Jona 4:2
Jona ba til Herren og sa: 'Å Herre, var ikke dette det jeg sa mens jeg ennå var hjemme? Derfor flyktet jeg til Tarsis. For jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på miskunn, og du angrer på det onde.'
Jona ba til Herren og sa: 'Å Herre, var ikke dette det jeg sa mens jeg ennå var hjemme? Derfor flyktet jeg til Tarsis. For jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på miskunn, og du angrer på det onde.'
Han ba til Herren og sa: Jeg ber deg, Herre, var det ikke dette jeg sa da jeg ennå var i mitt eget land? Derfor ville jeg flykte til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på miskunn, og at du angrer ulykken.
Han ba til Herren og sa: Å, Herre! Var ikke dette det jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor skyndte jeg meg å flykte til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, og at du angrer ulykken.
Han ba til Herren og sa: «Å, Herre! Var ikke dette det jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor skyndte jeg meg å flykte til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, og du angrer ulykken.»
Han ba til Herren og sa: 'Å, Herre, var ikke dette hva jeg sa da jeg var hjemme? Derfor skyndte jeg meg å flykte til Tarshis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på kjærlighet, og viser barmhjertighet mot det onde.'
Og han ba til Herren og sa: Å, Herre, var det ikke det jeg sa da jeg fortsatt var i mitt land? Derfor flyktet jeg i forveien til Tarsis. For jeg visste at du er en nådig Gud, full av barmhjertighet, sen til vrede og rik på kjærlighet, og du angrer på det onde.
Og han ba til Herren og sa: «Jeg ber deg, o Herre, var ikke dette det jeg sa da jeg var i mitt land? Derfor flyktet jeg til Tarshish; for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på miskunn, og omvender deg fra det onde.»
Han ba til Herren og sa: Å, Herre! Var ikke dette det jeg sa da jeg var hjemme? Derfor prøvde jeg å flykte til Tarsis, fordi jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og full av kjærlighet, og du angrer på det onde.
Han ba til Herren og sa: «Å, Herre, var det ikke dette jeg sa mens jeg enda var hjemme? Derfor prøvde jeg å flykte til Tarsis. For jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på miskunn, og som angrer ulykken.»
Han ba til Herren og sa: «Å, Herre, var det ikke dette jeg sa mens jeg enda var i mitt hjemland? Derfor flyktet jeg til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på kjærlighet, og at du angrer det onde du har truet med.»
Han bad til HERREN og sa: «Herre, var ikke dette det jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor flyktet jeg til Tarshish, for jeg visste at du er en nådig Gud, barmhjertig, sen til vrede, full av godhet og angrer på det onde.»
Han ba til Herren og sa: «Å, Herre, var det ikke dette jeg sa mens jeg enda var i mitt hjemland? Derfor flyktet jeg til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på kjærlighet, og at du angrer det onde du har truet med.»
And he prayed to the LORD, saying, 'O LORD, isn’t this what I said while I was still in my own land? That is why I tried to flee to Tarshish, for I knew that you are a gracious and compassionate God, slow to anger, abounding in steadfast love, and relenting from sending calamity.
Han ba til Herren og sa: «Å, Herre, var det ikke dette jeg sa da jeg enda var i mitt land? Derfor prøvde jeg å flykte til Tarsis; for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, langmodig og rik på miskunn, og at du angrer det onde.»
Og han bad til Herren og sagde: Ak Herre! var dette ikke mit Ord, der jeg var endnu i mit Land? derfor forekom jeg (det) og flyede til Tharsis; thi jeg vidste, at du er en naadig og barmhjertig Gud, langmodig og af stor Miskundhed, og angrer det Onde.
And he prayed unto the LORD, and said, I pray thee, O LORD, was not this my saying, when I was yet in my country? Therefore I fled before unto Tarshish: for I knew that thou art a gracious God, and merciful, slow to anger, and of great kindness, and repentest thee of the evil.
Og han ba til Herren og sa: Jeg ber deg, å Herre, var ikke dette det jeg sa da jeg ennå var i mitt land? Derfor flyktet jeg til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på godhet, og angrer det onde.
And he prayed to the LORD, and said, I pray you, O LORD, was not this my saying, when I was still in my country? Therefore I fled before to Tarshish; for I knew that you are a gracious God, and merciful, slow to anger, and of great kindness, and relent from doing harm.
And he prayed unto the LORD, and said, I pray thee, O LORD, was not this my saying, when I was yet in my country? Therefore I fled before unto Tarshish: for I knew that thou art a gracious God, and merciful, slow to anger, and of great kindness, and repentest thee of the evil.
Han ba til Herren og sa: "Å, Herre, var det ikke dette jeg sa da jeg var i mitt eget land? Derfor skyndte jeg meg å flykte til Tarsis, fordi jeg visste at du er en nådig Gud, barmhjertig, sen til vrede og rik på godhet, og at du angrer det onde.
Han ba til Herren og sa: "Å, Herre, var ikke dette mitt ord da jeg var i mitt eget land? Derfor skyndte jeg meg å flykte til Tarsis, for jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på godhet, og angrende over ondskap.
Og han ba til Herren og sa: «Å, Herre, var det ikke dette jeg sa mens jeg enda var i mitt land? Derfor skyndte jeg meg å flykte til Tarsis. For jeg visste at du er en nådig og barmhjertig Gud, sen til vrede og rik på kjærlighet, og du ombestemmer deg om det onde.»
Og han ba til Herren og sa: Å, Herre, var ikke dette hva jeg sa da jeg fortsatt var i mitt eget land? Dette er grunnen til at jeg flyktet til Tarsis: for jeg visste at du er en kjærlig Gud, full av medfølelse, sen til å bli sint og stor i barmhjertighet, og klar til å vende deg bort fra din hensikt om ondskap.
And he prayed unto Jehovah, and said, I pray thee, O Jehovah, was not this my saying, when I was yet in my country? Therefore I hasted to flee unto Tarshish; for I knew that thou art a gracious God, and merciful, slow to anger, and abundant in lovingkindness, and repentest thee of the evil.
And he prayed unto the LORD, and said, I pray thee, O LORD, was not this my saying, when I was yet in my country? Therefore I fled before unto Tarshish: for I knew that thou art a gracious God, and merciful, slow to anger, and of great kindness, and repentest thee of the evil.
And he prayed vn to the LORde ad sayd: O lord was not this my sayenge when I was yet in my contre? And therfore I hasted rather to fle to Tharsis: for I knew well ynough that thou wast a mercifull god ful of copassion long yer thou be angre and of greate mercie and repentest when thou art come to take punishment.
And he prayed vnto the LORDE, and sayde: O LORDE, was not this my sayenge (I praye the) when I was yet in my countre? therfore I haisted rather to fle vnto Tharsis, for I knowe well ynough that thou art a mercifull God, full of compassion, loge sufferinge, and of greate kyndnesse, and repentest when thou shuldest take punyshment.
And he prayed vnto the Lord, and saide, I pray thee, O Lord, was not this my saying, when I was yet in my countrey? therefore I preuented it to flee vnto Tarshish: for I knewe that thou art a gratious God, & merciful, slow to anger, & of great kindnes, and repentest thee of the euill.
And he prayed vnto the Lorde, and saide: I pray thee O Lorde, was not this my saying when I was yet in my countrey? therfore I hasted to flee into Tharsis: For I knewe that thou art a gratious God, and mercifull, long suffering, and of great kindnesse, and repentest thee of euill.
And he prayed unto the LORD, and said, I pray thee, O LORD, [was] not this my saying, when I was yet in my country? Therefore I fled before unto Tarshish: for I knew that thou [art] a gracious God, and merciful, slow to anger, and of great kindness, and repentest thee of the evil.
He prayed to Yahweh, and said, "Please, Yahweh, wasn't this what I said when I was still in my own country? Therefore I hurried to flee to Tarshish, for I knew that you are a gracious God, and merciful, slow to anger, and abundant in loving kindness, and you repent of the evil.
and he prayeth unto Jehovah, and he saith, `I pray Thee, O Jehovah, is not this my word while I was in mine own land -- therefore I was beforehand to flee to Tarshish -- that I have known that Thou `art' a God, gracious and merciful, slow to anger, and abundant in kindness, and repenting of evil?
And he prayed unto Jehovah, and said, I pray thee, O Jehovah, was not this my saying, when I was yet in my country? Therefore I hasted to flee unto Tarshish; for I knew that thou art a gracious God, and merciful, slow to anger, and abundant in lovingkindness, and repentest thee of the evil.
And he prayed unto Jehovah, and said, I pray thee, O Jehovah, was not this my saying, when I was yet in my country? Therefore I hasted to flee unto Tarshish; for I knew that thou art a gracious God, and merciful, slow to anger, and abundant in lovingkindness, and repentest thee of the evil.
And he made prayer to the Lord and said, O Lord, is this not what I said when I was still in my country? This is why I took care to go in flight to Tarshish: for I was certain that you were a loving God, full of pity, slow to be angry and great in mercy, and ready to be turned from your purpose of evil.
He prayed to Yahweh, and said, "Please, Yahweh, wasn't this what I said when I was still in my own country? Therefore I hurried to flee to Tarshish, for I knew that you are a gracious God, and merciful, slow to anger, and abundant in loving kindness, and you relent of doing harm.
He prayed to the LORD and said,“Oh, LORD, this is just what I thought would happen when I was in my own country. This is what I tried to prevent by attempting to escape to Tarshish!– because I knew that you are a gracious and compassionate God, slow to anger and abounding in mercy, and one who relents concerning threatened judgment.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Dette var meget ondt for Jona, og han ble meget sint.
3Og nå, Herre, ta mitt liv fra meg, for det er bedre for meg å dø enn å leve.
4Men Herren sa: 'Har du noe å være sint for?'
5Så gikk Jona ut av byen og satte seg øst for byen. Der laget han seg en hytte, og han satte seg i skyggen under den, for å se hva som skulle hende med byen.
6Og Herren Gud lot en ricinusplante vokse opp over Jona for å gi skygge til hodet hans og frigjøre ham fra hans ubehag. Jona gledet seg stort over planten.
14Da ropte de til Herren og sa: «Å, Herre, la oss ikke gå under på grunn av denne manns liv, legg ikke uskyldig blod på oss. For du, Herre, har gjort som du ville.»
15Så tok de Jona og kastet ham i havet, og havet sluttet å rase.
1HERREN sørget for en stor fisk som skulle sluke Jonas, og Jonas var i fiskens mage i tre dager og tre netter.
2Jonas ba til HERREN, sin Gud, fra fiskens mage.
8Når solen steg opp, sendte Gud en brennende østavind, og solen slo på Jonas hode, så han kjente seg fortapt. Han ønsket å dø og sa: 'Det er bedre for meg å dø enn å leve.'
9Da sa Gud til Jona: 'Har du noe å være sint for på grunn av planten?' Og han svarte: 'Ja, jeg har rett til å være sint til døden.'
10Herren sa: 'Du har medlidenhet med planten, som du ikke har arbeidet med eller fått til å vokse, den som ble til på en natt og forsvant på en natt.'
1Og Herrens ord kom til Jona, sønn av Amittai, og sa:
2Stå opp og dra til Ninive, den store byen, og rop ut mot den, for deres ondskap har steget opp til meg.
3Men Jona sto opp for å flykte til Tarsis bort fra Herrens nærhet. Han dro ned til Jaffa og fant et skip som skulle til Tarsis. Han betalte for reisen og gikk om bord for å dra med dem til Tarsis bort fra Herrens nærhet.
4Men Herren kastet en sterk vind over havet, og det ble en voldsom storm, slik at skipet holdt på å bli knust.
5Da ble sjømennene redde og ropte hver til sin gud. De kastet lasten i sjøen for å lette skipet. Men Jona hadde gått ned i skipets innerste deler, lagt seg ned og sovnet tungt.
6Kapteinen kom til ham og sa: «Hvordan kan du sove? Stå opp og rop til din Gud! Kanskje Gud vil tenke på oss så vi ikke går under.»
12”Men nå, sier Herren, vend om til meg av hele deres hjerte, med faste, med gråt og klage.
13Riv i hjertene deres og ikke klærne, vend om til Herren deres Gud! For Han er nådig og barmhjertig, sen til vrede og rik på miskunn, og Han angrer det onde Han truer med.
8Da spurte de ham: «Fortell oss hvem som er skyld i denne ulykken vi er i. Hva er ditt yrke, og hvor kommer du fra? Hva er ditt land, og av hvilket folk er du?»
9De som holder fast ved tomhet og løgn, de forlater sin trofasthet.
10Men jeg vil ofre til deg med takkens røst; det jeg har lovet, vil jeg innfri. Frelsen er fra HERREN.
9Hvem vet, kanskje Gud vil vende om og angre, slik at han vender seg fra sin brennende vrede, så vi ikke går til grunne.
10Og Gud så hva de gjorde, at de vendte om fra sin onde vei. Da angret Gud den straffen han hadde sagt han ville bringe over dem, og han gjorde det ikke.
1Og Herrens ord kom til Jona for andre gang og sa:
2Reis deg, gå til Ninive, den store byen, og forkynn for den det budskapet jeg gir deg.
11De spurte ham: «Hva skal vi gjøre med deg så havet blir rolig igjen?» For havet ble bare mer og mer opprørt.
12Han svarte dem: «Ta meg og kast meg i havet, så blir det rolig for dere. For jeg vet at det er min skyld denne store stormen har kommet over dere.»
8Herren er nådig og barmhjertig, sen til vrede og rik på nåde.
14Da angret Herren det onde han hadde tenkt å gjøre mot sitt folk.
8Herren er barmhjertig og nådig, sen til vrede og rik på miskunn.
15Men du, Herre, er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på kjærlighet og sannhet.
4Jona begynte å gå inn i byen, en dagsreise inn, og han ropte: «Om førti dager vil Ninive bli omvendt.»
4Og jeg ba til Herren min Gud og bekjente: Å, Herre, den store og fryktinngytende Gud, som holder forbundet og nåden for dem som elsker ham og holder hans bud.
3Herren endret seg over dette: "Det skal ikke skje," sa Herren.
3Kanskje vil de høre og vende seg fra sitt onde vei, slik at jeg vil angre på den onde ulykken jeg har tenkt å gjøre mot dem på grunn av det onde i deres gjerninger.
6Da angret Herren at han hadde skapt mennesket på jorden, og det gjorde ham vondt i hjertet.
18Hvem er en Gud som deg, som tilgir synd og går over overtredelse til resten av din arv? Han holder ikke fast på sin vrede for alltid, for han gleder seg i kjærlighet.
4Eller forakter du hans godhets, tålmodighets og langmodighets rikdom, uten å innse at Guds godhet leder deg til omvendelse?
8og det folket jeg talte mot, vender om fra sin ondskap, da vil jeg angre det onde som jeg tenkte å gjøre mot dem.
22'Omvend deg derfor fra denne din ondskap, og be til Gud, om han kanskje vil tilgi deg denne hjertets tanke.'
19«Tilgi derfor dette folkets skyld etter din store miskunn, slik du har tilgitt dette folket fra Egypt og til nå.»
5Jeg sa: 'Å, Herre, himmelens Gud, den store og fryktinngytende Gud som holder fast ved sin pakt og sin kjærlighet mot dem som elsker ham og holder hans bud,
1Til korlederen. Med strengeinstrumenter på den åttende. En salme av David.
13Og nå, gjør godt i deres veier og deres gjerninger, og hør Herrens, deres Guds, røst, så vil Herren angre på den ulykken han har talt mot dere.
5Nådig er Herren og rettferdig, vår Gud er barmhjertig.
12Gå og forkynn disse ordene mot nord og si: 'Vend tilbake, frafalne Israel, sier Herren. Jeg vil ikke se med vrede på dere, for jeg er nådig, sier Herren. Jeg vil ikke være vred for alltid.
9Men Obadja sa: 'Hva har jeg syndet, siden du vil gi din tjener i Akabs hånd for å bli drept?'