Markus 4:6
Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen kom opp, ble det svidd; og siden det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg, ble det svidd, og siden det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det brent; og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det brent; og siden det ikke hadde rot, vissnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det brent; og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd; og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og siden det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og siden det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det brent, og uten røtter visnet det bort.
Men da solen stod opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen stod opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
But when the sun came up, it was scorched, and because it had no root, it withered away.
Men da solen kom opp, ble de svidd, og fordi de ikke hadde rot, visnet de bort.
Men der Solen gik op, blev det forbrændt, og efterdi det ikke havde Rod, visnede det.
But when the sun was up, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort.
But when the sun was up, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
But when the sun was up, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
Da solen sto opp, ble det svidd, og siden det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
Men da solen steg opp, ble det svidd; og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort.
Men da solen steg, ble det brent; og fordi det ikke hadde rot, visnet det.
but as sone as the sunne was vp it caught heet and because it had not rotynge wyddred awaye.
Now wha the Sonne arose, it caught heate: and in so moch as it had no rote, it wythred awaye.
But assoone as ye Sunne was vp, it was burnt vp, and because it had not roote, it withered away.
But assoone as the sonne was vp, it caught heate: and because it hadde not roote, it wythered away.
‹But when the sun was up, it was scorched; and because it had no root, it withered away.›
When the sun had risen, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
and the sun having risen, it was scorched, and because of not having root it did wither;
and when the sun was risen, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
and when the sun was risen, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
And when the sun was high, it was burned; and because it had no root, it became dry and dead.
When the sun had risen, it was scorched; and because it had no root, it withered away.
When the sun came up it was scorched, and because it did not have sufficient root, it withered.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
4Mens han sådde, falt noe på veien, og fuglene kom og åt det opp.
5Noe falt på steingrunn der det ikke var mye jord, og det spirte straks opp fordi det ikke hadde dyp jord.
6Men da solen steg opp, ble det svidd, og fordi det ikke hadde rot, visnet det bort.
7Noe falt blant tornebusker, og tornebuskene vokste opp og kvalte det.
8Men noe falt i god jord og bar frukt, noe hundrefold, noe sekstifold, noe trettifold.
7Og noe annet falt blant tornene, og tornene vokste opp og kvalte det, så det ikke bar frukt.
8Men et annet falt i den gode jord, og det ga frukt som vokste opp og økte, en tretti, en seksti og en hundre ganger.
5En bonde gikk ut for å så sitt utsæd. Mens han sådde, falt noe på veien og ble tråkket ned, og fuglene i himmelen spiste det opp.
6Noe falt på steingrunn. Det spirte opp, men visnet fordi det ikke hadde fuktighet.
7Noe falt blant torner. Tornene vokste opp sammen med det og kvalte det.
3«Lytt! Se, en såmann gikk ut for å så.
4Og da han sådde, skjedde det at noe falt ved veien, og fuglene kom og åt det opp.
5Noe annet falt på steingrunn, hvor det ikke hadde mye jord, og det spirte raskt opp fordi det ikke hadde dyp jord.
14Såmannen sår ordet.
15De ved veien er de hvor ordet blir sådd, og når de hører det, kommer Satan straks og tar bort ordet som er sådd i dem.
16Og på samme måte er de som blir sådd på steingrunn, som straks tar imot ordet med glede når de hører det,
17men de har ingen rot i seg, og holder bare en kort tid; når de møter trengsler eller forfølgelser på grunn av ordet, blir de straks støtt bort.
18Andre er de som blir sådd blant tornene. De hører ordet,
19men bekymringer for denne verden, bedrag av rikdommen og lystene etter andre ting kommer inn og kveler ordet, så det blir uten frukt.
20Men de som blir sådd i den gode jord, de hører ordet, tar imot det og bærer frukt, en tretti, en seksti og en hundre ganger.
19Når noen hører ordet om riket og ikke forstår det, kommer den onde og river det bort som er sådd i hjertet. Dette er såkornet som ble sådd ved veien.
20Såkornet som ble sådd på steingrunn, er den som hører ordet og straks tar imot det med glede.
21Men han har ingen rot i seg og holder bare ut en tid. Når det kommer trengsel eller forfølgelse for ordets skyld, faller han straks fra.
22Såkornet som ble sådd blant tornebusker, er den som hører ordet, men verdens bekymringer og rikdommens bedrag kveler ordet, så det blir uten frukt.
23Men såkornet som ble sådd i god jord, er den som hører ordet og forstår det. Han bærer frukt, noen hundrefold, noen sekstifold og noen trettifold.
11Dette er lignelsen: Såkornet er Guds ord.
12De som er langs veien, er de som hører ordet, men så kommer djevelen og tar ordet bort fra hjertet deres, for at de ikke skal tro og bli frelst.
13De på steingrunn er de som tar imot ordet med glede når de hører det, men de har ingen rot. De tror en tid, men i prøvelsens stund faller de fra.
14Det som falt blant torner, er de som hører ordet, men på livets vei blir kvalt av bekymringer, rikdom og fornøyelser, og bærer ikke fullmoden frukt.
15Men det i god jord er de som, med et ærlig og godt hjerte, hører ordet, holder fast på det, og bærer frukt med utholdenhet.
20Tidlig om morgenen gikk de forbi fikentreet og så at det var visnet fra roten.
31Det er som et sennepsfrø, som, når det sås på jorden, er det minste av alle frø på jorden;
32men når det er sådd, vokser det opp og blir større enn alle hagevekster, og det kaster ut store grener, slik at himmelens fugler kan bygge rede i skyggen av det.
11For solen går opp med brennende hete og tørker opp gresset, blomstene faller av, og deres skjønnhet forsvinner; slik vil også den rike forsmekte i sine veier.
26Da kornet vokste opp og satte aks, kom også ugresset til syne.
8Men den som bærer torner og tistler er verdiløs, og nær en forbannelse; enden er å brenne.
10Se, selv om den er plantet, vil den lykkes? Vil den ikke tørke opp fullstendig når østvinden treffer den? I bedene der den er plantet, vil den tørke opp.
6Om morgenen blomstrer det og står i flor, om kvelden visner det og tørker inn.
26Og han sa: Slik er Guds rike som når en mann sår frø på jorden:
27Og han sover og står opp, natt og dag, og frøet spirer og vokser, men han vet ikke hvordan.
28Av seg selv bærer jorden frukt: først strå, deretter aks, så fullmoden korn i akset.
29Når frukten er moden, sender han straks ut sigden, for innhøstningen er kommet.
12Mens det ennå er friskt, uten å bli plukket, vil det tørke raskere enn alt annet gress.
19Da han så et fikentre ved veien, gikk han bort til det, men fant ikke annet enn blader. Da sa han til det: «Aldri mer skal det vokse frukt på deg!» Og straks visnet fikentreet.
17Når de oppvarmes, forsvinner de; når det er varmt, er de borte fra sitt sted.
17Frøene råtner under klumpene; lagerhusene er øde, kornlagerne er revet ned, for kornet er tørket bort.
4På grunn av jorden som er sprukket, fordi det ikke har vært regn i landet, ble bøndene til skamme og dekket sine hoder.
11Men selv om du får dem til å vokse på din plantingsdag, og om morgenen får din avkom til å blomstre, skal høsten bli ingenting på nødens dag og med uutholdelig smerte.
13Han svarte: «Hver plante som ikke er plantet av min himmelske Far, skal bli rykket opp.
12Men den ble løsnet i vrede, kastet til jorden, og østenvinden tørket opp dens frukt. Dens sterke stenger ble revet av, tørket opp, og ild fortærte dem.