Markus 4:39
Han reiste seg, bød vinden å tie, og sa til sjøen: Vær stille, vær rolig! Og vinden la seg, og det ble blikkstille.
Han reiste seg, bød vinden å tie, og sa til sjøen: Vær stille, vær rolig! Og vinden la seg, og det ble blikkstille.
Han sto opp, truet vinden og sa til sjøen: Ti! Vær stille! Vinden la seg, og det ble en stor stillhet.
Han våknet, truet vinden og sa til sjøen: Ti stille! Vær rolig! Da la vinden seg, og det ble blikk stille.
Han våknet, truet vinden og sa til sjøen: Ti! Vær stille! Vinden la seg, og det ble en stor stillhet.
Og han sto opp, og irettesatte vinden, og sa til havet, Vær stille, vær stille. Og vinden stilnet, og det ble stor fred.
Og han våknet, og talte til vinden, og sa til havet, "Ti stillhet! Vær stille!" Og vinden la seg, og det ble stor stillhet.
Og han stod opp og talte til vinden, og sa til sjøen, Stil deg, vær stille. Og vinden stanset, og det ble en stor stillhet.
Han reiste seg, truet vinden og sa til sjøen: Vær stille! Hold opp! Vinden stilnet, og det ble blikkstille.
Og han sto opp og truet vinden, og sa til havet: Vær stille, vær fredelig. Og vinden opphørte, og det ble en stor ro.
Og han reiste seg, truet vinden og sa til sjøen, «Ti still, vær rolig!» Da la vinden seg, og det ble blikkstille.
Da reiste han seg, truet vinden og sa til sjøen: «Stille! Vær rolig!» Vinden la seg, og det ble blikkstille.
Han reiste seg og befalte vinden: «Stille, still deg!» og sa til sjøen: «Vær rolig!» Og vinden stilnet, og det ble fullstendig stille.
Han reiste seg opp og truet vinden og sa til sjøen: «Ti, vær stille!» Da la vinden seg, og det ble helt blikkstille.
Han reiste seg opp og truet vinden og sa til sjøen: «Ti, vær stille!» Da la vinden seg, og det ble helt blikkstille.
He got up, rebuked the wind, and said to the sea, 'Peace! Be still!' Then the wind died down, and it was completely calm.
Han våknet og truet vinden og sa til sjøen: Ti stille, vær stille! Og vinden la seg, og det ble en stor stille.
Og han stod op, og truede Veiret og sagde til Søen: Ti! vær stille! og Veiret stilledes, og det blev ganske blikstille.
And he arose, and rebuked the wind, and said unto the sea, Peace, be still. And the wind ceased, and there was a great calm.
Da reiste han seg, truet vinden og sa til sjøen: Stillhet, vær stille! Og vinden la seg, og det ble blikkstille.
And he arose, and rebuked the wind, and said to the sea, Peace, be still. And the wind ceased, and there was a great calm.
And he arose, and rebuked the wind, and said unto the sea, Peace, be still. And the wind ceased, and there was a great calm.
Han våknet opp, truet vinden og sa til sjøen, "Vær stille! Slutt!" Vinden stilnet, og det ble en stor stillhet.
Da reiste han seg, truet vinden og sa til sjøen: 'Ti still! Bli rolig!' Vinden la seg, og det ble blikkstille.
Han reiste seg, truet vinden, og sa til sjøen: Fred, vær stille. Vinden la seg, og det ble en dyp ro.
Han våknet opp og truet vinden, og sa til sjøen: Stille, vær fredfull. Og vinden stilnet, og det ble en stor fred.
And he rose vp and rebuked the wynde and sayde vnto the see: peace and be still. And the winde alayed and ther folowed a greate calme.
And he arose, and rebuked ye wynde, and sayde vnto the see: Peace, and be styll, And the wynde was layed, & there folowed a greate calme.
And hee rose vp, and rebuked the winde, and saide vnto the sea, Peace, and be still. So the winde ceased, and it was a great calme.
And he arose, and rebuked the wynde, and saide vnto the sea, peace and be styll. And the wynde ceassed, & there folowed a great calme.
And he arose, and rebuked the wind, and said unto the sea, ‹Peace, be still.› And the wind ceased, and there was a great calm.
He awoke, and rebuked the wind, and said to the sea, "Peace! Be still!" The wind ceased, and there was a great calm.
And having waked up, he rebuked the wind, and said to the sea, `Peace, be stilled;' and the wind did lull, and there was a great calm:
And he awoke, and rebuked the wind, and said unto the sea, Peace, be still. And the wind ceased, and there was a great calm.
And he awoke, and rebuked the wind, and said unto the sea, Peace, be still. And the wind ceased, and there was a great calm.
And he came out of his sleep, and gave strong orders to the wind, and said to the sea, Peace, be at rest. And the wind went down, and there was a great calm.
He awoke, and rebuked the wind, and said to the sea, "Peace! Be still!" The wind ceased, and there was a great calm.
So he got up and rebuked the wind, and said to the sea,“Be quiet! Calm down!” Then the wind stopped, and it was dead calm.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
23Da han gikk om bord i båten, fulgte disiplene ham.
24Og se, en voldsom storm oppstod på sjøen, slik at båten ble dekket av bølgene; men han sov.
25Disiplene kom og vekket ham og sa: 'Herre, frels oss! Vi går under.'
26Jesus svarte: 'Hvorfor er dere så redde, dere lite troende?' Så reiste han seg, truet vinden og sjøen, og det ble blikkstille.
27Mennene undret seg og sa: 'Hvem er dette, siden både vinden og sjøen adlyder ham?'
22En dag gikk han og disiplene hans inn i en båt, og han sa til dem: La oss dra over til den andre siden av sjøen. Så seilte de av sted.
23Mens de seilte, sovnet han. Og en voldsom storm kom over sjøen, og båten begynte å fylles med vann, og de var i fare.
24De gikk til ham og vekket ham og sa: Mester, mester, vi går under! Da sto han opp, truet vinden og bølgene, og de la seg, og det ble stille.
25Så sa han til dem: Hvor er deres tro? De ble grepet av frykt og undring og sa til hverandre: Hvem er han? For både vinden og vannet adlyder ham.
40Og han sa til dem: Hvorfor er dere så redde? Har dere ennå ikke tro?
41Og de ble fylt med stor frykt og sa til hverandre: Hvem er denne, siden både vinden og sjøen adlyder ham?
35Samme dag sa han til dem da kvelden kom: La oss dra over til den andre siden.
36Og de lot folkemengden bli igjen og tok ham med seg i båten, slik han var. Og det var andre båter med ham.
37Og en voldsom storm kom, og bølgene slo inn i båten, slik at den allerede begynte å bli fylt.
38Men han var akter og sov med hodet på en pute. De vekket ham og sa til ham: Mester, bryr du deg ikke om at vi går under?
29Og han sa: «Kom!» Og Peter gikk ut av båten, gikk på vannet og kom mot Jesus.
30Men da han så den sterkeste vinden, ble han redd, og da han begynte å synke, ropte han og sa: «Herre, frels meg!»
31Straks rakte Jesus ut hånden, grep ham, og sa til ham: «Du lite troende, hvorfor tvilte du?»
32Da de gikk opp i båten, løyet vinden.
33De som var i båten tilba ham og sa: «Sannelig, du er Guds Sønn.»
11De spurte ham: «Hva skal vi gjøre med deg så havet blir rolig igjen?» For havet ble bare mer og mer opprørt.
12Han svarte dem: «Ta meg og kast meg i havet, så blir det rolig for dere. For jeg vet at det er min skyld denne store stormen har kommet over dere.»
13Men mennene rodde med all kraft for å komme tilbake til land, men de kunne ikke, for havet ble stadig mer og mer opprørt mot dem.
29Han stillet stormen, så bølgene la seg.
30De gledet seg da det ble stille, og han førte dem til havnens ønskede sted.
18Sjøen ble urolig, for det blåste en sterk vind.
19Da de hadde rodd omtrent fem og tjue eller tretti stadier, så de Jesus gående på sjøen og komme nær båten, og de ble redde.
20Men han sa til dem: 'Vær ikke redde, det er meg.'
47Da kvelden kom, var båten midt ute på sjøen, og han var alene på land.
48Han så at de slet med å ro, for vinden var imot dem. Ved den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen, og han ville gå forbi dem.
49Da de så ham gå på sjøen, trodde de det var et gjenferd og skrek opp.
50For de så ham alle og ble forskrekket. Men straks talte han til dem og sa: «Vær ved godt mot, det er jeg; frykt ikke!»
51Så steg han opp i båten til dem, og vinden stilnet. De var helt forbauset og overveldet.
24Men båten var allerede langt ute på sjøen, og den slet i bølgene, for vinden var imot.
25Men i den fjerde nattevakt kom Jesus til dem, gående på sjøen.
26Da disiplene så ham gå på sjøen, ble de forskrekket og sa: «Det er et spøkelse!» Og de skrek av frykt.
27Men straks talte Jesus til dem og sa: «Vær ved godt mot! Det er jeg; frykt ikke.»
25Han talte, og han vakte stormen som løftet opp bølgene.
1Igjen begynte han å undervise ved sjøen, og en stor folkemengde samlet seg hos ham, slik at han måtte gå ut i båten for å sitte på sjøen, mens hele folkemengden var på land langs sjøen.
25Jesus talte strengt til ånden og sa: «Ti stille, og kom ut av ham!»
7Han som grunnfester fjellene med sin styrke, ikledd kraft.
7Men Jesus kom bort og rørte ved dem og sa: 'Reis dere opp og frykt ikke.'
36Mens de talte om dette, stod Jesus selv midt iblant dem og sa: "Fred være med dere."
9Herre, hærskarenes Gud, hvem er som du, Herre, mektig? Og din trofasthet omgir deg.
15Så tok de Jona og kastet ham i havet, og havet sluttet å rase.
4Men Herren kastet en sterk vind over havet, og det ble en voldsom storm, slik at skipet holdt på å bli knust.
35Men Jesus truet ham og sa: "Vær stille og kom ut av ham!" Da kastet demonen ham i bakken foran dem og kom ut av ham uten å skade ham.
38Men han sa til dem: "Hvorfor er dere urolige, og hvorfor stiger tvil opp i deres hjerter?
39Han gikk inn og sa til dem: 'Hvorfor er dere i oppstyr og gråter? Barnet er ikke dødt, men sover.'
35Tidlig om morgenen, mens det ennå var mørkt, sto Jesus opp, gikk ut og dro til et øde sted, og der ba han.