Josva 22:33
Israels barn var fornøyd med svaret, og de lovpriste Gud. De sa ikke lenger at de skulle dra opp i kamp mot dem for å ødelegge det landet som Rubenittene og gadittene bodde i.
Israels barn var fornøyd med svaret, og de lovpriste Gud. De sa ikke lenger at de skulle dra opp i kamp mot dem for å ødelegge det landet som Rubenittene og gadittene bodde i.
Dette behaget Israels barn, og Israels barn priste Gud. De hadde ikke lenger i sinne å dra opp mot dem til strid for å ødelegge landet der rubenittene og gadittene bodde.
Saken var god i israelittenes øyne, og israelittene velsignet Gud, og de bestemte at de ikke skulle dra opp mot dem til krig for å ødelegge landet som Rubens sønner og Gads sønner bodde i.
Dette behaget israelittene, og israelittene priste Gud; de sa ikke mer at de ville dra opp mot dem til krig for å ødelegge landet der Reubens og Gads sønner bor.
Israelittene var tilfredse med svaret. De priste Gud og lot være å marsjere mot dem med våpen for å ødelegge det landet som Ruben og Gad bodde i.
Og det var godt i Israels barns øyne, og Israels barn velsignet Gud, og de tenkte ikke på å gå opp mot dem i strid for å ødelegge landet der Reubens barn og Gads barn bodde.
Og dette gledet israelittene; de velsignet Gud og hadde ikke til hensikt å dra opp mot dem i kamp, for å ødelegge landet der rubenittene og gadittene bodde.
Det var godt i øynene til Israels barn, og Israels barn lovpriste Gud; de sa ikke at de ville dra opp mot dem i strid for å ødelegge landet som Rubens og Gads barn bodde i.
Dette var godt i Israels barns øyne, og Israels barn priste Gud. De sa ikke mer at de skulle dra ut for å føre krig mot dem for å ødelegge det landet der Rubenittene og Gadittene bodde.
Dette gledet Israels barn, og de priste Gud, og de hadde ikke lenger til hensikt å dra opp mot dem i krig for å ødelegge det landet hvor rubenittene og gadittene bodde.
Dette gled israelittene, og de velsignet Gud. De bestemte seg for ikke å gå til kamp mot dem for å ødelegge landet der Rubenittene og Gadittene bodde.
Dette gledet Israels barn, og de priste Gud, og de hadde ikke lenger til hensikt å dra opp mot dem i krig for å ødelegge det landet hvor rubenittene og gadittene bodde.
The Israelites were pleased with the report, and they praised God. They no longer talked about going to war against them to destroy the land where the Reubenites and the Gadites lived.
Rapporten tilfredsstilte Israels barn, og de priste Gud og sa ikke noe mer om å dra opp med en hær for å ødelegge landet som rubenittene og gadittene bodde i.
Og det Ord var godt for Israels Børns Øine, og Israels Børn lovede Gud; og de sagde ikke, at de vilde drage op over dem til Strid, til at fordærve det Land, som Rubens Børn og Gads Børn boede udi.
And the thing pleased the children of Israel; and the children of Israel blessed God, and did not intend to go up against them in battle, to destroy the land wherein the children of Reuben and Gad dwelt.
Og saken behaget israelittene, og israelittene lovet Gud og hadde ikke lenger noen tanke om å dra opp mot dem i krig for å ødelegge landet hvor rubenittene og gadittene bodde.
And the thing pleased the children of Israel, and the children of Israel blessed God, and did not intend to go up against them in battle, to destroy the land where the children of Reuben and Gad dwelt.
And the thing pleased the children of Israel; and the children of Israel blessed God, and did not intend to go up against them in battle, to destroy the land wherein the children of Reuben and Gad dwelt.
Israels barn syntes om det og velsignet Gud, og talte ikke mer om å dra opp mot dem i krig for å ødelegge landet der Rubenittene og Gadittene bodde.
Og det var godt i israelittenes øyne. Og israelittene priste Gud, og bestemte seg for ikke å dra opp mot dem i krig for å ødelegge landet de bodde i, som tilhørte Rubens og Gads sønner.
Det gledet Israels barn, og Israels barn velsignet Gud. De talte ikke mer om å dra opp mot dem i krig for å ødelegge landet hvor Rubens barn og Gads barn bodde.
Og Israels barn var glade for dette; og de priste Gud, og hadde ikke mer tanke på å gå til krig mot rubenittene og gadittene for å ødelegge deres land.
Then were the children of Israel well cotente with the thinge. And they praysed the God of Israel, and sayde nomore that they wolde go vp agaynst them with an armye, to destroye the londe that the childre of Ruben and Gad dwelt in.
And the saying pleased the children of Israel: and the children of Israel blessed God, and minded not to goe against them in battell, for to destroy the land, wherein the children of Reuben, and Gad dwelt.
And the saying pleased the children of Israel, and they blessed God, and dyd not entende to go agaynst the in battell, and to destroy the lande which the children of Ruben and Gad dwelt in.
And the thing pleased the children of Israel; and the children of Israel blessed God, and did not intend to go up against them in battle, to destroy the land wherein the children of Reuben and Gad dwelt.
The thing pleased the children of Israel; and the children of Israel blessed God, and spoke no more of going up against them to war, to destroy the land in which the children of Reuben and the children of Gad lived.
and the thing is good in the eyes of the sons of Israel, and the sons of Israel bless God, and have not said to go up against them to war, to destroy the land which the sons of Reuben, and the sons of Gad, are dwelling in.
And the thing pleased the children of Israel; and the children of Israel blessed God, and spake no more of going up against them to war, to destroy the land wherein the children of Reuben and the children of Gad dwelt.
And the thing pleased the children of Israel; and the children of Israel blessed God, and spake no more of going up against them to war, to destroy the land wherein the children of Reuben and the children of Gad dwelt.
And the children of Israel were pleased about this; and they gave praise to God, and had no more thought of going to war against the children of Reuben and the children of Gad for the destruction of their land.
The thing pleased the children of Israel; and the children of Israel blessed God, and spoke no more of going up against them to war, to destroy the land in which the children of Reuben and the children of Gad lived.
The Israelites were satisfied with their report and gave thanks to God. They said nothing more about launching an attack to destroy the land in which the Reubenites and Gadites lived.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
29Langt være det fra oss å gjøre opprør mot Herren og vende oss bort fra Herren i dag ved å bygge et annet altar for brennoffer, grødeoffer eller slaktoffer, foruten Herrens, vår Guds, altar som står foran hans tabernakel.
30Da Pinehas, presten, og lederne for menigheten og overhodene for Israels tusener som var med ham, hørte ordene som Rubenittene, gadittene og Manasses barn talte, syntes de godt om det.
31Og Pinehas, sønn av Eleazar, presten, sa til Rubenittene, gadittene og Manasses barn: Nå vet vi at Herren er med oss, fordi dere ikke har syndet mot Herren ved denne overtredelsen. Nå har dere berget Israels barn fra Herrens hånd.
32Så vendte Pinehas, Eleazars sønn, presten, og lederne tilbake fra Rubenittene og gadittene i Gileads land til Kanaans land, til Israels barn, og brakte dem svar.
21Da svarte Rubenittene, gadittene og halvparten av Manasses stamme og talte til overhodene for Israels tusener:
1Rubenittene og gadittene hadde en stor mengde buskap. Da de så landet Jaser og landet Gilead, var det klart at dette var et land som egnet seg for buskap.
2Da kom gadittene og rubenittene til Moses, Eleasar, presten, og lederne for menigheten og sa:
9Da vendte Rubenittene, gadittene og halvparten av Manasses stamme tilbake og forlot Israels barn i Sjilo i Kanaans land for å dra til Gileads land, deres egen eiendom, som de hadde mottatt etter Herrens ord gjennom Moses.
10Da de kom til Jordan, til området ved Jordan i Kanaans land, bygde Rubenittene, gadittene og halvparten av Manasses stamme der et stort altar, synlig for alle.
11Israels barn hørte at de hadde bygget et altar på den andre siden av Jordan, rett overfor Kanaans land, på Israelittenes side.
12Da Israels barn hørte dette, samlet hele menigheten i Sjilo seg for å gå opp til kamp mot dem.
13Israels barn sendte Pinehas, sønn av Elasar, presten, til Rubenittene, gadittene og halvparten av Manasses stamme i Gilead,
15De kom til Rubenittene, gadittene og halvparten av Manasses stamme i Gileads land og talte med dem og sa:
34Rubenittene og gadittene ga alteret navnet Vitne, for de sa: Det er et vitne mellom oss om at Herren er Gud.
29Moses sa: «Hvis gadittene og rubenittene, alle som er væpnet til kamp, går over Jordan sammen med dere foran Herren, og landet blir underlagt dere, da skal dere gi dem Gileads land som eiendom.
30Men hvis de ikke går væpnet over sammen med dere, skal de bosette seg sammen med dere i Kanaans land.»
31Gadittene og rubenittene svarte: «Alt Herren har sagt til dine tjenere, skal vi gjøre.
32Vi vil gå bevæpnet foran Herren til Kanaans land. Men eiendommen vår skal vi ha på denne siden av Jordan.»
33Så gav Moses til gadittene, rubenittene og den halve Manasses stamme, Josefs sønn, kongeriket til Sihon, amorittenes konge, og kongeriket til Og, Basans konge – landet med sine byer langs grensene, hele det omkringliggende området.
24Men vi gjorde dette av frykt for at deres etterkommere en dag skulle si til våre etterkommere: Hva har dere med Herren, Israels Gud, å gjøre?
25For Herren har satt Jordan som en grense mellom oss og dere, Rubenittene og gadittene. Dere har ingen del i Herren! Slik kunne deres etterkommere føre våre etterkommere bort fra å frykte Herren.
26Derfor sa vi: La oss bygge et altar, ikke for brennoffer eller slaktoffer,
4landet som Herren har slått foran Israels menighet – er et land for buskap, og dine tjenere har buskap.»
5De fortsatte: «Hvis vi har funnet nåde i dine øyne, la dette landet bli gitt dine tjenere som eiendom. La oss slippe å krysse Jordan!»
6Moses sa til gadittene og rubenittene: «Skal deres brødre dra ut i krig mens dere blir sittende her?
7Hvorfor vil dere demoralisere Israels barn så de avstår fra å gå inn i det landet som Herren har gitt dem?
25Gadittene og rubenittene sa til Moses: «Dine tjenere skal gjøre som min herre befaler.
26Våre små barn, våre koner, våre flokkdyr og alt vårt buskap skal bli værende i byene i Gilead,
12Rubenittene, gadittene og halve Manasse stamme gikk over, væpnet foran Israels barn, som Moses hadde befalt dem.
8Dere skal holde denne pakts ord og leve etter den, for at dere skal lykkes i alt dere gjør.
12Dette landet erobret vi på den tiden. Fra Aroer ved Arnon-elvens bredde, og halvparten av Gileads fjellområder med byene der, ga jeg til rubenittene og gadittene.
1Da kalte Josva på Rubenittene, gadittene, og halvdelen av Manasses stamme,
16Til rubenittene og gadittene ga jeg landet fra Gilead til Arnon-elven, midt i dalen, og til Jabbok-elven, som er ammonittenes grense.
12Til Rubenittene, Gadittene og halve Manasses stamme sa Josva:
6Moses, Herrens tjener, og Israels barn beseiret disse. Moses, Herrens tjener, ga deres land som arv til rubenittene, gadittene og halvparten av Manasses stamme.
1Da Balaam så at det var godt i Herrens øyne å velsigne Israel, gikk han ikke som før gang på gang for å søke etter varsler. Han vendte sitt ansikt mot ørkenen.
2Dette fordi de ikke møtte Israels barn med brød og vann, men leide Bileam til å forbanne dem. Men vår Gud vendte forbannelsen til velsignelse.
29At du ikke skal gjøre oss noe ondt, slik som vi ikke har berørt deg, men bare gjort deg godt og sendt deg bort i fred. Du er nå Herrens velsignede.'"
42Fra halvparten til Israels sønner, den som Moses hadde delt fra mennenes krigsbytte,
14For Rubenitternes stamme etter deres familier, og gadittenes stamme etter deres familier, og halvparten av Manasses stamme har fått sin arv.
22og landet blir underlagt Herren – da kan dere vende tilbake. Og dere vil være fri for skyld overfor Herren og Israel, og dette landet skal bli deres eiendom foran Herren.
8Sammen med Ruben og Gad har de fått sin arv av Moses på østsiden av Jordan, som Moses Herrens tjener, ga dem.
25De tok med seg noen av landets frukter og brakte dem ned til oss og ga oss en rapport, og sa: Landet som Herren vår Gud gir oss, er godt.
18Israels barn angrep dem ikke, fordi menighetens fyrster hadde sverget dem en ed ved Herren, Israels Gud. Men hele menigheten klaget på fyrsterne.
43Bezer i ørkenen på slettelandet ble utpekt for Rubenittene, Ramot i Gilead for Gadittene og Golan i Basan for Manassittene.
25Gud så til Israels barn, og han brydde seg om dem.
23Rubens stammers grense var Jordan og tilgrensende områder. Dette er Rubens arv med deres byer og tilhørende områder.
16Da gikk de nærmere og sa: «La oss bygge innhegninger til buskapen vår her og byer til våre små barn.