Israel were distressed that day; for Saul had adjured the people, saying, Cursed be the man who eats any food until it be evening, and I be avenged on my enemies. So none of the people tasted food.
And the men of Israel have been distressed on that day, and Saul adjureth the people, saying, `Cursed `is' the man who eateth food till the evening, and I have been avenged of mine enemies;' and none of the people hath tasted food.
And the men of Israel were distressed that day; for Saul had adjured the people, saying, Cursed be the man that eateth any food until it be evening, and I be avenged on mine enemies. So none of the people tasted food.
And the men of Israel were distressed that day; for Saul had adjured the people, saying, Cursed be the man that eateth any food until it be evening, and I be avenged on mine enemies. So none of the people tasted food.
And all the people were with Saul, about twenty thousand men, and the fight was general through all the hill-country of Ephraim; but Saul made a great error that day, by putting the people under an oath, saying, Let that man be cursed who takes food before evening comes and I have given punishment to those who are against me. So the people had not a taste of food.
The men of Israel were distressed that day; for Saul had adjured the people, saying, "Cursed is the man who eats any food until it is evening, and I am avenged of my enemies." So none of the people tasted food.
Jonathan Violates Saul’s Oath Now the men of Israel were hard pressed that day, for Saul had made the army agree to this oath:“Cursed be the man who eats food before evening! I will get my vengeance on my enemies!” So no one in the army ate anything.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
28En av folket svarte: "Din far har bundet folket med en streng ed og sagt: 'Forbannet være den som spiser mat i dag.'" Folket var utmattet.
29Jonatan sa: "Min far har brakt ulykke over landet. Se hvordan øynene mine har lyst opp fordi jeg smakte litt honning.
30Hvor mye større hadde ikke seieren vært om folket i dag hadde fått spise av byttet de tok fra fienden? Nå er det ikke blitt noen stor seier over filisterne."
31Den dagen slo de filisterne fra Mikmas til Ajalon, og folket var meget utmattet.
32Folket kastet seg over byttet og tok sauer, okser og kalver, slaktet dem på bakken og spiste kjøttet med blodet i.
33Da fortalte de dette til Saul: "Se, folket synder mot Herren ved å spise kjøtt med blod i." Han sa: "Dere har gjort en stor synd. Rull en stor stein hit til meg straks."
34Saul sa videre: "Gå blant folket og si til dem at hver mann skal føre sin okse og sitt lam hit til meg og slakte dem her. Dere må ikke synde mot Herren ved å spise mat med blod." Så førte alle folket sine dyr den natten og slaktet dem der.
25Og hele hæren kom inn i skogen, og det var honning på marken.
26Da folket kom inn i skogen, rant honningen, men ingen løftet hånden til munnen, for folket fryktet edens ord.
35Da folket kom for å tilby David mat mens det ennå var dag, sverget David: 'Måtte Gud gjøre slik mot meg, og mer til, om jeg så mye som smaker brød eller noe annet før solen går ned.'
23Så frelste Herren Israel den dagen, og slaget spredte seg forbi Bet-Aven.
20Da falt Saul straks til jorden i full lengde, for han ble meget forskrekket over Samuels ord. Det var heller ingen styrke igjen i ham, for han hadde ikke spist mat hele dagen og hele natten.
23Samuel sa til kokken: 'Gi meg det stykket jeg ga deg, som jeg sa du skulle legge til side.'
24Kokken tok låret med det som var på, og satte det frem for Saul. Samuel sa: 'Se her, det som er satt til side. Spis! For det er blitt holdt for deg til denne anledningen da jeg sa at jeg hadde innbudt folket.' Så spiste Saul med Samuel den dagen.
24Kvinnen hadde en gjøkalv i huset, og hun skyndte seg å slakte den. Hun tok mel, kjernet det, og bakte usyret brød av det.
25Hun satte det frem for Saul og hans menn, og de spiste. Så sto de opp og gikk bort natten.
36Saul sa: "La oss gå ned etter filisterne i natt og plyndre dem til morgengry. La oss ikke la en eneste av dem bli tilbake." Folket svarte: "Gjør det som synes godt for deg." Men presten sa: "La oss trekke oss nær til Gud her."
37Så spurte Saul Gud: "Skal jeg gå ned etter filisterne? Vil Du gi dem i Israels hånd?" Men Han svarte ham ikke den dagen.
38Da sa Saul: "Kom hit, alle folkets høvdinger, så vi kan finne ut hva for synd som er skjedd i dag.
39Så sant Herren lever, Han som frelser Israel: Selv om det er Jonatan, min sønn, som har gjort det, skal han dø." Men ingen blant folket svarte ham.
40Da sa han til hele Israel: "Stå dere på den ene siden, og jeg og Jonatan, min sønn, skal være på den andre siden." Folket svarte: "Gjør det som synes godt for deg."
12De sørget, gråt og fastet til kvelden for Saul og for Jonatan, hans sønn, og for Herrens folk og Israels hus, fordi de var falt for sverdet.
34Jonatan reiste seg fra bordet i stor vrede. Han spiste ingenting den andre dagen av nymånedagen, for han var bedrøvet over David fordi hans far hadde fornedret ham.
26Saul sa ingenting den dagen, for han tenkte: 'Det har hendt ham noe. Han er sikkert uren, ja, han er ikke ren.'
27Men på den andre dagen av nymånedagen, da Davids plass fortsatt var tom, spurte Saul sin sønn Jonatan: 'Hvorfor har Isais sønn ikke kommet til bordet, verken i går eller i dag?'
4Hele Israel hørte at Saul hadde slått filisternes garnison, og at Israel hadde vakt filistrenes vrede. Da ble folket kalt sammen for å følge Saul til Gilgal.
20Saul og hele folket som var med ham, samlet seg og gikk til slaget. Og se, hver manns sverd var vendt mot hans nabo, og det var en stor forvirring.
21Hebreerne som tidligere hadde vært hos filisterne og hadde gått opp med dem til leiren rundt omkring, sluttet seg også til israelittene som var med Saul og Jonatan.
13Saul sa til ham: 'Hvorfor har dere sammensverget dere mot meg, du og Isais sønn, ved at du ga ham brød og sverd og spurte Gud for ham, så han kunne reise seg mot meg og ligge i bakhold, slik dagen er i dag?'
11Neste dag delte Saul folket i tre avdelinger. De trengte inn i leiren i morgenvaktens tid og slo ammonittene til dagens hete. De som overlevde, ble spredt, så ikke to av dem var sammen.
12Da sa folket til Samuel: 'Hvem var det som sa: Skal Saul herske over oss? Gi oss disse mennene, så vi kan drepe dem!'
13Men Saul sa: 'Ingen skal drepes i dag, for i dag har Herren gitt frelse i Israel.'
12Da det ble dag, sammensverget noen av jødene seg og forbannet seg selv med en ed om at de verken skulle spise eller drikke før de hadde drept Paulus.
12Alle tapre menn reiste seg, hentet Sauls kropp og hans sønners kropper, og brakte dem til Jabesj. De begravde deres ben under eiketreet der og fastet i syv dager.
22Hør nå også på din tjenestekvinne, og la meg sette foran deg et stykke brød å spise, så du kan få styrke når du går din vei."
7Han tok et par okser, hogg dem i stykker og sendte dem ut i hele Israels land ved budbringernes hånd og sa: 'Den som ikke følger Saul og Samuel, skal dette gjøres med hans okser.' Da falt frykt for Herren over folket, og de kom ut som én mann.
15Saul svarte: «De er tatt fra amalekittene. Folket sparte det beste av sauene og storfeet for å ofre til Herren din Gud. Men resten har vi viet til ødeleggelse.»
24Så skjulte David seg på marken. Da nymånedagen kom, satte kongen seg til bords for å spise.
2Saul satt i utkanten av Gibea under granatepletreet i Migron. Og med ham var omtrent seks hundre menn.
47Saul sikret kongedømmet over Israel og førte krig mot alle sine fiender rundt omkring: Moab, Ammonittene, Edom, kongene i Soba og filisterne. Overalt hvor han vendte seg, vant han seier.
48Han handlet mektig, slo Amalek og befridde Israel fra de som plyndret dem.
43Så sa Saul til Jonatan: "Fortell meg hva du har gjort." Jonatan svarte: "Jeg smakte litt honning med staven jeg hadde i hånden. Se, her er jeg; jeg må dø."
5Da kom Saul fra markene bak buskapen og spurte: 'Hva er det med folket, siden de gråter?' Og de fortalte ham hva som var skjedd med mennene i Jabesh.
6Da Israels menn så at de var i nød, og at folket ble presset hardt, gjemte de seg i huler, i kratt, i berg, i festninger og i groper.
7Hebreerne krysset Jordan til landet Gad og Gilead. Saul var fremdeles i Gilgal, og hele folket som var med ham, skalv av frykt.
8Saul kalte hele hæren sammen for å gå ned til Ke'ila og beleire David og hans menn.
14De gikk til yppersteprestene og de eldste og sa: «Vi har forpliktet oss med en forbannelse om ikke å smake noe før vi har drept Paulus.»
22Så på krigens dag var det verken sverd eller spyd å finne i noens hånd hos folket som var med Saul og Jonatan. Men hos Saul og hans sønn Jonatan fantes det.
4Saul sa til våpenbæreren sin: 'Dra sverdet ditt og støt det gjennom meg, så ikke disse uomskårne kommer og mishandler meg.' Men våpenbæreren ville ikke, for han var veldig redd. Da tok Saul sverdet og kastet seg på det.
45Men folket sa til Saul: "Skal Jonatan dø, han som har brakt denne store frelsen for Israel? Aldri! Så sant Herren lever, ikke et hår på hans hode skal falle til jorden, for i dag har Gud virket gjennom ham." Så løskjøpte folket Jonatan, og han døde ikke.