Klagesangene 4:3
Selv sjakaler byr sine unger die, men datteren av mitt folk har blitt grusom som strutser i ørkenen.
Selv sjakaler byr sine unger die, men datteren av mitt folk har blitt grusom som strutser i ørkenen.
Selv sjøuhyrer drar brystet frem; de gir die til sine unger. Mitt folks datter er blitt grusom, som strutsene i ørkenen.
Selv sjakaler gir bryst og dier ungene sine; mitt folks datter er blitt grusom, som strutser i ørkenen.
Selv sjakalene gir bryst og dier ungene sine; mitt folks datter er blitt grusom som strutsene i ørkenen.
Selv sjakalene passer på sine unger; men datteren av mitt folk er blitt like hjerteløs som en struts som forlater sitt avkom.
Selv sjøuhyrene viser omsorg, de ammer sine unger; datteren av mitt folk er blitt grusom, som strutser i ørkenen.
Selv havdyrene gir melk til sine unger; datteren til mitt folk er blitt grusom, som strutsene i ørkenen.
Selv sjakaler lar ungene die; men mitt folk har blitt grusomt som strutsene i ørkenen.
Sågar sjakaler bysser sine unger ved brystet, men datteren av mitt folk har blitt grusom som strutser i ørkenen.
Selv sjødyr gir die, de gir melk til ungene sine. Mitt folks datter er blitt grusom, som strutsene i ødemarken.
Selv sjøuhyrene drar ut brystet for å amme sine unger; datteren til mitt folk har blitt grusom, lik strutser i ødemarken.
Selv sjødyr gir die, de gir melk til ungene sine. Mitt folks datter er blitt grusom, som strutsene i ødemarken.
Even jackals offer their breasts to nurse their young; but the daughter of my people has become cruel, like ostriches in the wilderness.
Selv sjakaler byr bryst og ammer ungene sine, mens mitt folks døtre er blitt grusomme, lik strutser i ørkenen.
Selv Drager frembyde Brystet, de give deres Unger Die; (men) mit Folks Datter (er bleven) som (den, der er) grum, som Strudser i Ørken.
Even the sea monsters draw out the breast, they give suck to their young ones: the daughter of my people is become cruel, like the ostriches in the wilderness.
Selv sjøuhyrene trekker fram brystet og gir die til sin avkom; datteren av mitt folk er blitt grusom, som strutsene i ørkenen.
Even the sea monsters draw out the breast, they give suck to their young ones; the daughter of my people has become cruel, like the ostriches in the wilderness.
Even the sea monsters draw out the breast, they give suck to their young ones: the daughter of my people is become cruel, like the ostriches in the wilderness.
Selv sjakalene gir die til sine unger; Mitt folks datter er blitt grusom, som strutsene i ørkenen.
Selv drager trekker brystet frem og gir amme til sine unger, men datteren av mitt folk har blitt grusom, som strutsene i ødemarken.
Selv sjakalene drar ut brystene, de gir die til sine unger; Mitt folks datter er blitt grusom, som strutsene i ørkenen.
Selv ørkenens dyr har fullmelkede bryst som de gir sine unger: men min folkedatter er blitt grusom, som strutsene i ødemarken.
The Lamyes geue their yonge ones suck wt bare brestes: but the doughter of my people is cruel, and dwelleth in the wyldernesse: like the Estriches.
Euen the dragons draw out the breastes, and giue sucke to their yong, but the daughter of my people is become cruell like the ostriches in the wildernesse.
The dragons geue their young ones sucke with bare brestes: but the daughter of my people is cruel, like the Estriches in the wildernesse.
Even the sea monsters draw out the breast, they give suck to their young ones: the daughter of my people [is become] cruel, like the ostriches in the wilderness.
Even the jackals draw out the breast, they give suck to their young ones: The daughter of my people is become cruel, like the ostriches in the wilderness.
Even dragons have drawn out the breast, They have suckled their young ones, The daughter of my people is become cruel, Like the ostriches in a wilderness.
Even the jackals draw out the breast, they give suck to their young ones: The daughter of my people is become cruel, like the ostriches in the wilderness.
Even the jackals draw out the breast, they give suck to their young ones: The daughter of my people is become cruel, like the ostriches in the wilderness.
Even the beasts of the waste land have full breasts, they give milk to their young ones: the daughter of my people has become cruel like the ostriches in the waste land.
Even the jackals draw out the breast, they nurse their young ones: The daughter of my people has become cruel, like the ostriches in the wilderness.
ג(Gimel) Even the jackals nurse their young at their breast, but my people are cruel, like ostriches in the wilderness.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
4Diebarnets tunge klistrer seg til ganen av tørst. Barn ber om brød, men ingen deler ut til dem.
5De som spiste delikatesser ligger nå øde ute, og de som ble båret på purpur ligger i skitten.
14For den legger sine egg på bakken og lar dem varme i sanden.
15Den glemmer at en fot kan knuse dem, og at markens dyr kan trå dem ned.
16Den er hard mot sine unger som om de ikke var dens egne, og dens arbeid er forgjeves uten frykt.
10Barmhjertige kvinners hender kokte sine egne barn; de ble mat for dem under mitt folks ødeleggelse.
30Dens unger sluker blod, hvor det er falne, der er ørnen.
56Den mest følsomme og delikate kvinnen blant dere, som aldri før ville våge å sette foten på jorden av eleganse og følsomhet, vil være grusom mot mannen hun holder om i sin favn, mot sin sønn og datter.
57Hun vil også nekte dem etterbyrden som kommer ut mellom hennes føtter, og barna hun føder. For i sin desperasjon på grunn av mangel på alt under beleiringen og nøden som dine fiender påfører deg ved byene dine, vil hun spise dem i hemmelighet.
15Kan en kvinne glemme sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over barn av sitt morsliv? Selv om disse skulle glemme, vil jeg aldri glemme deg.
5Se, som villesees i ørkenen, går de ut i sitt arbeid, søker mat tidlig for barna sine.
3De bøyer seg ned, føder sine unger og kvitter seg med sine fødselsveer.
4Ungene deres blir sterke, vokser opp på marken, de går ut og vender ikke tilbake til dem.
7Ku og bjørn skal beite, deres unger skal ligge sammen. Løven skal spise halm som oksen.
8Et spedbarn skal leke ved kobras hule, og et avvent barn strekker hånden mot hoggormens hule.
9De river et foreldreløst barn fra brystet, og tar det fattiges pant.
2Og si: 'Hva var din mor, en løvinne blant løver? Hun lå blant unge løver og oppfostret sine unger.'
3Hun oppfostret en av sine unger, og den ble en ung løve. Den lærte å fange bytte, og den fortærte mennesker.
11Mine øyne er utmattet av tårer, mine innvoller er i opprør. Min lever er utøst på bakken over mitt folks dattersruin, når spedbarn og småbarn besvimer i byens gater.
12De roper til mødrene: Hvor er korn og vin? Mens de besvimer som sårede i byens gater, når de utånder i deres mødres fang.
3Si til deres brødre: 'Mitt folk,' og til deres søstre: 'Har fått barmhjertighet.'
4Klag deres mor, klag! For hun er ikke min hustru, og jeg er ikke hennes mann. La henne fjerne utroskapen fra sitt ansikt og ekteskapsbrudd fra mellom sine bryster.
5Ellers skal jeg kle av henne naken og stille henne fram som den dagen hun ble født. Jeg skal gjøre henne til en ørken, gjøre henne som et tørt land og la henne dø av tørst.
17Et øye som spotter en far og forakter en mors lydighet, det vil ravnene ved bekken hakke ut, og ørneungene vil spise det.
14Gi dem, Herre, hva vil du gi? Gi dem en livmor som mister og inntørkede bryst.
5Selv hinden på marken føder og forlater sin unge fordi det ikke er gress.
6De ville esler står på høytliggende steder og snapper etter luft som sjakaler, deres øyne svikter fordi det ikke er noen urter.
11slik at dere kan suge og bli mette av hennes trøsts bryst, slik at dere kan drikke med velbehag av hennes herlighets overflod.
12For så sier Herren: Se, jeg sender fred til henne som en elv, og folkenes herlighet som en flommende bekk, og dere skal suge; på hoften skal dere bæres, og på knærne skal dere koses.
16Du skal drikke folkeslagenes melk, suge brystet til konger. Så skal du kjenne at jeg, Herren, er din frelser og din forløser, Jakobs Mektige.
14Ørkenens skapninger skal møtes med hyenene, og satyren skal rope til sin kamerat. Der skal nattskapningen slå seg ned og finne en hvileplass.
15Der skal pilslangen bygge rede og legge egg, ruge og samle i skyggen sin. Der skal også haukene samles, hver med sin make.
20Ville dyr skal ære meg, sjakaler og strutser, for jeg gir vann i ørkenen og elver i ødemarken for å gi drikke til mitt folk, min utvalgte.
23De holder buer og spyd, er grusomme og viser ingen nåde; deres lyd er som havet som bruser, og de rir på hester. Ryddet som en mann til krig er de mot deg, Sions datter.
3Derfor skal landet sørge, og alle som bor i det skal bli svake, sammen med markens dyr og himmelens fugler. Også fiskene i havet skal forsvinne.
21Så vendte du tilbake til dine ungdomsdager, da egypterne tok tak i din barm og presset dine unge bryster.
11Som ørnen vekker sitt rede, svever over sine unger, brer ut sine vinger, løfter dem opp, bærer dem på sine fjær.
19Stå opp, rop ut om natten ved begynnelsen av vekter. Øs ut ditt hjerte som vann foran Herrens åsyn. Løft dine hender til ham for dine smås liv, de som besvimer av sult ved alle gates hjørner.
20Herre, se og betrakt hvem du har behandlet slik. Skal kvinner spise sine fruktbare barn, de små de bar på sine armer? Skal prest og profet bli drept i Herrens helligdom?
31For jeg hører en røst som fra en kvinne i nød, som fra en kvinne som føder sitt første barn, det er Sions datter som sukker, som brer ut hendene sine: 'Å, ve meg, for min sjel svinner i møte med morderne!'
2Sions dyrebare sønner, liknet med fint gull, hvordan er de nå regnet som leirkar, et håndverk av pottemakerens hender!
19Våre forfølgere er raskere enn ørner i himmelen; over fjellene jaget de oss, i ørkenen ventet de oss.
9Han gir mat til dyrene, til ravneungene som roper.
12Selv om de oppfostrer sine barn, vil jeg gjøre dem barnløse, uten mennesker. For ve dem når jeg vender bort fra dem!
14en generasjon hvis tenner er sverd og hvis kjever er kniver, for å fortære de fattige fra jorden og de trengende blant menneskene.
8Derfor vil jeg klage og jamre; jeg vil gå barføtt og naken. Jeg vil lage sorg som sjakalene og gråt som strutsene.
6Et budskap om dyrene i Negev: Gjennom et land av trengsel og nød, løve og løvinne, slange og flyvende drage, bærer de sine skatter på unge eslers rygg og sine rikdommer på kamelers pukler, til et folk som ikke kan være til nytte.
41Hvem sørger for mat til ravnen når dens unger roper til Gud og flakker hit og dit uten mat?
14Jeg har holdt fred i lang tid, jeg har vært stille og holdt meg tilbake. Nå skal jeg rope som en kvinne i fødselsveer, jeg skal gispe og stønne.
9Er min arv som en flekket rovfugl for meg? Rovfuglen omringer den. Gå, samle alle dyrene på marken, kom for å fortære den!