Klagesangene 1:9
Hennes urenhet sattes på hennes hemmer, hun grenset ikke sin siste tid, og hun sank uforståelig dypt. Ingen trøster henne. Herre, se min nød, for fienden triumferer.
Hennes urenhet sattes på hennes hemmer, hun grenset ikke sin siste tid, og hun sank uforståelig dypt. Ingen trøster henne. Herre, se min nød, for fienden triumferer.
Hennes urenhet sitter i skjørtene; hun tenkte ikke på sin endelikt. Derfor sank hun forferdelig; hun har ingen trøster. Å, HERRE, se min nød, for fienden har gjort seg stor.
Urenheten sitter i kappens falder; hun tenkte ikke på sin ende. Hun sank forunderlig dypt; hun har ingen trøster. Se, HERRE, min nød, for fienden har gjort seg stor.
Hennes urenhet henger ved skjørtene. Hun tenkte ikke på sin framtid, og hun falt forferdelig. Ingen trøster henne. Se, Herre, min nød, for fienden triumferer.
Hennes urenhet er festet på folkets klær; hun tenkte ikke på sin fremtid. Hennes fall kom brått, og det finnes ingen som trøster henne. Se på min lidelse, Herre, for fienden har vært grusom.
Hennes skitt klenger i skjørtene; hun husket ikke sin siste ende. Derfor falt hun forunderlig. Hun har ingen til å trøste henne. Herre, se min elendighet, for fienden har forstørret seg.
Hennes urenhet er i hennes skjørt; hun husker ikke sin undergang; derfor falt hun, fortvilet; hun hadde ingen til å trøste seg.
Hennes urenhet var på hennes slep, hun tenkte ikke på sin skjebne, derfor falt hun utrolig. Det er ingen som trøster henne. Herre, se min nød, for fienden har gjort seg stor.
Hennes skitt sitter i faldene hennes; hun tenkte ikke på sin fremtid. Hun falt fjellvidt, og ingen trøster henne. 'Se, Herre, min nød, for fienden triumferer!'
Hennes urenhet er i hennes skjørt, hun husker ikke sin siste ende; derfor har hun falt utrolig, hun har ingen til å trøste seg. Å Herre, se min nød, for fienden har overvunnet.
Hennes urenhet er synlig ved hennes skjørt, og hun husker ikke sitt endelige mål; derfor har hun falt forferdelig, uten noen trøster. O HERRE, se min nød, for fienden har opphøyet seg.
Hennes urenhet er i hennes skjørt, hun husker ikke sin siste ende; derfor har hun falt utrolig, hun har ingen til å trøste seg. Å Herre, se min nød, for fienden har overvunnet.
Her uncleanness clings to her skirts; she did not consider her future. Her fall was astounding; there was no one to comfort her. "Look, LORD, on my affliction, for the enemy has triumphed."
Hennes urenhet er på skjørtene hennes, hun tenkte ikke på sin fremtid. Derfor gikk hun ned på en underfull måte, ingen trøster henne. Se, Herre, min nød, for fienden triumferer.
Dens Ureenhed var paa dens Sømme, den kom ikke sit Yderste ihu, og den er nedfaren i underlige (Maader, der er) Ingen, som trøster den; Herre! see min Elendighed, thi Fjenden gjorde sig stor.
Her filthiness is in her skirts; she remembereth not her st end; therefore she came down wonderfully: she had no comforter. O LORD, behold my affliction: for the enemy hath magnified himself.
Hennes urenhet er i hennes skjørt; hun tenker ikke på sitt endelikt; derfor er hun falt underlig: hun har ingen som trøster henne. Å Herre, se min nød: for fienden har opphøyd seg.
Her filthiness is in her skirts; she does not remember her last end; therefore she came down astonishingly: she had no comforter. O LORD, behold my affliction, for the enemy has magnified himself.
Her filthiness is in her skirts; she remembereth not her last end; therefore she came down wonderfully: she had no comforter. O LORD, behold my affliction: for the enemy hath magnified himself.
Hennes urenhet var i hennes skjørt; hun husket ikke sin siste ende; Derfor har hun falt forbausende; hun har ingen trøster: Se, Herre, min nød; for fienden har gjort seg stor.
Hennes urenhet er i skjørtene hennes. Hun husket ikke sin skjebne, og hun falt forferdelig. Ingen gir henne trøst. Herre, se min nød, for fienden har gjort seg gjeldende.
Hennes urenhet var i foldene hennes; hun husket ikke sin fremtid; derfor falt hun på forunderlig vis; hun har ingen trøster: Se, Herre, min lidelse; for fienden har gjort seg stor.
I hennes skjørter var hennes urene veier; hun tenkte ikke på sin ende; og hennes fall har vært en forundring; hun har ingen trøster: se hennes sorg, Herre, for angriperen er opphøyet.
Her filthiness was in her skirts; she remembered not her latter end; Therefore is she come down wonderfully; she hath no comforter: Behold, O Jehovah, my affliction; for the enemy hath magnified himself.
Her filthiness is in her skirts; she remembereth not her last end; therefore she came down wonderfully: she had no comforter. O LORD, behold my affliction: for the enemy hath magnified himself.
Hir skyrtes are defyled, she remebred not what wolde folowe: therfore is hir fall so greate, and there is no ma to comforte her. O LORDE, cosidre my trouble, for myne enemie hath the vpper honde.
Her filthinesse is in her skirts: she remembred not her last ende, therefore she came downe wonderfully: she had no comforter: O Lorde, behold mine affliction: for the enemie is proud.
Her skirtes are defiled, she remembred not her last ende, therfore is her fall so wonderfull, and there is no man to comfort her: O Lorde consider my trouble, for myne enemie hath the vpper hande.
Her filthiness [is] in her skirts; she remembereth not her last end; therefore she came down wonderfully: she had no comforter. O LORD, behold my affliction: for the enemy hath magnified [himself].
Her filthiness was in her skirts; she didn't remember her latter end; Therefore is she come down wonderfully; she has no comforter: See, Yahweh, my affliction; for the enemy has magnified himself.
Her uncleanness `is' in her skirts, She hath not remembered her latter end, And she cometh down wonderfully, There is no comforter for her. See, O Jehovah, mine affliction, For exerted himself hath an enemy.
Her filthiness was in her skirts; she remembered not her latter end; Therefore is she come down wonderfully; she hath no comforter: Behold, O Jehovah, my affliction; for the enemy hath magnified himself.
Her filthiness was in her skirts; she remembered not her latter end; Therefore is she come down wonderfully; she hath no comforter: Behold, O Jehovah, my affliction; for the enemy hath magnified himself.
In her skirts were her unclean ways; she gave no thought to her end; and her fall has been a wonder; she has no comforter: see her sorrow, O Lord; for the attacker is lifted up.
Her filthiness was in her skirts; she didn't remember her latter end; therefore is she come down wonderfully; she has no comforter: see, Yahweh, my affliction; for the enemy has magnified himself.
ט(Tet) Her menstrual flow has soiled her clothing; she did not consider the consequences of her sin. Her demise was astonishing, and there was no one to comfort her. She cried,“Look, O LORD, on my affliction because my enemy boasts!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Hvordan sitter byen ensom, byen som var full av folk. Hun er blitt som en enke, stor blant nasjonene, fyrstinne blant provinsene, hun er nå under tvang.
2Hun gråter bittert om natten, og tårene renner nedover hennes kinn. Ingen trøster henne blant alle hennes elskede. Alle hennes venner har forrådt henne; de er blitt hennes fiender.
3Juda er gått i fangenskap på grunn av trelldom og stor elendighet. Hun sitter blant nasjonene, men finner ingen hvile. Alle hennes forfølgere har innhentet henne i trengselens time.
4Sions veier sørger fordi ingen kommer til høytidene. Alle portene hennes er øde, prestene hennes sukker, jomfruene er bedrøvet, og hun selv er bitter.
5Hennes motstandere har fått overtaket, hennes fiender har det godt; for Herren har gjort henne sorgfull på grunn av hennes mange synder. Hennes barn er gått i fangenskap for fienden.
6Fra datterens Sion er all hennes prakt forsvunnet. Hennes fyrster er blitt som hjorter som ikke finner beite, de går avmektige foran forfølgeren.
7Jerusalem minnes sitt liv i nød og landflyktighet, hvordan hun hadde store skatter i eldgamle dager. Da hennes folk falt for fienden, og ingen hjalp henne, så fiendene på henne og lo av hennes fall.
8Jerusalem har syndet grovt, derfor er hun blitt en skam. Alle som aktet på henne, forakter henne nå, for de har sett hennes nakenhet. Også hun sukker og vender seg bort.
10Fienden har strakt ut hånden etter alle hennes skatter. Hun så at nasjoner kom inn i hennes helligdom – dem du hadde forbudt å komme inn i din forsamling.
11Alt hennes folk sukker, de leter etter brød. De har gitt sine dyrebare skatter for mat, for å holde liv i seg. Se, Herre, og merk deg hvordan jeg er blitt foraktet!
12Bryr dere dere om alt dere som går forbi? Se og merk dere om det er noen smerte som min, den som Herren har påført meg på hans vrede dag.
15Herren har forkastet alle mine mektige menn i min midte. Han har kalt til seg en høytid mot meg for å knuse mine unge menn; Herren har tråkket som en vinpresse jomfruen datter av Juda.
16For dette gråter jeg, mine øyne renner over med vann. For en trøster, en som kan gjenopprette min sølv, er langt fra meg; mine barn er forlatt fordi fienden har seiret.
17Sion strekker ut sine hender uten noen til å trøste henne. Herren har pålagt Jakob at hans naboer skal være hans fiender; Jerusalem er blitt uren blant dem.
18Herren er rettferdig, for jeg har gjort opprør mot hans bud. Hør, alle folk, og se min smerte. Mine jomfruer og mine unge menn er gått i fangenskap.
9For hennes sår er uhelbredelige. Det har nådd Judah, kommet til mitt folks port, til Jerusalem.
1Ve byen til hun er opprørsk og forurenset, byen som undertrykker.
2Hun lyttet ikke til stemmen, tok ikke imot korreksjon. Hun stolte ikke på Herren, kom ikke nær til sin Gud.
10Min fiende vil se det, og skam vil dekke henne, hun som sa til meg: 'Hvor er Herren din Gud?' Mine øyne vil se på henne; nå vil hun bli trådd ned som leir i gatene.
15Hva har min kjære i mitt hus å gjøre, når hun har gjort skadene mange? Kan offerkjøtt fjerne din ondskap og bringe glede når du gjør ondskapsfulle planer?
26Hennes porter skal sørge og klage, og hun skal sitte tom på marken.
19To ting har rammet deg – hvem vil sørge med deg? Ødeleggelse og fall, sult og sverd; hvem vil trøste deg?
12Hun har slitt seg ut; men stor er rusten i henne. Med ild skal rusten bort.
13Grunnet din urenhet og skammelige handlinger, selv om jeg har forsøkt å rense deg og du ikke ble ren, vil du ikke bli renset før min vrede er tilfredsstilt.
26Derfor vil jeg også avsløre skjørtene dine over ansiktet ditt, og din skam skal bli sett.
27Dine dessertegninger, dine umoralske skrik, din skamløse prostitusjon på høydene i feltene, dine avskyeligheter har jeg sett. Ve deg, Jerusalem! Hvor lenge vil det vare før du blir ren?
9Med lettsinnet hette hun landet og drev hor med stein og tre.
5Se, jeg er imot deg, sier Herren over hærskarene. Jeg vil trekke opp skjørtene dine over ansiktet ditt og vise nasjonene din nakenhet og rikene din skam.
22Når du sier i hjertet ditt: Hvorfor har dette hendt meg? På grunn av dine mange synder er skjørtene dine avslørt og hælene dine tråkket på.
35Derfor, du prostituert, hør Herrens ord!
7Så mye hun har tilbedt seg selv og levd i luksus, gi henne like mye pine og sorg, for hun sier i sitt hjerte: 'Jeg sitter som dronning, og jeg er ikke enke og skal aldri se sorg.'
2Hun har falt, Jomfru Israel reiser seg ikke mer, hun er forlatt på sin jord, uten noen som løfter henne opp.
13Derfor sier Herren: Spør blant folkene: Hvem har hørt slike ting? Jomfruen av Israel har gjort noe grusomt.
15Hvorfor roper du over ditt skadde sted? Din smerte er uhelbredelig. På grunn av dine mange synder har jeg gjort dette mot deg.
57før din ondskap ble avslørt, som på den tiden da du ble hånet av døtrene til Aram og alle rundt dem, døtrene til filistrene, som foraktet deg på alle sider.
4Hvorfor roser du deg i dalene, din rikdoms overflod, du troløse datter som stoler på dine skatter og sier: Hvem kan komme imot meg?
9Hennes porter har sunket i jorden, han har ødelagt og knust bommene. Hennes konge og fyrster er blant folkene; det er ingen lov. Heller ikke hennes profeter finner en visjon fra Herren.
17Og babylonerne kom til henne i kjærlighetsakten og besmittet henne med sin utroskap. Etter at hun var blitt uren med dem, vendte hun seg bort fra dem.
15Hev et kamprop mot henne på alle sider! Hun overgir seg, hennes murer er revet ned, hennes bastioner falt. For dette er HERRENS hevn. Ta hevn på henne! Gjør mot henne som hun har gjort.
22I all din avskyelige praksis og utukt husket du ikke de dagene da du var ung, da du var naken og bar og lå og veltet deg i ditt blod.
5For hennes synder har hopet seg opp til himmelen, og Gud har husket hennes urettferdige gjerninger.
7Alle som ser deg, vil flykte fra deg og si: 'Nineve er ødelagt! Hvem vil sørge over henne?' Hvor skal jeg finne trøstere for deg?
10Plukk sølv, plukk gull! Det finnes ingen ende på skatten, rikdom av alle kostbare gjenstander.
8For Jerusalem har falt, og Juda har stupt, fordi deres ord og gjerninger er imot Herren, for å utfordre hans herlighets øyne.
8Klager som en jomfru, kledd i sekkelerret, for sin ungdoms ektemann.
9Den som fødte sju har blitt utslitt, hennes liv er gått ut. Solen hennes er gått ned mens det ennå var dag, hun er skammet og ydmyket. Resten av dem vil jeg gi til sverdet foran deres fiender, sier Herren.
12Skammer de seg fordi de har gjort avskyelighet? Nei, de skammer seg ikke og vet ikke å ydmykes. Derfor skal de falle blant dem som faller; når straffens tid kommer, skal de snuble, sier Herren.
2Løft dine øyne mot de nakne høydene og se! Hvor har du ikke blitt ligget med? Ved veiene har du sittet og ventet på dem, som en araber i ørkenen. Du har gjort landet urent med dine utroskaper og dine onde gjerninger.
19Hør ropet fra mitt folk fra et meget fjernt land: 'Er ikke Herren i Sion? Er ikke hennes konge der?' Hvorfor har de provosert meg med sine utskårne bilder og fremmede avguder?
43Fordi du ikke husket din ungdoms dager, men gjorde meg rasende med alle disse tingene, se, jeg vil legge din ferd på ditt eget hode, sier Herren Gud. Du har heller ikke praktisert denne skammelige oppførselen bare for dine avskyeligheter.