Hebreerbrevet 12:19
eller basunklang og ord som falt fra himmelen, og de som hørte det ba om at ordet ikke skulle taltes til dem mer.
eller basunklang og ord som falt fra himmelen, og de som hørte det ba om at ordet ikke skulle taltes til dem mer.
og lyden av en basun og en røst som talte ord; de som hørte den, ba inntrengende om at det ikke skulle bli talt mer til dem,
til basunstøt og en røst av ord; de som hørte, ba om at det ikke måtte bli talt mer til dem.
og til basunens lyd og en røst av ord; de som hørte den, ba om at det ikke måtte bli talt mer til dem.
og til trompets lyd og ord; som de som hørte det, bad om at ordet ikke skulle tales til dem mer:
og til hornets lyd, og til tale; hvilke ord, da de hørte dem, ba de at ikke flere ord skulle bli talt til dem:
og lyden av en trompet, og stemmen av ord; som de som hørte det ba om at ordet ikke skulle tales til dem mer;
til lyden av trompet og en stemme som talte ord, som de som hørte bønnfalt om at ordet ikke måtte bli talt til dem lenger.
og basunens lyd og røsten av ord; så de som hørte, bad at ordet ikke måtte tales til dem mer,
og til basunens lyd og røst av ord, som de som hørte, ba om at ordet ikke skulle tale til dem mer.
og en trompets lyd, og en røst med ord, som de som hørte, ba om at ordet ikke lenger skulle bli talt til dem;
Og til lyden av et horn og stemmen som formidler ord; de som hørte denne stemmen, ba om at den ikke lenger skulle forkynnes for dem.
og til lyden av en basun og en røst med ord, som de som hørte dem, ba inntrengende om at de ikke måtte tale et ord mer til dem,
og til lyden av en basun og en røst med ord, som de som hørte dem, ba inntrengende om at de ikke måtte tale et ord mer til dem,
to a trumpet blast or a voice speaking words that those who heard it begged that no further word be spoken to them,
og til lyden av en basun og til røsten av ord, som de som hørte den bønnfalt om at ordet ikke skulle gis dem mer;
og til en Basuns Lyd og til Ords Røst, hvorom de, der hørte den, bade, at Talen ikke mere maatte skee til dem;
And the sound of a trumpet, and the voice of words; which voice they that heard intreated that the word should not be spoken to them any more:
lyden av en basun, og en røst som talte ord, den stemmen som de som hørte, ba om at den ikke skulle tale mer til dem.
And the sound of a trumpet and the voice of words, so that those who heard it begged that the word should not be spoken to them anymore:
And the sound of a trumpet, and the voice of words; which voice they that heard intreated that the word should not be spoken to them any more:
lyden av trompet og stemmen av ord; de som hørte det ba om at det ikke skulle bli talt ett ord mer til dem,
og til lyden av basun og røsten av ord, som de som hørte ba om at det ikke skulle bli talt flere ord til dem,
og lyden av en trompet og stemmen av ord; en stemme som de som hørte den, ba om at det ikke skulle tales mer til dem.
eller lyden av horn og en stemme som taler ord, hvor de som hørte det ba om at ikke flere ord måtte bli talt til dem,
nether vnto the sounde of a trope and the voyce of wordes: which voyce they that hearde it wisshed awaye that the comunicacion shuld not be spoken to them.
nether to the sounde of the trompe, and ye voyce of wordes: which they that herde, wysshed awaye, that the worde shulde not be spoken to them,
Neither vnto the sounde of a trumpet, and the voyce of wordes, which they that heard it, excused themselues, that the word should not be spoken to them any more,
And sounde of a trompe, & the voyce of wordes: which voyce they that heard it, wisshed away, that the worde should not be spoken to them:
And the sound of a trumpet, and the voice of words; which [voice] they that heard intreated that the word should not be spoken to them any more:
the sound of a trumpet, and the voice of words; which those who heard it begged that not one more word should be spoken to them,
and a sound of a trumpet, and a voice of sayings, which those having heard did entreat that a word might not be added to them,
and the sound of a trumpet, and the voice of words; which `voice' they that heard entreated that no word more should be spoken unto them;
and the sound of a trumpet, and the voice of words; which [voice] they that heard entreated that no word more should be spoken unto them;
And to the sound of a horn, and the voice of words, the hearers of which made request that not a word more might be said to them:
the sound of a trumpet, and the voice of words; which those who heard it begged that not one more word should be spoken to them,
and the blast of a trumpet and a voice uttering words such that those who heard begged to hear no more.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
20For de tålte ikke det budskapet som ble gitt: «Selv om et dyr rører ved fjellet, skal det steines.»
21Så fryktinngytende var synet at Moses sa: «Jeg er skrekkslagen og skjelver.»
18For dere har ikke kommet til et fjell som kan berøres, brenner i ild, er omgitt av mørke, skyer og storm,
16Og på den tredje dagen, da morgenen brøt frem, var det torden og lyn, en tykk sky på fjellet og en meget sterk lyd av en basun. Hele folket i leiren skalv.
17Da førte Moses folket ut av leiren for å møte Gud, og de stilte seg nedenfor fjellet.
18Hele Sinai-fjellet stod i røk, fordi Herren steg ned på det i ild. Røken steg opp som røken fra en ovn, og hele fjellet skaket.
19Lyden av basunen ble sterkere og sterkere. Moses talte, og Gud svarte ham med en stemme.
20Herren steg ned på Sinai-fjellets topp, og Herren kalte Moses opp til fjellets topp, og Moses gikk opp.
21Herren sa til Moses: Gå ned og advar folket, så de ikke trenger seg fram til Herren for å se, og mange av dem faller.
18Hele folket så lynene, hørte tordenbraket og lyden av hornet og så fjellet i røyk. Da folket så dette, skalv de og holdt seg på avstand.
19De sa til Moses: «Tal du med oss, så skal vi høre! Men la ikke Gud tale med oss, for da dør vi.»
16Dette er akkurat som du ba Herren din Gud om ved Horeb den dagen dere var samlet, da du sa: 'La meg ikke høre Herrens, min Guds, røst igjen, og denne store ilden vil jeg ikke se mer, for da må jeg dø.'
17Og Herren sa til meg: 'De har talt godt.'
25Pass på at dere ikke avviser ham som taler. For hvis ikke de unnslapp som avviste han som talte på jorden, hvor mye mindre skal vi unnslippe hvis vi vender oss bort fra han som taler fra himmelen?
26Hans stemme rystet jorden den gangen, men nå har han lovet: «Enda én gang vil jeg ryste ikke bare jorden, men også himmelen.»
11Dere kom nær og sto ved foten av fjellet, og fjellet brant i ild helt opp til himlene, med mørke, skyer og tett skodde.
12Og Herren talte til dere fra ilden. Dere hørte lyden av ordene, men dere så ingen skikkelse, bare en røst.
12Du skal avgrense fjellet for folket og si: Pass på at dere ikke går opp på fjellet eller rører dets kant. Hver den som rører fjellet, skal visselig dø.
13Ingen hånd skal røre ved ham, men han skal stenes eller skytes; enten det er et dyr eller et menneske, skal han ikke leve. Når værhornet lyder lenge, skal de gå opp på fjellet.
25Men nå, hvorfor skal vi dø? For denne store ilden vil fortære oss. Hvis vi fortsetter å høre Herrens vår Guds røst, vil vi dø.
26For hvem blant alt kjøtt har hørt den levende Guds røst tale fra ilden, slik vi har, og overlevd?
27Gå du i stedet, og hør på alt Herren vår Gud vil tale. Så kan du tale til oss alt det Herren vår Gud taler til deg, og vi vil høre på det og gjøre det.'
3Dag etter dag strømmer tale ut, natt etter natt kunngjør den kunnskap.
22Disse ordene talte Herren til hele forsamlingen deres på fjellet fra ilden, skyen og mørket, med sterk røst. Og han la ikke noe til. Så skrev han dem på to steintavler og ga dem til meg.
23Da dere hørte røsten fra mørket mens fjellet brant i ild, kom dere til meg alle sammen med lederne og de eldste,
12Han som sa til dem: 'Dette er hvilen, gi den trøtte hvile; og dette er avslappingen', men de ville ikke høre.
11Men de nektet å høre og vendte en skulder til i trass, og de gjorde sine ører tunge for å ikke høre.
12De gjorde sitt hjerte hardt som flint for å ikke høre loven og ordene som Herren, hærskarenes Gud, hadde sendt ved sin Ånd gjennom de tidligere profetene. Derfor kom det stor vrede fra Herren, hærskarenes Gud.
23Moses sa til Herren: Folket kan ikke gå opp på Sinai-fjellet, for du advarte oss og sa: Avgrens fjellet og hellig det.
24Herren sa til ham: Gå ned, og kom opp igjen, du og Aron med deg. Men prestene og folket må ikke trenge seg fram til Herren for ikke å bli rammet.
17Jeg satte ut vakter over dere og sa: 'Lytt til lyden av hornet!' Men de sa: 'Vi vil ikke lytte.'
43Så talte jeg til dere, men dere hørte ikke på meg. Dere var ulydige mot Herrens befaling og handlet overmodig. Dere dro opp i fjellene.
18Og vi hørte denne stemmen komme fra himmelen da vi var sammen med ham på det hellige fjellet.
36Fra himmelen lot han deg høre sin røst for å oppdra deg, og på jorden lot han deg se sin store ild, og hans ord hørte du fra ilden.
22Alle de mennene som har sett min herlighet og de tegn jeg gjorde i Egypt og i ørkenen, men likevel har satt meg på prøve ti ganger og ikke har hørt på min røst,
1Herren talte til Moses og sa:
1Herren talte til Moses og sa:
9Herren sa til Moses: Se, jeg vil komme til deg i en tykk sky, så folket kan høre når jeg taler med deg og alltid tro på deg. Moses kunngjorde folkets ord for Herren.
15mens det sies: «I dag, hvis dere hører hans røst, forherd ikke deres hjerter, som i opposisjonen.»
19Du skal ikke se den uforsonlige nasjonen, et folk med talspråk uforståelig, med en uforståelig tunge.
26Men Herren var vredd på meg på grunn av dere og ville ikke høre på meg. Herren sa til meg: 'Det er nok! Ikke si mer til meg om dette.
10Hvem skal jeg tale og advare, så de hører? Se, deres ører er uomskåret, og de kan ikke lytte. Se, Herrens ord har blitt til dem en skam, de vil ikke ha det.
1Derfor må vi desto mer gi akt på det vi har hørt, så vi ikke driver bort.
3Ingen må gå opp sammen med deg, og ingen må vise seg på hele fjellet. Verken småfe eller storfe må beite i nærheten av fjellet.»
13Og Herren talte til Moses og sa:
2Hør, hør på røsten i hans vrede, buldringen som kommer fra hans munn.
6Da disiplene hørte dette, falt de på ansiktet, grepet av stor frykt.
25De klaget i teltene sine og hørte ikke på Herrens røst.
18Da kalte de dem inn igjen og befalte dem å ikke si noe eller lære i Jesu navn.
17De har ører, men hører ikke; ja, det er ikke ånd i deres munn.