2 Samuelsbok 19:1
Da ble kongen rystet, og han gikk opp på rommet over porten og gråt. Mens han gikk, sa han: "Min sønn, Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Hvis bare jeg kunne ha dødd i stedet for deg, Absalom, min sønn, min sønn!"
Da ble kongen rystet, og han gikk opp på rommet over porten og gråt. Mens han gikk, sa han: "Min sønn, Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Hvis bare jeg kunne ha dødd i stedet for deg, Absalom, min sønn, min sønn!"
Og det ble meldt Joab: Se, kongen gråter og sørger over Absalom.
Kongen skalv, gikk opp i rommet over porten og gråt. Mens han gikk, sa han: «Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Å, om jeg hadde fått dø i stedet for deg, Absalom, min sønn, min sønn!»
Kongen skalv, og han gikk opp i rommet over porten og gråt. Mens han gikk, sa han: «Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Å, om jeg hadde dødd i stedet for deg! Absalom, min sønn, min sønn!»
Kongen var opprørt, og han gikk opp på rommet over porten og gråt. Mens han gikk, sa han: 'Absalom, min sønn! Hadde jeg bare kunnet dø i ditt sted, Absalom, min sønn!'
Det ble sagt til Joab: Se, kongen gråter og sørger over Absalom.
Og noe ble sagt til Joab: Se, kongen gråter og sørger over Absalom.
Joab ble informert: Se, kongen gråter og sørger over Absalom.
Kongen ble rystet og gikk opp til portrommet og gråt. Mens han gikk, sa han: 'Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Om bare jeg hadde dødd i ditt sted, Absalom, min sønn, min sønn!'
Det ble meldt til Joab: «Kongen gråter og sørger over Absalom.»
Og det ble fortalt til Joab: Se, kongen gråter og sørger over Absalom.
Det ble meldt til Joab: «Kongen gråter og sørger over Absalom.»
The king was deeply moved and went up to the upper room over the gate and wept. As he went, he said, "My son Absalom! My son, my son Absalom! If only I had died in your place, Absalom, my son, my son!"
Da ble kongen rystet og gikk opp på rommet over porten og gråt. Han sa mens han gikk: 'Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Om jeg bare hadde dødd i ditt sted, Absalom, min sønn, min sønn!'
Og det blev Joab tilkjendegivet: See, Kongen græder og sørger over Absalom.
And it was told Joab, Behold, the king weepeth and mourneth for Absalom.
Det ble fortalt Joab: Se, kongen gråter og sørger over Absalom.
And it was told to Joab, Behold, the king weeps and mourns for Absalom.
And it was told Joab, Behold, the king weepeth and mourneth for Absalom.
Det ble fortalt Joab: Se, kongen gråter og sørger over Absalom.
Det ble meldt til Joab: «Se, kongen sørger og gråter over Absalom.»
Det ble fortalt Joab: Se, kongen sørger og gråter over Absalom.
Joab fikk beskjed om at kongen gråt og sørget over Absalom.
And it was tolde Ioab: beholde, ye kinge wepeth & mourneth for Absalom.
And it was tolde Ioab, Behold, the King weepeth and mourneth for Absalom.
And it was told Ioab, beholde the king weepeth, & mourneth for Absalom.
¶ And it was told Joab, Behold, the king weepeth and mourneth for Absalom.
It was told Joab, Behold, the king weeps and mourns for Absalom.
And it is declared to Joab, `Lo, the king is weeping and mourning for Absalom;'
And it was told Joab, Behold, the king weepeth and mourneth for Absalom.
And it was told Joab, Behold, the king weepeth and mourneth for Absalom.
And word was given to Joab that the king was weeping and sorrowing for Absalom.
It was told Joab, "Behold, the king weeps and mourns for Absalom."
(19:2) Joab was told,“The king is weeping and mourning over Absalom.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
2Da ble det rapportert til Joab: "Se, kongen gråter og sørger over Absalom."
3Og seieren den dagen ble forvandlet til sorg for hele folket, fordi folket den dagen fikk høre at kongen var dypt bedrøvet over sin sønn.
4Alle soldatene snek seg tilbake til byen den dagen, som folk som flykter fra slaget i skam.
5Kongen dekket ansiktet og ropte høyt: "Min sønn Absalom! Absalom, min sønn, min sønn!"
6Joab kom inn i huset til kongen og sa: "I dag har du gjort alle dine tjenere skamfulle, de som i dag har reddet ditt liv, livene til dine sønner og døtre, dine hustruer og dine medhustruer!"
34I mellomtiden flyktet Absalom. Vakten løftet øynene og så, og se, det kom mange mennesker langs veien bak ham, på fjellskråningen.
35Jonadab sa til kongen: 'Se, kongens sønner kommer, akkurat slik din tjener sa.'
36Da han hadde sagt dette, kom kongens sønner. De løftet stemmen og gråt. Også kongen og alle hans tjenere gråt heftige, bitre tårer.
37Absalom hadde flyktet og gått til Talmai, sønn av Ammihud, kongen av Geshur. David sørget over sin sønn alle dagene.
1Joab, Serujas sønn, forsto at kongens hjerte lengtet etter Absalom.
2Joab sendte noen til Tekoa og hentet derfra en klok kvinne. Han sa til henne: «Late som du sørger. Ta på deg sørgeklær og ikke salv deg med olje. Vær som en kvinne som har sørget lenge over en død.»
31David sa til Joab og folket som var med ham: 'Riv klærne deres, ta på sekkestrie og sørg over Abner.' Kong David fulgte likbåren.
32De begravde Abner i Hebron, og kongen gråt høyt ved Abners grav, og hele folket gråt også.
33Kongen sang en klagesang over Abner og sa: 'Skulle Abner dø som en dåre dør?'
34Hendene dine var ikke bundet, og føttene dine var ikke i lenker. Likevel falt du som en som faller for lovløse menn.' Og hele folket gråt enda mer over ham.
31Joab reiste seg, gikk til Absalom i huset hans og sa: «Hvorfor har dine tjenere satt ild på min åker?»
32Absalom svarte: «Jeg sendte bud etter deg og sa: ‘Kom hit, så jeg kan sende deg til kongen for å spørre: Hvorfor kom jeg tilbake fra Gesjur? Det hadde vært bedre for meg å bli der. Nå vil jeg se kongens ansikt. Hvis det er skyld hos meg, la ham ta mitt liv.’»
33Joab gikk til kongen og sa dette til ham. Kongen kalte på Absalom, som kom og bøyde seg med ansiktet mot jorden foran kongen. Og kongen kysset Absalom.
5Kongen ga Joab, Abisjai og Ittai denne befaling: "Behandle den unge Absalom varsomt for min skyld." Hele hæren hørte når kongen ga lederne denne befaling angående Absalom.
39Kong David lengtet etter å gå ut mot Absalom, for han var trøstet etter Amnons død.
21Kongen sa til Joab: «Se, nå skal dette gjøres. Gå og hent tilbake den unge mannen Absalom.»
24David kom til Mahanaim, mens Absalom og hele Israel som var med ham, gikk over Jordan.
11Da grep David sammen med sine menn sine klær og rev dem i stykker.
12De sørget, gråt og fastet til kvelden for Saul og for Jonatan, hans sønn, og for Herrens folk og Israels hus, fordi de var falt for sverdet.
30David gikk oppover Oljeberget, mens han gråt, dekket hodet sitt og gikk barføtt. Og alle folkene som var med ham, dekket hodene sine, og de gikk opp mens de gråt.
8Gå nå ut og snakk vennlig til dine tjenere, for jeg sverger ved Herren at hvis du ikke går ut, vil ikke en eneste mann bli hos deg i natt. Og dette vil bli verre for deg enn alt det onde som har rammet deg fra din ungdom og til nå."
9Så reiste kongen seg og satte seg i porten. Og hele folket fikk beskjed: "Se, kongen sitter i porten." Og hele folket kom foran kongen. Men Israel hadde flyktet, hver mann til sitt telt.
10Hele folket i alle stammene i Israel begynte å strides og sa: "Kongen reddet oss fra våre fienders hånd, og han befridde oss fra filisternes hånd. Men nå har han flyktet fra landet på grunn av Absalom."
30Mens de ennå var på veien, kom et rykte til David: 'Absalom har slått alle kongens sønner i hjel, og ikke én er blitt tilbake!'
31Da reiste kongen seg, rev i stykker klærne sine og la seg på jorden. Alle hans tjenere sto omkring ham med sønderrevne klær.
23Joab reiste seg, gikk til Gesjur og hentet Absalom tilbake til Jerusalem.
24Men kongen sa: «La ham gå til sitt eget hus og ikke vise seg for mitt ansikt.» Derfor gikk Absalom til sitt eget hus og viste seg ikke for kongens ansikt.
17David sang denne klagesangen over Saul og Jonatan, hans sønn.
29Kongen spurte: "Hvordan går det med den unge mannen Absalom?" Ahimaas svarte: "Jeg så et stort oppstyr da kongens tjener Joab sendte meg av gårde, men jeg vet ikke hva som skjedde."
30Kongen sa: "Stå til side og vent her." Så sto han til side og ventet.
18Da han levde, hadde Absalom reist en minnesten for seg selv i Kongedalen. Han sa: 'Jeg har ingen sønn som kan føre mitt navn videre.' Derfor kalte han steinen etter sitt eget navn. Den heter fortsatt Absaloms minne den dag i dag.
19Ahimaas, Sadoks sønn, sa: "La meg løpe og bringe kongen nyheten om at Herren har frelst ham fra hans fiender."
20Men Joab svarte: "I dag skal du ikke være budbringer. Det kan du være en annen dag, men ikke i dag, fordi kongens sønn er død."
10En mann så det og meldte det til Joab: "Jeg så Absalom hengende i en eik."
9'Nå er han sikkert gjemt i en av hulene eller på et annet sted. Hvis noen av våre menn faller først, vil ryktet spre seg og si at det har vært et nederlag blant folket som følger Absalom.'
4David og folket som var med ham, gråt høyt til de ikke hadde mer styrke til å gråte.
29Absalom sendte bud etter Joab for å få ham til å gå til kongen, men Joab ville ikke komme. Han sendte en gang til, men Joab ville fremdeles ikke komme.
13En budbringer kom til David og sa: «Hjertene til Israels menn har vendt seg til Absalom.»
14Joab sa: "Jeg kan ikke kaste bort tid på deg." Så tok han tre spyd i hånden og stakk dem gjennom Absaloms hjerte mens han fortsatt levde, hengende i eiken.
15Deretter omringet ti av Joabs våpenbærere Absalom, slo ham og drepte ham.
23Og hele landet gråt høyt mens alle folkene marsjerte forbi. Kongen krysset Kedron-bekken, og alle folkene dro ut på veien mot ørkenen.
6På denne måten oppførte Absalom seg overfor hver israelitt som kom til kongen for dom. Og Absalom stjal hjertene til mennene i Israel.
25Men kongen sa til Absalom: 'Nei, min sønn, vi skal ikke alle komme, for ikke å bli en byrde for deg.' Selv om Absalom ba inntrengende, ville han ikke gå, men han velsignet ham.