1 Mosebok 18:15
Men Sara nektet og sa: "Jeg lo ikke," for hun var redd. Men han sa: "Jo, du lo."
Men Sara nektet og sa: "Jeg lo ikke," for hun var redd. Men han sa: "Jo, du lo."
Da nektet Sara og sa: Jeg lo ikke! For hun var redd. Men han sa: Nei, du lo.
Men Sara nektet og sa: Jeg lo ikke! – for hun var redd. Han sa: Jo, du lo.
Men Sara nektet og sa: Jeg lo ikke! – for hun var redd. Han sa: Jo, du lo.
Sara benektet dette og sa: 'Jeg lo ikke,' for hun var redd. Men han sa: 'Jo, du lo virkelig.'
Da nektet Sara, og sa: Jeg lo ikke; for hun var redd. Og han sa: Nei, men du lo.
Da nektet Sara og sa: Jeg lo ikke; fordi hun var redd. Og han sa: Nei, men du lo.
Sara nektet og sa: Jeg lo ikke, for hun var redd; men han sa: Nei, du lo.
Men Sara nektet og sa: 'Jeg lo ikke!'. For hun var redd. Men han sa: 'Jo, du lo.'
Da nektet Sara og sa: Jeg lo ikke; for hun var redd. Men han sa: Jo, du lo.
Men Sara benekter og sier: «Jeg lo ikke», for hun var redd. Og Herren svarer: «Nei, du lo virkelig.»
Da nektet Sara og sa: Jeg lo ikke; for hun var redd. Men han sa: Jo, du lo.
But Sarah denied it, saying, 'I did not laugh,' because she was afraid. But He replied, 'No, you did laugh.'
Men Sara nektet og sa: 'Jeg lo ikke,' for hun var redd. Men han sa: 'Nei, du lo.'
Og Sara negtede og sagde: Jeg loe ikke; thi hun frygtede; men han sagde: Nei, thi du loe.
Then Sarah denied, saying, I laughed not; for she was afraid. And he said, Nay; but thou didst laugh.
Da nektet Sara og sa: Jeg lo ikke, for hun var redd. Men han sa: Nei, du lo.
Then Sarah denied, saying, I did not laugh; for she was afraid. And he said, No; but you did laugh.
Then Sarah denied, saying, I laughed not; for she was afraid. And he said, Nay; but thou didst laugh.
Da nektet Sara og sa: "Jeg lo ikke," for hun var redd. Men han sa: "Nei, du lo."
Da nektet Sara og sa: 'Jeg lo ikke,' fordi hun var redd. Men han sa: 'Nei, du lo.'
Da nektet Sara og sa: Jeg lo ikke; for hun var redd. Men han sa: Nei, du lo.
Så sa Sara: Jeg lo ikke; for hun var redd. Men han sa: Nei, du lo.
Than Sara denyed it saynge: I laughed not for she was afrayde. But he sayde: yes thou laughtest.
Then Sara denyed it, and sayde: I laughed not, for she was afrayed. But he sayde: It is not so, thou dyddest laughe.
But Sarah denied, saying, I laughed not: for she was afraide; he said, It is not so: for thou laughedst.
The Sara denied it, saying: I laughed not: for she was afrayde. And he sayde: it is not so, but thou laughedst.
Then Sarah denied, saying, I laughed not; for she was afraid. And he said, Nay; but thou didst laugh.
Then Sarah denied, saying, "I didn't laugh," for she was afraid." He said, "No, but you did laugh."
And Sarah denieth, saying, `I did not laugh;' for she hath been afraid; and He saith, `Nay, but thou didst laugh.'
Then Sarah denied, saying, I laughed not; for she was afraid. And he said, Nay; but thou didst laugh.
Then Sarah denied, saying, I laughed not; for she was afraid. And he said, Nay; but thou didst laugh.
Then Sarah said, I was not laughing; for she was full of fear. And he said, No, but you were laughing.
Then Sarah denied, saying, "I didn't laugh," for she was afraid. He said, "No, but you did laugh."
Then Sarah lied, saying,“I did not laugh,” because she was afraid. But the LORD said,“No! You did laugh.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
9Så sa de til ham: "Hvor er Sara, din kone?" Han svarte: "Hun er i teltet."
10Da sa han: "Jeg vil komme tilbake til deg ved denne tid neste år, og se, din kone Sara skal ha en sønn." Sara lyttet ved teltets åpning, som var bak ham.
11Abraham og Sara var gamle, langt opp i årene. Sara hadde sluttet å ha det som kvinner pleier.
12Derfor lo Sara for seg selv og sa: "Nå når jeg er utlevd, skal jeg få slik glede, og min herre er gammel!"
13Da sa Herren til Abraham: "Hvorfor lo Sara og sa: 'Skal jeg virkelig føde barn nå når jeg er blitt gammel?'"
14"Er det noe som er umulig for Herren? På den fastsatte tid kommer jeg tilbake til deg, og Sara skal ha en sønn."
6Sara sa: "Gud har gitt meg latter, alle som hører det vil le med meg."
7Hun sa også: "Hvem skulle ha sagt til Abraham at Sara ville amme barn? Men jeg har født ham en sønn i hans alderdom."
15Gud sa til Abraham: Din kone Sarai skal du ikke lenger kalle Sarai, men Sara skal være hennes navn.
16Jeg vil velsigne henne og gi deg en sønn ved henne. Jeg vil velsigne henne, og hun skal bli til folkeslag, og konger over folkeslag skal komme fra henne.
17Da falt Abraham ned på sitt ansikt og lo og sa i sitt hjerte: Kan en mann som er hundre år gammel få barn, og kan Sara som er nitti år føde?
18Og Abraham sa til Gud: Måtte Ismael få leve for ditt ansikt!
19Men Gud sa: Sannelig, Sara din hustru skal føde deg en sønn, og du skal kalle ham Isak. Jeg vil opprette min pakt med ham som en evig pakt for hans ætt etter ham.
16Så reiste mennene seg derfra og så mot Sodoma, og Abraham gikk med dem for å følge dem på vei.
17Herren sa: "Skal jeg skjule det jeg er i ferd med å gjøre for Abraham?
1Herren ga sin oppmerksomhet til Sara som han hadde sagt, og Herren gjorde for Sara som han hadde lovet.
2Sara ble gravid og fødte en sønn for Abraham i hans alderdom, på det tidspunktet Gud hadde sagt.
18Da kalte Farao på Abram og sa: «Hva er dette du har gjort mot meg? Hvorfor fortalte du meg ikke at hun var din kone?
19Hvorfor sa du: 'Hun er min søster', så jeg tok henne til kone for meg? Her er nå din kone, ta henne og gå!»
10Abimelek spurte Abraham: "Hva så du som fikk deg til å gjøre dette?"
11Abraham svarte: "Jeg tenkte: 'Det er ingen gudsfrykt på dette stedet, og de vil drepe meg på grunn av min kone.'
12Dessuten, hun er faktisk min søster, datter av min far, men ikke av min mor; og hun ble min kone.
2Abraham sa om sin kone Sara: "Hun er søsteren min." Da sendte Abimelek, kongen i Gerar, bud etter Sara og tok henne til seg.
16Han sa: «Neste år på denne tiden skal du ha en sønn i dine armer.» Hun svarte: «Nei, herre, du gudsmann, ikke gi din tjenerinne falske håp!»
2Sarai sa til Abram: "Se, Herren har hindret meg i å føde barn. Gå til min slavekvinne, kanskje jeg kan få barn med hennes hjelp." Og Abram hørte på Sarai.
21Men min pakt vil jeg opprette med Isak, som Sara skal føde for deg på denne tid neste år.
18For Herren hadde helt lukket igjen hvert morsliv i Abimeleks hus på grunn av Sara, Abrahams kone.
9Men Sara så at sønnen til Hagar, den egyptiske kvinnen, som hun hadde født til Abraham, lekte.
5Da sa Sarai til Abram: "Min urett er din skyld! Jeg ga min slavekvinne i din favn, og da hun oppdaget at hun var gravid, ble jeg foraktet i hennes øyne. Herren dømme mellom meg og deg!"
6Abram sa til Sarai: "Se, din slavekvinne er i din hånd. Gjør med henne det som er godt i dine øyne." Så ydmyket Sarai henne, og hun flyktet fra henne.
6Abraham skyndte seg til teltet, til Sara, og sa: "Skynd deg, ta tre mål fint mel, kna det og lag kaker."
17Så talte hun til ham på samme vis, og sa: "Hans navn er Hebreeren som du har brakt hit til oss for å håne meg.
30Sarai var barnløs; hun hadde ingen barn.
5Sa han ikke til meg: 'Hun er min søster'? Og hun sa selv: 'Han er min bror.' Jeg handlet i god tro og med rene hender når jeg gjorde dette."
36Og Sara, min herres hustru, fødte en sønn til min herre etter at hun var blitt gammel, og han har gitt ham alt han eier.
28Hun sa: «Ba jeg om en sønn, herre? Sa jeg ikke at du ikke skulle gi meg falske håp?»
9Da kalte Abimelek Isak til seg og sa: "Se, hun er jo din kone! Hvordan kunne du da si: 'Hun er min søster'?" Isak svarte: "Fordi jeg tenkte at jeg kunne dø for hennes skyld.
53Det fikk dem til å le av ham, for de visste at hun var død.