Apostlenes gjerninger 27:31
Da sa Paulus til offiseren og soldatene: "Hvis ikke disse mennene blir på skipet, kan dere ikke bli reddet."
Da sa Paulus til offiseren og soldatene: "Hvis ikke disse mennene blir på skipet, kan dere ikke bli reddet."
Da sa Paulus til offiseren og soldatene: Hvis ikke disse blir om bord i skipet, kan dere ikke bli berget.
Da sa Paulus til offiseren og soldatene: Dersom disse ikke blir om bord i skipet, kan dere ikke bli berget.
sa Paulus til offiseren og soldatene: Om ikke disse blir om bord i skipet, kan dere ikke bli berget.
sa Paul til senturionen og soldatene: «Hvis ikke disse blir værende i skipet, kan dere ikke bli frelst.»
Sa Paulus til hundremannen og soldatene: 'Hvis disse ikke blir i skipet, kan dere ikke bli frelst.'
Sa Paul til senturionen og soldatene: 'Hvis ikke disse blir om bord i skipet, kan dere ikke bli frelst.'
Men Paulus sa til offiseren og soldatene: «Dersom disse ikke blir ombord i skipet, kan dere ikke bli reddet.»
Paulus sa til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse blir i skipet, kan dere ikke bli frelst.»
Paulus sa da til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse mennene blir ombord i skipet, kan dere ikke bli reddet.»
Men Paulus sa til offiseren og soldatene: Hvis ikke disse blir på skipet, kan dere ikke bli reddet.
sa Paulus til senturionen og soldatene: 'Med mindre disse forblir ombord, vil dere ikke bli frelst.'
Men Paulus sa til høvedsmannen og soldatene: «Hvis ikke disse mennene blir om bord på skipet, kan dere ikke bli reddet.»
Men Paulus sa til høvedsmannen og soldatene: «Hvis ikke disse mennene blir om bord på skipet, kan dere ikke bli reddet.»
But Paul said to the centurion and soldiers, "Unless these men stay aboard the ship, you cannot be saved."
Da sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse mennene blir på skipet, kan dere ikke bli reddet.»
da sagde Paulus til Høvedsmanden over Hundrede og til Stridsmændene: Dersom disse ikke blive i Skibet, kunne I ikke blive frelste.
Paul said to the centurion and to the soldiers, Except these abide in the ship, ye cannot be saved.
Da sa Paulus til offiseren og soldatene: «Hvis ikke disse blir værende i skipet, kan dere ikke bli reddet.»
Paul said to the centurion and the soldiers, Unless these men stay in the ship, you cannot be saved.
Paul said to the centurion and to the soldiers, Except these abide in the ship, ye cannot be saved.
sa Paulus til centurionen og soldatene: "Hvis ikke disse blir på skipet, kan dere ikke bli reddet."
men Paulus sa til høvedsmannen og soldatene: 'Hvis ikke disse blir i skipet, kan dere ikke bli frelst.'
sa Paulus til centurionen og soldatene: Dersom ikke disse blir i skipet, kan dere ikke bli reddet.
Men Paulus sa til kapteinen og soldatene: Hvis ikke disse mennene blir på skipet, kan dere ikke bli reddet.
Paul sayd vnto ye vnder captayne and the soudiers: excepte these abyde in the ship ye cannot be safe.
Paul sayde to ye vndercaptayne and to the soudyers: Excepte these byde in the shippe, ye can not be saued.
Paul sayde vnto the Centurion and the souldiers, Except these abide in the ship, ye can not be safe.
Paul sayde vnto the vnder captayne, and to the souldiers: Except these abide in the shippe, ye can not be safe.
Paul said to the centurion and to the soldiers, Except these abide in the ship, ye cannot be saved.
Paul said to the centurion and to the soldiers, "Unless these stay in the ship, you can't be saved."
Paul said to the centurion and to the soldiers, `If these do not remain in the ship -- ye are not able to be saved;'
Paul said to the centurion and to the soldiers, Except these abide in the ship, ye cannot be saved.
Paul said to the centurion and to the soldiers, Except these abide in the ship, ye cannot be saved.
But Paul said to the captain and his men, If you do not keep these men in the ship, you will not be safe.
Paul said to the centurion and to the soldiers, "Unless these stay in the ship, you can't be saved."
Paul said to the centurion and the soldiers,“Unless these men stay with the ship, you cannot be saved.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
37Vi var til sammen to hundre og syttiseks sjeler om bord på skipet.
38Da de hadde spist seg mette, lettet de skipet ved å kaste kornet i sjøen.
39Da det ble dag, kjente de ikke igjen landet, men de så en bukt med en strand, hvor de bestemte seg for, hvis mulig, å sette skipet i land.
40De kappet ankerne løs og lot dem ligge i sjøen, løsnet roretauene og heiste fokka mot vinden og styrte mot stranden.
41Men de traff en sandbanke mellom to havstrømmer og satte skipet fast. Forstavnen satte seg i bakken og ble stående ubevegelig, men akterenden brøt snart sammen under bølgenes press.
42Soldatene planla å drepe fangene for å forhindre at noen svømte i land og rømte.
43Men offiseren ville redde Paulus og hindret dem i å gjennomføre planen. Han befalte at de som kunne svømme, skulle hoppe først i sjøen og komme i land.
44De andre skulle følge etter på planker eller vrakrester fra skipet. På den måten ble alle reddet i land.
29I frykt for å drive på klipper kastet de fire ankere fra hekken og bad om dagens lys.
30Sjøfolkene prøvde å flykte fra skipet og firte livbåten ut i havet under påskudd av å skulle sette ankere fra baugen.
32Da kuttet soldatene tauene til livbåten og lot den drive vekk.
6Der fant offiseren et skip fra Alexandria som skulle til Italia, og satte oss om bord der.
7Da vi hadde seilt langsomt i mange dager og med vanskelighet nådde Knidos, lot ikke vinden oss fortsette, så vi seilte til le av Kreta, ved Salmone.
8Med vanskelighet seilte vi langs kysten og kom til et sted som het Kaloi Limenes, nær Lasea by.
9Etter at lang tid hadde gått, og seilasen nå ble farlig fordi fastedagen allerede var forbi, advarte Paulus dem
10"Menn, jeg ser at denne reisen vil medføre skade og stort tap, ikke bare av last og skip, men også av våre liv."
11Men offiseren stolte mer på styrmannen og skipsføreren enn på det Paulus sa.
12Siden havnen ikke var egnet til å overvintre i, ble det besluttet å seile videre for å prøve å nå Føniks, en havn på Kreta, som vender mot sørvest og nordvest, for å overvintre der.
13Da det blåste en svak sønnavind, tenkte de at de hadde oppnådd sitt formål. De lettet anker og seilte langs Kreta.
14Men ikke lenge etter kom en voldsom stormvind, som kalles Euroklydon, mot dem.
15Da skipet ble revet med og ikke kunne holde seg opp mot vinden, overgav vi oss til den og lot oss drive.
16Vi kom under en liten øy kalt Klauda og med vanskelighet klarte vi å sikre livbåten.
17Da de hadde tatt den opp, brukte de støttemidler til å binde skipet. I frykt for å drive mot de syriske sandbankene firte de seilene og lot seg drive.
18Da vi ble voldsomt kastet omkring av stormen, begynte de neste dag å kaste lasten.
19Og på den tredje dagen kastet vi skipets utstyr over bord med våre egne hender.
20Da verken sol eller stjerner viste seg i flere dager, og stormen fortsatte å piske oss, mistet vi etter hvert alt håp om å bli reddet.
21Da det hadde vært langvarig mangel på mat, stod Paulus frem blant dem og sa: "Dere burde ha lyttet til meg og ikke ha seilt fra Kreta, så dere kunne ha unngått denne ulykken og tapet."
22Men nå råder jeg dere til å være ved godt mot, for ingen av dere skal miste livet, men bare skipet vil gå tapt.
23I natt stod en engel fra Gud, som jeg tilhører og tjener, ved min side,
24og sa: "Frykt ikke, Paulus, du må stå for keiseren, og se, Gud har gitt deg alle dem som seiler med deg."
25Derfor, vær ved godt mot, menn, for jeg har tro på Gud at det vil gå slik som det er blitt sagt til meg.
26Men vi må løpe på grunn på en øy.
27Da den fjortende natten kom, mens vi ble drevet omkring i Adriahavet, trodde sjøfolkene ved midnatt at land var i nærheten.
11De spurte ham: «Hva skal vi gjøre med deg så havet blir rolig igjen?» For havet ble bare mer og mer opprørt.
12Han svarte dem: «Ta meg og kast meg i havet, så blir det rolig for dere. For jeg vet at det er min skyld denne store stormen har kommet over dere.»
13Men mennene rodde med all kraft for å komme tilbake til land, men de kunne ikke, for havet ble stadig mer og mer opprørt mot dem.
1Da det ble bestemt at vi skulle reise til Italia, overga de Paulus og noen andre fanger til en offiser ved navn Julius, som tilhørte den keiserlige kohorten.
16Da vi kom til Roma, overga senturionen fangene til hærlederen. Men Paulus fikk lov å bo for seg selv sammen med en soldat som voktet ham.
30Så førte han dem ut og sa: 'Herrer, hva må jeg gjøre for å bli frelst?'
31De svarte: 'Tro på Herren Jesus Kristus, så skal du bli frelst, du og ditt hus.'
28Men Paulus ropte med høy røst: 'Gjør ikke deg selv noe vondt, for vi er alle her.'
10Det ble en stor oppstandelse, og kommandanten, som var redd for at Paulus skulle bli revet i stykker av dem, befalte troppene å gå ned og ta ham fra dem med makt og føre ham inn i borgen.
11Den følgende natten sto Herren ved Paulus og sa: «Vær ved godt mot, Paulus! For slik som du har vitnet om meg i Jerusalem, må du også vitne i Roma.»
24Og se, en voldsom storm oppstod på sjøen, slik at båten ble dekket av bølgene; men han sov.
25Disiplene kom og vekket ham og sa: 'Herre, frels oss! Vi går under.'
11Men vi tror at vi blir frelst ved Herren Jesu Kristi nåde, på samme måte som de også.»
37Og en voldsom storm kom, og bølgene slo inn i båten, slik at den allerede begynte å bli fylt.
38Men han var akter og sov med hodet på en pute. De vekket ham og sa til ham: Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?
14Han skal tale ord til deg som vil frelse deg og hele ditt hus.
23Mens de seilte, sovnet han. Og en voldsom storm kom over sjøen, og båten begynte å fylles med vann, og de var i fare.