Jeremia 31:19
For etter at jeg vendte om, følte jeg angre. Og etter at jeg fikk innsikt, slo jeg meg for låret. Jeg ble skamfull og ydmyket, for jeg bar min ungdoms skam.
For etter at jeg vendte om, følte jeg angre. Og etter at jeg fikk innsikt, slo jeg meg for låret. Jeg ble skamfull og ydmyket, for jeg bar min ungdoms skam.
Sannelig, etter at jeg ble vendt, angret jeg; og etter at jeg ble tuktet, slo jeg meg på låret. Jeg ble skamfull, ja, forvirret, fordi jeg bar min ungdoms vanære.
For etter at jeg vendte om, angret jeg; og etter at jeg fikk lære, slo jeg meg på hoften. Jeg ble skamfull, ja, jeg ble ydmyket, for jeg bar min ungdoms skam.
«Etter at jeg vendte om, angret jeg; og etter at jeg ble veiledet, slo jeg meg på låret. Jeg ble skamfull, ja, ydmyket, for jeg bar min ungdoms skam.»
For etter at jeg vendte om, angret jeg. Etter at jeg ble opplyst, slo jeg meg for låret. Jeg skammet meg og ble ydmyket, for jeg bar min ungdoms skam.’
Sannelig, etter at jeg vendte meg bort, angret jeg; og etter at jeg ble undervist, slo jeg meg på låret; jeg ble skamfull, ja, ydmyket, fordi jeg bar min ungdoms vanære.
Sannelig, etter at jeg ble vendt, angret jeg; og når jeg ble undervist, slo jeg mot låret; jeg ble skamfull, ja, forvirret, fordi jeg bar skammen fra min ungdom.
Etter at jeg vendte om, angret jeg, og etter at jeg ble lært, slo jeg meg på låret; jeg skjemtes og skammet meg for å ha båret ungdommens ydmykelse.
Sannelig, etter at jeg var vendt om, omvendte jeg meg; etter at jeg fikk innsikt, slo jeg meg selv på låret. Jeg skammet meg og ble ydmyket, fordi jeg bar min ungdoms vanære.
Sannelig, etter at jeg ble vendt, angret jeg; og etter at jeg ble instruert, slo jeg meg på låret: Jeg skammet meg, ja, jeg ble ydmyket, fordi jeg bar skammen fra min ungdom.
Etter at jeg vendte om, angret jeg; og etter at jeg ble lært opp, slo jeg mitt eget lår i anger. Jeg ble skamfull og forlegen over at jeg bar med meg skammen fra min ungdom.
Sannelig, etter at jeg ble vendt, angret jeg; og etter at jeg ble instruert, slo jeg meg på låret: Jeg skammet meg, ja, jeg ble ydmyket, fordi jeg bar skammen fra min ungdom.
After I turned away, I repented; after I came to understand, I struck my thigh in grief. I was ashamed and humiliated because I bore the disgrace of my youth.
Etter å ha vendt om, følte jeg anger, og etter å ha blitt vist, slo jeg min lår i skam. Jeg var skamfull og ydmyket, for jeg bar ungdommens skyld.
Thi efterat jeg var omvendt, angrede det mig, og siden jeg kjendte det, slog jeg paa Laaret; jeg var beskjæmmet og skammede mig ogsaa, thi jeg maatte bære min Ungdoms Forhaanelse.
Surely after that I was turned, I repented; and after that I was instructed, I smote upon my thigh: I was ashamed, yea, even confounded, because I did bear the reproach of my youth.
Sannelig, da jeg var omvendt, angret jeg; og etter at jeg ble veiledet, slo jeg meg på låret: jeg var skamfull, ja, til og med forvirret, fordi jeg bar min ungdoms skam.
Surely, after I was turned, I repented; and after I was instructed, I struck my thigh: I was ashamed, yes, even humiliated, because I bore the reproach of my youth.
Surely after that I was turned, I repented; and after that I was instructed, I smote upon my thigh: I was ashamed, yea, even confounded, because I did bear the reproach of my youth.
Sannelig, etter at jeg ble vendt, angret jeg; og etter at jeg ble undervist, slo jeg meg på låret: jeg skammet meg, ja, ble forvirret, fordi jeg bar ungdommens skam.
For etter min omvendelse angret jeg, og etter å ha fått opplæring slo jeg meg på låret. Jeg skammet meg og rødmet, for jeg bar min ungdoms vanære.
Sannelig, etter at jeg var blitt vendt, omvendte jeg meg; og etter at jeg ble instruert, slo jeg meg på låret: jeg skammet meg, ja, til og med ble vanæret, fordi jeg bar min ungdoms vanære.
Sannelig, etter at jeg hadde vendt meg, angret jeg på mine veier; og etter at jeg hadde fått kunnskap, uttrykte jeg sorg: jeg ble satt i skam, sannelig, jeg var dekket av skam, fordi jeg måtte bære skammen fra mine tidlige år.
Surely after that I was turned, I repented; and after that I was instructed, I smote upon my thigh: I was ashamed, yea, even confounded, because I did bear the reproach of my youth.
Surely after that I was turned, I repented; and after that I was instructed, I smote upon my thigh: I was ashamed, yea, even confounded, because I did bear the reproach of my youth.
Yee as soone as thou turnest me, I shall refourme my self: and when I vnderstonde, I shall smyte vpon my thee. For verely I haue comitted shamefull thinges: O let my youth beare this reprofe and confucion.
Surely after that I conuerted, I repented: and after that I was instructed, I smote vpon my thigh: I was ashamed, yea, euen confounded, because I did beare the reproch of my youth.
Yea assoone as thou turnest me, I shall refourme my selfe, and when I vnderstande, I shall smite vpon my thygh: For veryly I haue committed shamefull thynges: for I haue borne the reproofe and confusion of my youth.
Surely after that I was turned, I repented; and after that I was instructed, I smote upon [my] thigh: I was ashamed, yea, even confounded, because I did bear the reproach of my youth.
Surely after that I was turned, I repented; and after that I was instructed, I struck on my thigh: I was ashamed, yes, even confounded, because I did bear the reproach of my youth.
For after my turning back I repented, And after my being instructed I struck on the thigh, I have been ashamed, I have also blushed, For I have borne the reproach of my youth.
Surely after that I was turned, I repented; and after that I was instructed, I smote upon my thigh: I was ashamed, yea, even confounded, because I did bear the reproach of my youth.
Surely after that I was turned, I repented; and after that I was instructed, I smote upon my thigh: I was ashamed, yea, even confounded, because I did bear the reproach of my youth.
Truly, after I had been turned, I had regret for my ways; and after I had got knowledge, I made signs of sorrow: I was put to shame, truly, I was covered with shame, because I had to undergo the shame of my early years.
Surely after that I was turned, I repented; and after that I was instructed, I struck on my thigh: I was ashamed, yes, even confounded, because I did bear the reproach of my youth.
For after we turned away from you we repented. After we came to our senses we struck our thigh in sorrow. We are ashamed and humiliated because of the disgraceful things we did previously.’
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
18Jeg har hørt Efraim klage: 'Du har tuktet meg, og jeg er blitt tuktet som en uvant kalv. Vend meg om, så skal jeg vende om, for du er Herren min Gud.'
20Er ikke Efraim min kjære sønn, mitt elskede barn? For så ofte jeg taler mot ham, minnes jeg ham likevel med glede. Derfor fylles mitt hjerte med medlidenhet for ham. Jeg vil visselig vise ham barmhjertighet, sier Herren.
31Er det sagt til Gud: 'Jeg har båret min straff, men vil ikke gjøre ondt igjen'?
10For nidkjærheten for ditt hus har fortært meg, og hånene fra dem som spotter deg, har falt på meg.
43Fordi du ikke husket din ungdoms dager, men gjorde meg rasende med alle disse tingene, se, jeg vil legge din ferd på ditt eget hode, sier Herren Gud. Du har heller ikke praktisert denne skammelige oppførselen bare for dine avskyeligheter.
41Så også jeg gikk imot dem i fiendskap og førte dem inn i deres fienders land. Da, kanskje deres uomskårne hjerter bøyer seg, og da betaler de for sin skyld.
19Din ondskap skal tukte deg, og ditt frafall skal refse deg. Vit og se at det er ondt og bittert å forlate Herren din Gud og ikke ha frykt for meg, sier Herren Herren, hærskarenes Gud.
21Da mitt hjerte ble bittert, og i mitt indre ble jeg gjennomboret.
22Så var jeg ufornuftig og visste ingenting, jeg var som et ufornuftig dyr overfor deg.
19Ve meg for mitt sammenbrudd! Min skade er uhelbredelig. Jeg sa: Dette er virkelig min lidelse, og jeg må bære den.
25La oss ligge ned i vår skam, og la vår vanære dekke oss, for vi har syndet mot Herren vår Gud, vi og våre fedre, fra vår ungdom av til denne dag. Vi har ikke lyttet til Herren vår Guds røst.
6Derfor avskyr jeg meg selv og angrer i støv og aske.
3Derfor er regnskurene blitt tilbakeholdt, og vårregnet har ikke kommet. Du har hatt en kvinnes horepanne, du har nektet å skamme deg.
4Har du ikke fra nå av ropt til meg: 'Min far, du er min ungdoms venn.'
20Se, Herre, for jeg er i nød; mine innvoller er i opprør, mitt hjerte vrenger seg i meg. Jeg har vært svært opprørsk. Utendørs har sverdet fratatt barn; i huset, det råder død.
31Da skal dere huske deres onde veier og deres dårlige handlinger, og dere skal føle avsky for dere selv på grunn av deres misgjerninger og avskyelige handlinger.
36Hvorfor endrer du dine veier så mye for å søke fred? Også fra Egypt skal du bli skuffet, slik du ble skuffet av Assur.
3Dette er tiende gang dere håner meg; dere skammer dere ikke for å behandle meg dårlig?
4Selv om jeg virkelig har feilet, blir min feil værende hos meg.
63for at du skal huske det og bli skamfull, og ikke lenger åpne munnen på grunn av din skam når jeg tilgir deg alt det du har gjort, sier Herren Gud.
19Fordi ditt hjerte var ømt og du ydmyket deg for Herrens ansikt da du hørte hva jeg har talt mot dette stedet og dets innbyggere, at de skal bli til ødeleggelse og forbannelse, og fordi du rev dine klær og gråt for mitt ansikt, har jeg også hørt deg, sier Herren.
18For jeg er i ferd med å falle, og min smerte er alltid for meg.
12Og du vil si: "Hvordan hatet jeg ikke disiplin, og mine hjerte foraktet tilrettevisning."
17For hans urens vinning ble jeg vred og slo ham; jeg skjulte meg og var vred, men han gikk trossig på sitt hjerte.
26For du skriver ned bitre ting mot meg og lar meg lide for mine ungdomssynder.
67Før jeg ble ydmyket, for jeg vill, men nå holder jeg ditt ord.
8Hvordan kan jeg gi deg opp, Efraim? Hvordan overgi deg, Israel? Hvordan kan jeg gjøre deg som Adma, gjøre deg lik Seboim? Mitt hjerte vender seg i meg, all min medlidenhet er vekket.
18Dine veier og dine gjerninger har forårsaket dette for deg; dette er din ulykke, for den er bitter, og den har nådd ditt hjerte.
3Jeg hører en irettesettelse full av skam, men min ånd fra min innsikt svarer meg.
27fordi ditt hjerte var ømt, og du ydmyket deg for Gud da du hørte hans ord mot dette stedet og dets innbyggere, og fordi du ydmyket deg for meg, rev klærne dine og gråt for meg, så har også jeg hørt deg, sier Herren.
6Og jeg sa: "Min Gud, jeg er skamfull og ydmyket over å løfte mitt ansikt mot deg, min Gud, for våre synder har vokst seg høyere enn hodet vårt, og vår skyld har blitt veldig stor, helt opp til himmelen.
20Sannelig, min sjel minnes dem og synker ned i meg.
22Når du sier i hjertet ditt: Hvorfor har dette hendt meg? På grunn av dine mange synder er skjørtene dine avslørt og hælene dine tråkket på.
43Der skal dere huske deres veier og alle deres gjerninger hvor dere gjorde dere urene, og dere skal vemmes over dere selv for alle de onde gjerningene dere har gjort.
21Så vendte du tilbake til dine ungdomsdager, da egypterne tok tak i din barm og presset dine unge bryster.
15De skulle skamme seg over de avskyelige tingene de har gjort, men likevel kjenner de ikke skam, de vet ikke hva det vil si å bli ydmyket. Derfor skal de falle blant de falne, når jeg straffer dem, sier Herren.
6Du har forlatt meg, sier Herren, og gått din egen vei. Derfor vil jeg strekke ut min hånd mot deg og ødelegge deg. Jeg er trett av å vise medlidenhet.
19Derfor sier Herren: Hvis du vender om, vil jeg ta deg tilbake; du skal stå for mitt åsyn. Hvis du skiller det verdifulle fra det verdiløse, skal du være som min munn. De skal vende seg til deg, men du skal ikke vende deg til dem.
7La ikke dem som venter på deg, Herre, Gud Allhærs Gud, bli til skamme for min skyld; la ikke dem som søker deg bli vanæret på grunn av meg, du Israels Gud.
15Jeg vil gå og vende tilbake til mitt sted, inntil de erkjenner sin skyld og søker mitt ansikt. I sin nød vil de søke meg flittig.
5Min synd bekjente jeg for deg, og min skyld skjulte jeg ikke. Jeg sa: Jeg vil bekjenne mine overtredelser for Herren. Og du tilgav min syndeskyld. Sela.
54for at du skal bære din skam og føle deg ydmyket over alt det du har gjort, når jeg gir dem trøst.
15Jeg har sydd sekkestrie over min hud, og stukket min horn i støvet.
26De skal bære sin skam og alle sine troløse handlinger mot meg, når de bor trygt i sitt land, uten noen som skremmer.
1Jeg er en mann som har sett nød ved hans vredes ris.
6Jeg ga ryggen til dem som slo meg, og kinnene til dem som rykket ut skjegget. Ansiktet mitt skjulte jeg ikke for skam og spytt.
14For hele dagen blir jeg rammet, hver morgen er jeg refset.
18Herren er rettferdig, for jeg har gjort opprør mot hans bud. Hør, alle folk, og se min smerte. Mine jomfruer og mine unge menn er gått i fangenskap.
13Men jeg, da de var syke, kledde jeg meg i sekk; jeg ydmyket meg med faste, men min bønn vendte tilbake til mitt fang.
14Jeg gikk omkring som om for en venn eller bror, som en som sørger over sin mor, mørkt bøyde jeg meg.