2 Samuelsbok 12:21
Tjenerne hans spurte ham: «Hva er dette du har gjort? Mens barnet var i live, fastet og gråt du, men nå som barnet er dødt, reiser du deg opp og spiser.»
Tjenerne hans spurte ham: «Hva er dette du har gjort? Mens barnet var i live, fastet og gråt du, men nå som barnet er dødt, reiser du deg opp og spiser.»
Da sa tjenerne hans til ham: Hva er det du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens det var i live, men da barnet var dødt, sto du opp og spiste brød.
Da sa tjenerne hans til ham: Hva er dette du har gjort? Mens barnet levde, fastet du og gråt. Men da barnet døde, sto du opp og spiste.
Tjenerne hans sa til ham: Hva er det du har gjort? For barnets skyld, mens det levde, fastet du og gråt, men da barnet døde, reiste du deg og spiste mat.
Tjenerne hans spurte: 'Hvorfor gjør du dette? Da barnet levde, fastet du og gråt, men nå når barnet er dødt, står du opp og spiser!'
Hans tjenere sa til ham: "Hva er dette du har gjort? Mens barnet levde, fastet og gråt du for ham, men når barnet er dødt, står du opp og spiser brød."
Da sa tjenestene hans til ham: Hva er dette du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens det var i live; men da barnet var dødt, steg du opp og spiste.
Hans tjenere spurte ham: Hva slags handling er dette du har gjort? Da barnet levde, fastet og gråt du for det. Nå, da det er dødt, står du opp og spiser.
Tjenerne spurte ham: 'Hva er dette du har gjort? Mens barnet levde, fastet og gråt du, men nå som barnet er dødt, står du opp og spiser.'
Da sa tjenerne hans til ham: Hva er dette du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens det levde, men da barnet var dødt, stod du opp og spiste brød.
Da spurte hans tjenere: «Hva er dette du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens det levde, men da det døde, reiste du deg og spiste.»
Da sa tjenerne hans til ham: Hva er dette du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens det levde, men da barnet var dødt, stod du opp og spiste brød.
His attendants asked him, 'Why are you acting this way? While the child was alive, you fasted and wept, but now that the child is dead, you get up and eat!'
Hans tjenere spurte ham: 'Hvorfor oppfører du deg slik? Mens gutten levde, fastet og gråt du, men nå som gutten er død, står du opp og spiser!'
Da sagde hans Tjenere til ham: Hvad er det for en Ting, som du haver gjort? du fastede og græd for Barnet, da det levede, men da Barnet er dødt, staaer du op og æder Brød.
Then said his servants unto him, What thing is this that thou hast done? thou didst fast and weep for the child, while it was alive; but when the child was dead, thou didst rise and eat bread.
David's tjenere sa til ham: Hva er det du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens det levde, men nå som barnet er dødt, reiser du deg opp og spiser.
His servants said to him, What is this you have done? You fasted and wept for the child while he was alive; but when the child died, you arose and ate.
Then said his servants unto him, What thing is this that thou hast done? thou didst fast and weep for the child, while it was alive; but when the child was dead, thou didst rise and eat bread.
Tjenerne hans sa til ham: «Hva er det for noe du har gjort? Mens barnet levde, fastet og gråt du for det; men da barnet var dødt, stod du opp og spiste.»
Tjenerne hans spurte ham: «Hva er dette du har gjort? Mens barnet levde, fastet du og gråt, men når barnet er dødt, reiser du deg og spiser?»
Da sa hans tjenere til ham: Hva er det du har gjort? Du fastet og gråt for barnet mens det levde, men da barnet var dødt, reiste du deg og spiste brød.
Tjenerne hans spurte: Hvorfor oppfører du deg slik? Mens barnet levde sørget du og fastet; men nå som det er dødt, står du opp og spiser.
Then sayde his seruauntes vnto him: What maner of thinge is this that thou doest? Whan the childe was alyue, thou fastedst and weptest: but now that it is deed, thou stodest up and eatest?
Then saide his seruants vnto him, What thing is this, that thou hast done? Thou diddest fast and weepe for the childe while it was aliue, but when the childe was dead, thou diddest rise vp, and eate meate.
Then said his seruauntes vnto him: What thing is this that thou hast done? Thou diddest fast & weepe for the childe while it was alyue, & assoone as it was dead, thou diddest ryse vp & eate meate.
Then said his servants unto him, What thing [is] this that thou hast done? thou didst fast and weep for the child, [while it was] alive; but when the child was dead, thou didst rise and eat bread.
Then said his servants to him, What thing is this that you have done? you did fast and weep for the child, while it was alive; but when the child was dead, you did rise and eat bread.
And his servants say unto him, `What `is' this thing thou hast done? because of the living lad thou hast fasted and dost weep, and when the lad is dead thou hast risen and dost eat bread.'
Then said his servants unto him, What thing is this that thou hast done? thou didst fast and weep for the child, while it was alive; but when the child was dead, thou didst rise and eat bread.
Then said his servants unto him, What thing is this that thou hast done? thou didst fast and weep for the child, while it was alive; but when the child was dead, thou didst rise and eat bread.
Then his servants said to him, Why have you been acting in this way? you were weeping and going without food while the child was still living; but when the child was dead, you got up and had a meal.
Then his servants said to him, "What is this that you have done? You fasted and wept for the child while he was alive; but when the child was dead, you rose up and ate bread."
His servants said to him,“What is this that you have done? While the child was still alive, you fasted and wept. Once the child was dead you got up and ate food!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
14Men fordi du ved denne handlingen har gitt Herrens fiender grunn til å spotte ham, skal barnet som er født til deg, dø.»
15Så dro Natan hjem. Herren slo barnet som Urias hustru hadde født til David, og det ble alvorlig syk.
16David ba til Gud for barnet. Han fastet, gikk inn og lå hele natten på bakken.
17De eldste i hans hus forsøkte å få ham til å reise seg fra bakken, men han ville ikke. Han spiste heller ikke sammen med dem.
18På den syvende dagen døde barnet. Davids tjenere våget ikke å fortelle ham at barnet var dødt, for de sa til hverandre: «Mens barnet ennå levde, talte vi til ham, men han hørte ikke på oss. Hvordan kan vi da si til ham at barnet er dødt? Han kunne gjøre noe forferdelig.»
19Men da David så at tjenerne hvisket sammen, forsto han at barnet var dødt. David spurte sine tjenere: «Er barnet dødt?» De svarte: «Ja, det er dødt.»
20Da reiste David seg fra bakken, vasket seg, salvet seg og skiftet klær. Han gikk inn i Herrens hus og bøyde seg i tilbedelse. Deretter gikk han hjem, ba om mat og spiste.
22Han svarte: «Mens barnet var i live, fastet og gråt jeg, for jeg tenkte: Hvem vet om ikke Herren kan bli meg nådig og la barnet leve?
23Men nå er det dødt. Hvorfor skulle jeg da faste? Kan jeg bringe det tilbake igjen? Jeg går til det, men det kommer ikke tilbake til meg.»
11Da grep David sammen med sine menn sine klær og rev dem i stykker.
12De sørget, gråt og fastet til kvelden for Saul og for Jonatan, hans sønn, og for Herrens folk og Israels hus, fordi de var falt for sverdet.
31Da reiste kongen seg, rev i stykker klærne sine og la seg på jorden. Alle hans tjenere sto omkring ham med sønderrevne klær.
36Da han hadde sagt dette, kom kongens sønner. De løftet stemmen og gråt. Også kongen og alle hans tjenere gråt heftige, bitre tårer.
28Men han baktalte din tjener hos min herre kongen. Likevel er min herre kongen som en Guds engel. Gjør derfor det som synes godt i dine øyne.
20Så sto hun opp midt på natten, tok min sønn fra siden av meg mens jeg, din tjenestekvinne, sov, og la ham i sin favn, mens den døde sønnen la hun i min favn.
21Da jeg sto opp om morgenen for å amme min sønn, se, han var død. Men da jeg så på ham om morgenen, se, det var ikke min sønn som jeg hadde født.'
22Hør nå også på din tjenestekvinne, og la meg sette foran deg et stykke brød å spise, så du kan få styrke når du går din vei."
23Men han nektet og sa: "Jeg vil ikke spise." Likevel tryglet tjenerne hans, og også kvinnen, ham, og han adlød dem. Han reiste seg fra jorden og satte seg på sengen.
24Kvinnen hadde en gjøkalv i huset, og hun skyndte seg å slakte den. Hun tok mel, kjernet det, og bakte usyret brød av det.
25Hun satte det frem for Saul og hans menn, og de spiste. Så sto de opp og gikk bort natten.
34Hendene dine var ikke bundet, og føttene dine var ikke i lenker. Likevel falt du som en som faller for lovløse menn.' Og hele folket gråt enda mer over ham.
35Da folket kom for å tilby David mat mens det ennå var dag, sverget David: 'Måtte Gud gjøre slik mot meg, og mer til, om jeg så mye som smaker brød eller noe annet før solen går ned.'
21Han ropte til Guds mannen som var kommet fra Juda: 'Så sier Herren: Fordi du var ulydig mot Herrens ord og ikke holdt budet som Herren din Gud ga deg,
22men vendte tilbake, spiste brød og drakk vann på det stedet hvor han hadde sagt til deg: Du må verken spise brød eller drikke vann, skal liket ditt ikke bli lagt i graven til dine fedre.'
12De ga ham også ett stykke fiken og to klaser rosiner. Da han hadde spist disse, kom han til krefter igjen. Han hadde ikke spist brød eller drukket vann på tre dager og tre netter.
28Så spurte kongen henne: 'Hva går det ut på?' Hun svarte: 'Denne kvinnen sa til meg: Gi meg din sønn, så vi kan spise ham i dag, og i morgen spiser vi min sønn.'
29Så kokte vi min sønn og spiste ham. Neste dag sa jeg til henne: Gi meg din sønn, så vi kan spise ham. Men hun hadde gjemt sønnen sin.'
30Da kongen hørte kvinnens ord, flerret han klærne sine mens han gikk langs muren. Folket så at han hadde sekkestrie under klærne, innerst på kroppen.
20Han ropte til Herren og sa: «Herre, min Gud, har du også gjort dette mot denne enken jeg bor hos, ved å la hennes sønn dø?»
34Jonatan reiste seg fra bordet i stor vrede. Han spiste ingenting den andre dagen av nymånedagen, for han var bedrøvet over David fordi hans far hadde fornedret ham.
21Elisha vendte da tilbake, tok et par okser og slaktet dem. Med plogen og seletøyet kokte han kjøttet og gav folket mat. Så reiste han seg, fulgte Elias og ble hans tjener.
31David sa til Joab og folket som var med ham: 'Riv klærne deres, ta på sekkestrie og sørg over Abner.' Kong David fulgte likbåren.
26Da Uria's hustru hørte at Uria var død, sørget hun over sin ektemann.
27Da sørgeperioden var over, hentet David henne til sitt hus, og hun ble hans hustru og fødte ham en sønn. Men det David hadde gjort, var ondt i Herrens øyne.
1Da ble kongen rystet, og han gikk opp på rommet over porten og gråt. Mens han gikk, sa han: "Min sønn, Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Hvis bare jeg kunne ha dødd i stedet for deg, Absalom, min sønn, min sønn!"
17Hold klage i stillhet, sørg ikke for døde. Pakk hodeplagget om deg og la sandalene være på føttene dine. Du skal ikke dekke over overleppen eller spise sørgebrød.
14Jeg gikk omkring som om for en venn eller bror, som en som sørger over sin mor, mørkt bøyde jeg meg.
5Da kom hans kone Jesabel inn til ham og spurte: 'Hvorfor er du så mismodig at du ikke spiser?'
2Joab sendte noen til Tekoa og hentet derfra en klok kvinne. Han sa til henne: «Late som du sørger. Ta på deg sørgeklær og ikke salv deg med olje. Vær som en kvinne som har sørget lenge over en død.»
20Tjeneren løftet ham opp, bar ham til moren, og han satt på fanget hennes til midt på dagen. Så døde han.
30David gikk oppover Oljeberget, mens han gråt, dekket hodet sitt og gikk barføtt. Og alle folkene som var med ham, dekket hodene sine, og de gikk opp mens de gråt.
3Han svarte dem: «Har dere ikke lest hva David gjorde da han og de som var med ham ble sultne?
17David sang denne klagesangen over Saul og Jonatan, hans sønn.
12Alle tapre menn reiste seg, hentet Sauls kropp og hans sønners kropper, og brakte dem til Jabesj. De begravde deres ben under eiketreet der og fastet i syv dager.
34Han gikk inn, spiste og drakk, og sa: 'Se til denne forbannede kvinnen og gravlegg henne, for hun er en kongedatter.'
5Kongen dekket ansiktet og ropte høyt: "Min sønn Absalom! Absalom, min sønn, min sønn!"
12Stå nå opp og gå hjem. Når føttene dine går inn i byen, skal gutten dø.
16Måtte Herren være dommer og dømme mellom meg og deg. Han vil se og føre min sak, og han vil dømme meg fri fra din hånd.
4David og folket som var med ham, gråt høyt til de ikke hadde mer styrke til å gråte.