Apostlenes gjerninger 12:15
De sa til henne: 'Du er gal.' Men hun insisterte på at det var sant. Da sa de: 'Det er hans engel.'
De sa til henne: 'Du er gal.' Men hun insisterte på at det var sant. Da sa de: 'Det er hans engel.'
De sa til henne: Du er fra vettet. Men hun holdt fast ved at det var slik. Da sa de: Det er hans engel.
De sa til henne: Du er fra deg! Men hun holdt fast ved at det var slik. Da sa de: Det er hans engel.
De sa til henne: «Du er fra deg.» Men hun sto fast på at det var slik. Da sa de: «Det er hans engel.»
Og de sa til henne: Du er gal. Men hun bekreftet stadig at det var slik. Da sa de: Det må være hans engel.
De sa til henne: «Du er gal.» Men hun insisterte på at det var slik. De sa: «Det må være hans engel.»
Og de sa til henne: Du tuller. Men hun bekreftet stadig at det var slik. Så sa de: Det må være hans engel.
De sa til henne: Du er gal. Men hun insisterte på at det var så. De sa: Det er hans engel.
Og de sa til henne: Du er fra deg. Men hun holdt fast på at det var så. Da sa de: Det er hans engel.
De sa til henne: Du er fra sansene. Men hun insisterte på at det var slik. De sa: Det er hans engel.
De sa til henne: «Du er gal.» Men hun insisterte på at det var slik. Da sa de: «Det er hans engel.»
De sa til henne: «Du er gal!» Men hun insisterte på at det faktisk var slik. Da svarte de: «Det er hans engel.»
Men de sa til henne: «Du er gal!» Men hun påstod bestemt at det var slik. Da sa de: «Det er hans engel.»
Men de sa til henne: «Du er gal!» Men hun påstod bestemt at det var slik. Da sa de: «Det er hans engel.»
They said to her, 'You are out of your mind.' But she kept insisting that it was so. Then they said, 'It must be his angel.'
De sa til henne: Du er gal. Men hun insisterte på at det var sant. Da sa de: Det er hans engel.
Da sagde de til hende: Du raser. Men hun stod fast derpaa, at det var saaledes. Men de sagde: Det er hans Engel.
And they said unto her, Thou art mad. But she constantly affirmed that it was even so. Then said they, It is his angel.
De sa til henne: Du er gal. Men hun sto fast på at det var slik. Da sa de: Det er hans engel.
And they said to her, 'You are mad.' But she insisted that it was so. Then they said, 'It is his angel.'
And they said unto her, Thou art mad. But she constantly affirmed that it was even so. Then said they, It is his angel.
De sa til henne: "Du er gal!" Men hun insisterte på at det var slik. De sa: "Det er hans engel."
De sa til henne: «Du er fra vettet,» men hun insisterte på at det var slik, og de sa: «Det er hans engel.»
De sa til henne: Du er gal. Men hun sto på sitt, at det var slik. Da sa de: Det er hans engel.
De sa til henne, Du er gal. Men hun fastholdt at det var sant. Og de sa, Det er hans engel.
And{G1161} they said{G2036} unto{G4314} her,{G846} Thou art mad.{G3105} But{G1161} she confidently affirmed{G1340} that it was{G2192} even so.{G3779} And{G1161} they{G3004} said, It is{G2076} his{G846} angel.{G32}
And{G1161} they said{G2036}{(G5627)} unto{G4314} her{G846}, Thou art mad{G3105}{(G5736)}. But{G1161} she constantly affirmed{G1340}{(G5711)} that it was{G2192}{(G5721)} even so{G3779}. Then{G1161} said they{G3004}{(G5707)}, It is{G2076}{(G5748)} his{G846} angel{G32}.
And they sayde vnto her: thou arte mad. And she bare them doune yt it was even so. Then sayde they: it is his angell.
But they sayde vnto her: Thou art mad. Neuertheles she abode by it, that is was so. They sayde: it is his angell.
But they said vnto her, Thou art mad. Yet she affirmed it constantly, that it was so. Then said they, It is his Angel.
And they sayde vnto her: thou art mad. But she affirmed that it was euen so. Then sayde they: it is his Angel.
And they said unto her, Thou art mad. But she constantly affirmed that it was even so. Then said they, It is his angel.
They said to her, "You are crazy!" But she insisted that it was so. They said, "It is his angel."
and they said unto her, `Thou art mad;' and she was confidently affirming `it' to be so, and they said, `It is his messenger;'
And they said unto her, Thou art mad. But she confidently affirmed that it was even so. And they said, It is his angel.
And they said unto her, Thou art mad. But she confidently affirmed that it was even so. And they said, It is his angel.
And they said to her, You are off your head. But still she said, with decision, that it was so. And they said, It is his angel.
They said to her, "You are crazy!" But she insisted that it was so. They said, "It is his angel."
But they said to her,“You’ve lost your mind!” But she kept insisting that it was Peter, and they kept saying,“It is his angel!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
16 Men Peter fortsatte å banke. Da de åpnet, så de ham, og de ble forundret.
17 Peter vinket med hånden for å få dem til å være stille, og fortalte dem hvordan Herren hadde ført ham ut av fengselet. Han sa: 'Fortell dette til Jakob og brødrene.' Så gikk han ut og dro til et annet sted.
18 Da det ble dag, var det ikke liten oppstandelse blant soldatene om hva som hadde blitt av Peter.
5 Så Peter ble holdt i fengsel, men menigheten ba inderlig til Gud for ham.
6 Den natten da Herodes skulle føre ham fram, sov Peter mellom to soldater, bundet med to lenker, mens vaktene sto på post ved døren.
7 Og se, en Herrens engel sto ved ham, og et lys skinte i rommet. Engelen slo Peter på siden og vekket ham og sa: 'Reis deg raskt!' Og lenkene falt av hans hender.
8 Engelen sa til ham: 'Bind opp beltet og ta på sandalene.' Og han gjorde det. Så sa engelen til ham: 'Ta på kappen og følg meg.'
9 Peter fulgte ham ut, men han visste ikke at det som skjedde gjennom engelen var virkelig; han trodde det var et syn.
10 Da de hadde passert den første og andre vakten, kom de til jernporten som førte ut til byen. Den åpnet seg for dem av seg selv, og de gikk ut og fortsatte ned en gate. Plutselig forlot engelen ham.
11 Da Peter kom til seg selv, sa han: 'Nå vet jeg virkelig at Herren har sendt sin engel og reddet meg fra Herodes' hånd og alt det jødefolket forventet.'
12 Da han innså dette, gikk han til huset til Maria, mor til Johannes med tilnavnet Markus, hvor mange var samlet og ba.
13 Da Peter banket på døren til porten, kom en tjenestejente ved navn Rode for å lytte.
14 Da hun kjente igjen Peters stemme, ble hun så glad at hun løp tilbake uten å åpne porten og fortalte at Peter sto foran porten.
12 Og Ånden sa til meg at jeg skulle gå med dem uten å gjøre forskjell. Disse seks brødrene fulgte også med meg, og vi gikk inn i mannens hus.
13 Han fortalte oss hvordan han hadde sett en engel stå i hans hus og si til ham: Send bud til Joppe og hent Simon, som også kalles Peter.
14 Han skal tale ord til deg som vil frelse deg og hele ditt hus.
69 Tjenestejenta så ham igjen og sa til dem som sto der: «Han der er en av dem.»
70 Men igjen nektet han det. Etter en liten stund sa de som sto der, til Peter: «Sannelig, du er en av dem, for du er også galileer.»
19 Men en Herrens engel åpnet fengselets porter om natten og førte dem ut.
7 Omtrent tre timer senere kom hans kone inn, uten å vite hva som hadde skjedd.
8 Peter spurte henne: "Si meg, solgte dere jorden for denne summen?" Hun svarte: "Ja, for så mye."
9 Da sa Peter til henne: "Hvorfor har dere blitt enige om å friste Herrens ånd? Se, føttene til dem som begravde mannen din står ved døren, og de skal bære deg ut."
66 Mens Peter var nede i gårdsplassen, kom en av øversteprestens tjenestejenter.
67 Da hun fikk øye på Peter mens han varmet seg, så hun nøye på ham og sa: «Du var også med Jesus fra Nasaret.»
17 Mens Peter undret seg over betydningen av synet, kom de mennene som var sendt av Kornelius, etter å ha undersøkt Simons hus, frem til porten.
18 De ropte og spurte om Simon, som kalles Peter, bodde der som gjest.
19 Mens Peter fortsatt tenkte over synet, sa Ånden til ham: Se, tre menn søker deg.
16 Men Peter sto utenfor ved døren. Den andre disippelen, som var kjent med ypperstepresten, gikk ut og snakket med dørvakten og tok Peter inn.
17 Tjenerjenta som dørvakten sa da til Peter: "Er ikke også du en av denne manns disipler?" Han svarte: "Nei, det er jeg ikke."
15 Alle som satt i rådet så intenst på ham og så at ansiktet hans var som ansiktet til en engel.
37 De ble forferdet og fylt av frykt, for de trodde de så en ånd.
29 Mengden som stod der og hørte det, sa at det hadde tordnet. Andre sa: «En engel har talt til ham.»
14 Da steg Peter frem sammen med de elleve, løftet stemmen og talte til dem: «Jødiske menn og alle dere som bor i Jerusalem! Dette må dere vite, og hør nøye etter hva jeg sier.
46 For de hørte dem tale med tunger og prise Gud. Da tok Peter til orde:
69 Imens satt Peter ute på gårdsplassen. En tjenestepike kom bort til ham og sa: «Også du var med Jesus fra Galilea.»
10 Hun gikk og fortalte det til dem som hadde vært med ham, som sørget og gråt.
11 Men da de hørte at han levde og var blitt sett av henne, trodde de det ikke.
56 En tjenestejente så ham da han satt der ved lyset, stirret på ham og sa: «Denne mannen var også sammen med ham.»
15 Elisja sa: «Kall på henne.» Han kalte henne, og hun kom og stilte seg i døren.
10 De kjente ham igjen som han som satt og tigget ved den vakre porten i templet, og de ble fylt med undring og forbauselse over det som hadde hendt ham.
9 Det ble et stort rop, og de skriftlærde hos Fariseerne sto opp og stridde heftig, og sa: «Vi finner ingen feil hos denne mannen; om en ånd eller en engel har talt til ham, kan vi ikke stride mot Gud.»
12 De var alle forundret og rådville og sa til hverandre: «Hva kan dette bety?
22 De svarte: Kornelius, en offiser, en rettferdig og gudfryktig mann som er vel ansett av hele det jødiske folk, fikk en guddommelig befaling fra en hellig engel om å hente deg til sitt hus og høre dine ord.
23 Peter inviterte dem inn og lot dem være hans gjester. Neste dag dro han av sted med dem, og noen av brødrene fra Joppe fulgte med ham.
11 Men det de sa, virket for disiplene som tomt snakk, og de trodde dem ikke.
7 Men gå og si til hans disipler og til Peter at han går i forveien for dere til Galilea. Der skal dere se ham, som han har sagt dere.
3 En dag, omkring den niende time, så han tydelig i et syn en Guds engel som kom inn til ham og sa: Kornelius!
23 "Fengselet fant vi forsvarlig låst, og vaktene sto ved dørene, men da vi åpnet, fant vi ingen der inne."
40 Peter sendte alle ut og knelte ned og ba. Så vendte han seg til kroppen og sa: "Tabita, stå opp!" Hun åpnet øynene sine, og da hun så Peter, satte hun seg opp.
23 men fant ikke kroppen hans. De kom og sa at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever.