Klagesangene 1:7
Jerusalem minnes sitt liv i nød og landflyktighet, hvordan hun hadde store skatter i eldgamle dager. Da hennes folk falt for fienden, og ingen hjalp henne, så fiendene på henne og lo av hennes fall.
Jerusalem minnes sitt liv i nød og landflyktighet, hvordan hun hadde store skatter i eldgamle dager. Da hennes folk falt for fienden, og ingen hjalp henne, så fiendene på henne og lo av hennes fall.
I nødens og elendighetens dager minnes Jerusalem alle sine dyrebare ting som hun hadde i fordums dager, da hennes folk falt i fiendens hånd og ingen hjalp henne. Motstanderne så på henne og lo av hennes sabbater.
Jerusalem kom i hu i sin nød og sin hjemløshet alle sine dyrebare ting fra fordums dager. Da folket hennes falt i fiendens hånd og ingen hjalp henne, så motstandere på henne og lo av hennes fall.
Jerusalem minnes sine dager med nød og sin hjemløshet, alle de kostbare ting hun hadde i gamle dager, da hennes folk falt i fiendens hånd og ingen hjelper fantes for henne. Fiender så på henne; de lo av hennes fall.
Jerusalem husker sin nød og hjemløshet, og alle de herligheter hun hadde i fortiden, da hennes folk falt for fiendens hånd, og ingen hjalp henne. Fiender så henne og lo av hennes undergang.
Jerusalem husker i sine lidelsers dager og sin karrighet alle de herlige tingene hun hadde i gamle dager, da folket hennes falt i fiendens hånd og ingen hjalp henne. Motstanderne så henne og lo av hennes sabbater.
Jerusalem husker i tider med lidelse og elendighet alle sine gode dager, da hennes folk falt i fiendens hånd, og ingen hjalp henne; motstanderne så henne og hånte hennes hviledager.
Jerusalem minnes i sine elendighets- og forfølgelsesdager alle sine kostbare skatter fra gamle dager, da hennes folk falt for fiendens hånd, uten noen til å hjelpe. Fienden så på henne og lo av hennes ødeleggelse.
Jerusalem minnes i sin nød og sine lidelser, alle de herlighetene hun hadde i gamle dager, før folket falt for fienden og ingen hjalp dem. Fiendene så på henne og lo av hennes fall.
Jerusalem minnes i sin nød og sin elendighet alle sine herligheter som hun hadde i gamle dager, da folket hennes falt i fiendens hånd, og ingen hjalp henne; fiendene så henne og spottet hennes sabbater.
Jerusalem husket i sine nødens og elendighetens dager alle de gledelige tingene hun en gang hadde, da hennes folk falt i fiendens hender og ingen var der for å hjelpe; motstanderne så henne og hånet hennes sabbater.
Jerusalem minnes i sin nød og sin elendighet alle sine herligheter som hun hadde i gamle dager, da folket hennes falt i fiendens hånd, og ingen hjalp henne; fiendene så henne og spottet hennes sabbater.
In the days of her affliction and wandering, Jerusalem remembers all the treasures that were hers in days of old. When her people fell into the hand of the enemy, there was no one to help her. Her enemies saw her and mocked her downfall.
Jerusalem minnes i sine nødens og hjemløshetens dager alle de herlige ting som hun hadde i gamle dager. Da folket hennes falt i fiendens hender, var det ingen til å hjelpe henne. Fiendene så på henne og lo over hennes fall.
Jerusalem ihukommer i sin Elendigheds og sin Forfølgelses Dage alle sine ønskelige Ting, som den havde i gamle Dage, at dens Folk er faldet i Modstanderens Haand, og der er Ingen, som hjælper den; Modstanderne saae den, de loe ad dens Sabbater.
Jerusalem remembered in the days of her affliction and of her miseries all her pleasant things that she had in the days of old, when her people fell into the hand of the enemy, and none did help her: the adversaries saw her, and did mock at her sabbaths.
Jerusalem mintes i sine elendighetsdager alle de gode tingene hun hadde i gamle dager, da hennes folk falt i fiendens hender, og ingen hjalp henne: motstanderne så henne og spottet hennes sabbater.
Jerusalem remembers in the days of her affliction and her miseries all her pleasant things that she had in the days of old, when her people fell into the hand of the enemy, and none helped her: the adversaries saw her and mocked at her sabbaths.
Jerusalem remembered in the days of her affliction and of her miseries all her pleasant things that she had in the days of old, when her people fell into the hand of the enemy, and none did help her: the adversaries saw her, and did mock at her sabbaths.
Jerusalem husker i dagene av sin nød og elendighet all den herlighet hun hadde i gamle dager: Når hennes folk falt i fiendens hånd, og ingen hjalp henne, Fiendene så henne, de spottet hennes ødeleggelse.
Jerusalem husker i tider med nød og sorg alle de verdifulle tingene fra gamle dager, da hennes folk falt i hånden til en fiende og hun hadde ingen hjelper. Hennes fiender så henne og lo av hennes fall.
Jerusalem minnes i sine dager av lidelse og ulykker alle sine gamle, gode ting: Da hennes folk falt i fiendens hender, og ingen hjalp henne, Så fiendene henne og lo av hennes ødeleggelse.
Jerusalem minnes i sine sorgfulle og omvandrende dager alle de ønskelige tingene hun hadde i tidligere dager; da hennes folk kom under hennes fiendes makt og hun ingen hjelper hadde, så angriperne sin vilje oppfylt over henne og gjorde narr av hennes ødeleggelse.
Jerusalem remembereth in the days of her affliction and of her miseries all her pleasant things that were from the days of old: When her people fell into the hand of the adversary, and none did help her, The adversaries saw her, they did mock at her desolations.
Jerusalem remembered in the days of her affliction and of her miseries all her pleasant things that she had in the days of old, when her people fell into the hand of the enemy, and none did help her: the adversaries saw her, and did mock at her sabbaths.
Now doth Ierusalem remembre the tyme of hir misery & disobedience, yee the ioye & pleasure yt she hath had in tymes past: seynge hir people is brought downe thorow the power of their enemie, & there is no man for to helpe her: hir enemies stode lokinge at her and laugh hir Sabbath dayes to scorne.
Ierusalem remembred the dayes of her affliction, and of her rebellion, and all her pleasant things, that shee had in times past, when her people fell into the hande of the enemie, and none did helpe her: the aduersarie sawe her, and did mocke at her Sabbaths.
Nowe Hierusalem remembred in the tyme of her miserie and bare estate all her ioy & pleasure that she hath had in tymes past, seyng her people is brought downe vnder the power of their enemies, and there is no man for to helpe her: her enemies stande lokyng at her, and laugh her Sabbath daies to scorne.
Jerusalem remembered in the days of her affliction and of her miseries all her pleasant things that she had in the days of old, when her people fell into the hand of the enemy, and none did help her: the adversaries saw her, [and] did mock at her sabbaths.
Jerusalem remembers in the days of her affliction and of her miseries all her pleasant things that were from the days of old: When her people fell into the hand of the adversary, and none did help her, The adversaries saw her, they did mock at her desolations.
Remembered hath Jerusalem `In' the days of her affliction and her mournings, all her desirable things that were from the days of old, In the falling of her people into the hand of an adversary, And she hath no helper; Seen her have adversaries, They have laughed at her cessation.
Jerusalem remembereth in the days of her affliction and of her miseries all her pleasant things that were from the days of old: When her people fell into the hand of the adversary, and none did help her, The adversaries saw her, they did mock at her desolations.
Jerusalem remembereth in the days of her affliction and of her miseries all her pleasant things that were from the days of old: When her people fell into the hand of the adversary, and none did help her, The adversaries saw her, they did mock at her desolations.
Jerusalem keeps in mind, in the days of her sorrow and of her wanderings, all the desired things which were hers in days gone by; when her people came into the power of her hater and she had no helper, her attackers saw their desire effected on her and made sport of her destruction.
Jerusalem remembers in the days of her affliction and of her miseries all her pleasant things that were from the days of old: when her people fell into the hand of the adversary, and none did help her, The adversaries saw her, they did mock at her desolations.
ז(Zayin) Jerusalem remembers, when she became a poor homeless person, all her treasures that she owned in days of old. When her people fell into an enemy’s grip, none of her allies came to her rescue. Her enemies gloated over her; they sneered at her downfall.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
8Jerusalem har syndet grovt, derfor er hun blitt en skam. Alle som aktet på henne, forakter henne nå, for de har sett hennes nakenhet. Også hun sukker og vender seg bort.
9Hennes urenhet sattes på hennes hemmer, hun grenset ikke sin siste tid, og hun sank uforståelig dypt. Ingen trøster henne. Herre, se min nød, for fienden triumferer.
10Fienden har strakt ut hånden etter alle hennes skatter. Hun så at nasjoner kom inn i hennes helligdom – dem du hadde forbudt å komme inn i din forsamling.
11Alt hennes folk sukker, de leter etter brød. De har gitt sine dyrebare skatter for mat, for å holde liv i seg. Se, Herre, og merk deg hvordan jeg er blitt foraktet!
12Bryr dere dere om alt dere som går forbi? Se og merk dere om det er noen smerte som min, den som Herren har påført meg på hans vrede dag.
1Hvordan sitter byen ensom, byen som var full av folk. Hun er blitt som en enke, stor blant nasjonene, fyrstinne blant provinsene, hun er nå under tvang.
2Hun gråter bittert om natten, og tårene renner nedover hennes kinn. Ingen trøster henne blant alle hennes elskede. Alle hennes venner har forrådt henne; de er blitt hennes fiender.
3Juda er gått i fangenskap på grunn av trelldom og stor elendighet. Hun sitter blant nasjonene, men finner ingen hvile. Alle hennes forfølgere har innhentet henne i trengselens time.
4Sions veier sørger fordi ingen kommer til høytidene. Alle portene hennes er øde, prestene hennes sukker, jomfruene er bedrøvet, og hun selv er bitter.
5Hennes motstandere har fått overtaket, hennes fiender har det godt; for Herren har gjort henne sorgfull på grunn av hennes mange synder. Hennes barn er gått i fangenskap for fienden.
6Fra datterens Sion er all hennes prakt forsvunnet. Hennes fyrster er blitt som hjorter som ikke finner beite, de går avmektige foran forfølgeren.
16For dette gråter jeg, mine øyne renner over med vann. For en trøster, en som kan gjenopprette min sølv, er langt fra meg; mine barn er forlatt fordi fienden har seiret.
17Sion strekker ut sine hender uten noen til å trøste henne. Herren har pålagt Jakob at hans naboer skal være hans fiender; Jerusalem er blitt uren blant dem.
18Herren er rettferdig, for jeg har gjort opprør mot hans bud. Hør, alle folk, og se min smerte. Mine jomfruer og mine unge menn er gått i fangenskap.
15Alle som går forbi slår hendene sammen over deg. De plystrer og rister på hodet over Jerusalem og sier: Er dette byen som ble kalt skjønnhetens fullkommenhet, hele jordens glede?
2Juda sørger, og portene deres er svake, de er i sorg på jorden, og ropet fra Jerusalem har steget opp.
26Hennes porter skal sørge og klage, og hun skal sitte tom på marken.
7Herren har forkastet sitt alter, disrespektert sin helligdom. Han har overgitt hennes palassers murer i fiendens hånd. De har brakt bråk i Herrens hus som på festdag.
8Herren har bestemt å ødelegge datter Sions mur. Han har strukket sitt måleinstrument og har ikke trukket sin hånd tilbake fra å ødelegge. Han har fått voll og mur til å sørge, de svinner sammen.
9Hennes porter har sunket i jorden, han har ødelagt og knust bommene. Hennes konge og fyrster er blant folkene; det er ingen lov. Heller ikke hennes profeter finner en visjon fra Herren.
10Datter Sions eldste sitter stille på bakken. De har strødd støv på hodene, kledd seg i sekk. Jerusalems jomfruer har bøyd hodene til bakken.
5Hvem vil vise medfølelse med deg, Jerusalem? Hvem vil sørge over deg, og hvem vil vende seg for å spørre om hvordan det går med deg?
9For hennes sår er uhelbredelige. Det har nådd Judah, kommet til mitt folks port, til Jerusalem.
7Husk, Herre, mot Edoms barn dagen Jerusalems fall, de som sa: 'Riv ned, riv ned til grunnen.'
10Vri deg i smerte og skrik, datter av Sion, som en kvinne i fødsel. For nå må du forlate byen og bo på marken, og du skal dra til Babylon. Der skal du bli befridd; der skal Herren løse deg ut fra dine fienders hånd.
11Nå har mange nasjoner samlet seg mot deg; de sier: 'Måtte hun bli vanæret, og la våre øyne se på Sion.'
10Vårt hellige og strålende hus, der fedrene dine priste deg, er blitt oppbrent, og alle våre dyrebare ting er blitt til ruiner.
11Den dagen du sto på avstand, den dagen fremmede førte bort hans rikdom, da fremmede gikk inn gjennom hans porter og kastet lodd om Jerusalem, var du også som en av dem.
19Har du helt forkastet Juda? Har din sjel vist avsky mot Sion? Hvorfor slår du oss så vi ikke kan bli helbredet? Vi ventet på fred, men det kom intet godt, på tid for helbredelse, men se, det er skrekk!
8Derfor kom Herrens vrede over Juda og Jerusalem. Han overlot dem til redsler, forferdelse og hån, slik dere selv ser.
7Deres land ligger i ruiner, deres byer er brent med ild, deres jorder fortærer fremmede rett foran deres øyne, en ødeleggelse som når fremmede har herjet.
10Min fiende vil se det, og skam vil dekke henne, hun som sa til meg: 'Hvor er Herren din Gud?' Mine øyne vil se på henne; nå vil hun bli trådd ned som leir i gatene.
1Hvordan har Herren i sin vrede dekket datter Sion med mørke! Han har kastet Israels herlighet fra himmelen til jorden og glemt sin fotskammel på sin vredes dag.
8For Jerusalem har falt, og Juda har stupt, fordi deres ord og gjerninger er imot Herren, for å utfordre hans herlighets øyne.
1For se, i de dager og på den tiden vil jeg bringe tilbake Judas og Jerusalems fangenskap.
15Dette er den gledesfylte byen som sitter trygt og sier i sitt hjerte: Jeg er det, og uten like. Å, hvordan er den blitt til en ødemark, hvilested for dyr! Enhver som går forbi henne skal plystre og vifte med hånden.
9Bryt ut i jubel, rop med glede sammen, dere Jerusalems ruiner! For Herren har trøstet sitt folk, han har forløst Jerusalem.
13Hva skal jeg vitne for deg, hva skal jeg sammenligne deg med, Jerusalems datter? Hva skal jeg likne deg ved, så jeg kan trøste deg, jomfru Sions datter? For ditt sammenbrudd er stort som havet. Hvem kan helbrede deg?
6For så sier Herren over hærskarene: 'Fell trærne og bygg en beleiringsvoll mot Jerusalem. Dette er byen som skal straffes; det er bare undertrykkelse innenfor henne.'
8La deg refse, Jerusalem, ellers vender jeg meg fra deg, ellers gjør jeg deg til en ødemark, et ubeboelig land.
19Hør ropet fra mitt folk fra et meget fjernt land: 'Er ikke Herren i Sion? Er ikke hennes konge der?' Hvorfor har de provosert meg med sine utskårne bilder og fremmede avguder?
19To ting har rammet deg – hvem vil sørge med deg? Ødeleggelse og fall, sult og sverd; hvem vil trøste deg?
31For jeg hører en røst som fra en kvinne i nød, som fra en kvinne som føder sitt første barn, det er Sions datter som sukker, som brer ut hendene sine: 'Å, ve meg, for min sjel svinner i møte med morderne!'
19Se, jeg gjør slutt på alle som plager deg på den tiden. Jeg vil frelse den halte og samle den bortdrevne. Jeg vil gjøre dem til ære og lovsang i alle land der de var i skam.
14Rens ditt hjerte fra ondskap, Jerusalem, for at du kan bli frelst. Hvor lenge skal onde tanker bo i ditt indre?
12Jordens konger og verdens innbyggere kunne aldri tro at fiender og motstandere skulle trenge inn i Jerusalems porter.
12Han oppfylte sitt ord, som han talte mot oss og mot våre dommere som dømte oss, ved å føre over oss en stor ulykke, for ingen ulykke under himmelen er som det som skjedde mot Jerusalem.
10Også hun ble bortført i fangenskap. Også hennes småbarn knustes på alle gatehjørnene; for hennes æresmenn kastet de lodd, og alle hennes stormenn ble bundet i lenker.
2Jeg skal samle alle folkene mot Jerusalem til krig. Byen skal bli inntatt, husene plyndret, og kvinnene utsatt for overgrep. Halvparten av byen skal føres bort i fangenskap, men resten av folket skal ikke bli utryddet fra byen.
19Dere kvinner, hør Herrens ord og la deres ører motta hans ord! Lær deres døtre klage, og hver kvinne lære sin nabo klagesang.