Nehemja 2:3
Jeg sa til kongen: "Kongen leve evig! Hvorfor skulle ikke ansiktet mitt være trist når byen der mine forfedres graver ligger ødelagt, og dens porter er fortært av ild?"
Jeg sa til kongen: "Kongen leve evig! Hvorfor skulle ikke ansiktet mitt være trist når byen der mine forfedres graver ligger ødelagt, og dens porter er fortært av ild?"
Jeg sa til kongen: Kongen leve evig! Hvordan skulle jeg ikke være nedstemt når byen, stedet der mine fedres graver er, ligger i ruiner, og portene er brent opp?
Jeg sa til kongen: Må kongen leve evig! Hvordan skulle ikke ansiktet mitt være trist når byen der mine fedres graver er i ruiner, og portene er fortært av ild?
Jeg sa til kongen: Må kongen leve evig! Hvordan skulle jeg ikke være trist når byen der mine fedres graver er i ruiner, og portene er fortært av ild?
Jeg svarte kongen: 'Må kongen leve evig! Hvordan kan jeg unngå å se trist ut, når byen der mine forfedres graver ligger, er ødelagt, og portene deres er brent ned?'
Og jeg sa til kongen: Må kongen leve evig. Hvordan kan jeg unngå å være trist når byen hvor mine fedres gravsteder er, ligger øde, og portene er fortært av ild?
og sa til kongen: Le kongen for alltid! Hvorfor skulle ikke mitt ansikt være trist, når byen, stedet for mine forfedres graver, ligger øde, og portene der er brent med ild?
Jeg svarte kongen: Måtte kongen leve evig! Hvorfor skulle jeg ikke være trist når byen hvor mine forfedres graver ligger, er ødelagt og portene er brent opp?
Jeg sa til kongen: Måtte kongen leve for alltid! Hvorfor skulle ikke mitt ansikt være trist når byen, mine forfedres gravsted, ligger i ruiner og dens porter er brent opp av ild?
og jeg sa til kongen: «Må kongen leve evig! Hvorfor skulle jeg ikke være trist, når byen, stedet for mine forfedres graver, ligger i ruiner, og portene er fortært av ild?»
Jeg svarte kongen: «Måtte kongen leve for alltid! Hvorfor skulle jeg ikke være trist når byen, stedet for mine fedres graver, ligger øde og portene er fortært av ild?»
og jeg sa til kongen: «Må kongen leve evig! Hvorfor skulle jeg ikke være trist, når byen, stedet for mine forfedres graver, ligger i ruiner, og portene er fortært av ild?»
But I said to the king, "May the king live forever! Why should my face not be sad when the city where my ancestors are buried lies in ruins and its gates have been destroyed by fire?"
Jeg sa til kongen: Kongen leve for alltid! Hvorfor skulle ikke mitt ansikt være trist når byen, stedet for mine fedres graver, ligger i ruiner, og dens porter er brent av ild?
Og jeg sagde til Kongen: Kongen leve evindelig! hvorfor skulde jeg ikke see ilde ud, da den Stad, (i hvilken) mine Fædres Begravelsers Huus er, (ligger) øde, og dens Porte ere fortærede med Ild?
And said unto the king, Let the king live for ever: why should not my countenance be sad, when the city, the place of my fathers' sepulchres, lieth waste, and the gates thereof are consumed with fire?
Jeg sa til kongen: Måtte kongen leve for alltid! Hvorfor skulle jeg ikke være trist når byen, stedet hvor mine forfedres graver ligger, ligger i ruiner, og portene er ødelagt av ild?
And said to the king, Let the king live forever. Why should my face not be sad, when the city, the place of my fathers' tombs, lies waste, and its gates are consumed with fire?
And said unto the king, Let the king live for ever: why should not my countenance be sad, when the city, the place of my fathers' sepulchres, lieth waste, and the gates thereof are consumed with fire?
Jeg sa til kongen: Kongen leve evig! Hvorfor skulle ikke ansiktet mitt være trist, når byen, stedet for mine fedres graver, ligger øde og portene er fortært av ild?
og sa til kongen: 'Måtte kongen leve evig! Hvordan kan jeg unngå å være trist når byen, stedet der mine forfedres graver er, ligger i ruiner og portene er brent opp?'
Og jeg sa til kongen: Måtte kongen leve evig! Hvorfor skulle jeg ikke være trist når byen, stedet for mine fedres graver, ligger i ruiner og dens porter er brent opp?
og jeg sa til kongen: Måtte kongen leve for alltid: skulle jeg ikke være trist i ansiktet når byen, stedet hvor mine fedres graver er, ligger øde og portene er brent med ild?
& sayde vnto the kynge: God saue the kynges life for euer, shulde I not loke sadly? the cite of my fathers buryall lyeth wayest, & the portes therof are consumed wt the fyre.
And I said to the King, God saue the King for euer: why should not my countenance be sad, when the citie & house of the sepulchres of my fathers lieth waste, and the gates thereof are deuoured with fire?
And sayde vnto the king, God saue the king for euer: Howe shoulde I not loke sadly, when the citie and place of my fathers burials lye waste, and the gates therof are consumed with fire?
And said unto the king, Let the king live for ever: why should not my countenance be sad, when the city, the place of my fathers' sepulchres, [lieth] waste, and the gates thereof are consumed with fire?
I said to the king, Let the king live forever: why should not my face be sad, when the city, the place of my fathers' tombs, lies waste, and the gates of it are consumed with fire?
and say to the king, `Let the king to the age live! wherefore should not my face be sad, when the city, the place of the graves of my fathers, `is' a waste, and its gates have been consumed with fire?'
And I said unto the king, Let the king live for ever: why should not my countenance be sad, when the city, the place of my fathers' sepulchres, lieth waste, and the gates thereof are consumed with fire?
And I said unto the king, Let the king live for ever: why should not my countenance be sad, when the city, the place of my fathers' sepulchres, lieth waste, and the gates thereof are consumed with fire?
And said to the king, May the king be living for ever: is it not natural for my face to be sad, when the town, the place where the bodies of my fathers are at rest, has been made waste and its doorways burned with fire?
I said to the king, "Let the king live forever! Why shouldn't my face be sad, when the city, the place of my fathers' tombs, lies waste, and its gates have been consumed with fire?"
I replied to the king,“O king, live forever! Why would I not appear dejected when the city with the graves of my ancestors lies desolate and its gates destroyed by fire?”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Det skjedde i måneden Nisan i det tjuende året til kong Artaxerxes, da det var vin foran ham. Jeg tok vinen og ga til kongen, og jeg hadde ikke vært trist foran ham.
2Kongen sa til meg: "Hvorfor er du trist i ansiktet når du ikke er syk? Dette kan ikke være annet enn hjertets sorg." Da ble jeg meget redd.
4Kongen sa til meg: "Hva er det du ønsker?" Da ba jeg til himmelens Gud.
5Og jeg sa til kongen: "Hvis det behager kongen, og hvis din tjener har funnet nåde hos deg, så send meg til Juda, til byen der mine forfedres graver er, så jeg kan bygge den opp igjen."
6Kongen, mens dronningen satt ved hans side, spurte meg: "Hvor lenge vil reisen vare, og når vil du komme tilbake?" Det var behagelig for kongen å sende meg, og jeg satte en tid for ham.
7Jeg sa også til kongen: "Hvis det behager kongen, la meg få brev til guvernørene i området bortenfor elven, så de kan la meg passere til jeg kommer til Juda."
8Og et brev til Asaf, vokteren av kongens skog, så han kan gi meg tømmer til å lage bjelker til portene i borgen som hører til tempelet, til byens mur og til huset jeg skal bo i." Og kongen ga meg det, etter som Guds gode hånd var over meg.
9Da kom jeg til guvernørene bortenfor elven og ga dem kongens brev. Kongen hadde også sendt med meg offiserer fra hæren og hestfolk.
10Men da Sanballat, horonitten, og Tobia, ammonitten, tjeneren, hørte om dette, ble det svært ubehagelig for dem at det var kommet en mann for å søke Israels barns vel.
11Så kom jeg til Jerusalem, og jeg var der i tre dager.
2Da kom Hanani, en av mine brødre, og noen menn fra Judea. Jeg spurte dem om jødene, de som hadde sluppet unna fangenskapet, og om Jerusalem.
3De fortalte meg: 'De som har overlevd fangenskapet, befinner seg der i provinsen i stor nød og vanære. Jerusalems murer er brutt ned, og portene er brent opp.'
4Da jeg hørte dette, satte jeg meg ned og gråt. Jeg sørget i mange dager, og jeg fastet og ba for Gud i himmelen.
5Jeg sa: 'Å, Herre, himmelens Gud, den store og fryktinngytende Gud som holder fast ved sin pakt og sin kjærlighet mot dem som elsker ham og holder hans bud,
15Jeg gikk opp natt etter natt og inspiserte muren, så vendte jeg tilbake og kom inn igjen gjennom Dalporten, og slik vendte jeg tilbake.
16Embetsmennene visste ikke hvor jeg hadde gått, eller hva jeg gjorde. For jeg hadde ennå ikke sagt noe til jødene, prestene, adelsmennene, embetsmennene eller de andre som gjorde arbeidet.
17Da sa jeg til dem: "Dere ser den nødsituasjonen vi er i, at Jerusalem ligger i ruiner og dens porter er brent opp med ild. Kom, la oss bygge murene rundt Jerusalem, så vi ikke lenger skal være en skam."
18Og jeg fortalte dem om min Guds gode hånd som var over meg, og også hva kongen hadde sagt til meg. Da sa de: "La oss reise oss og bygge!" Så styrket de sine hender til det gode arbeidet.
12La kongen vite at de jødene som kom opp fra deg til oss, har kommet til Jerusalem. De bygger den opprørske og onde byen, og de har fullført murene og reparert grunnvollene.
13La nå kongen vite at hvis denne byen blir gjenreist og murene fullført, vil de ikke betale skatt, toll eller avgift, og kongens inntekt vil lide.
14Siden vi spiser kongens salt og det ikke er passende for oss å se kongens vanære, sender vi og gir beskjed til kongen,
15slik at en undersøkelse kan gjøres i dine forfedres opptegnelsesbøker, og du vil finne i opptegnelsesboken og lære at denne byen er en opprørsk by, skadelig for konger og provinser, og opprør har vært gjort i den fra gammelt av. Det er derfor denne byen ble ødelagt.
16Vi gir beskjed til kongen at hvis denne byen blir gjenbygd og murene fullført, vil du ikke ha noen del i området hinsides elven.
27Velsignet være Herren, våre fedres Gud, som har lagt en slik i kongens hjerte, for å herliggjøre Herrens hus i Jerusalem.
28Han har vist meg sitt nåde foran kongen og hans rådgivere og alle kongens mektige ledere. Jeg ble oppmuntret ved Herrens, min Guds, hånd over meg og samlet Israels ledere til å dra opp med meg.
10Dronningen, som hadde hørt alt som ble sagt, kom inn til festlokalet og sa: 'Kongen! Leve evig! La ikke dine tanker skremme deg, og la ikke ansiktsfargen din endres.
6For hvordan kan jeg holde ut å se den ulykke som rammer mitt folk? Og hvordan kan jeg stå imot å se undergangen til min slekt?
9For vi er slaver, men i vår trelldom har ikke vår Gud forlatt oss, men han har gitt oss velvilje hos perserkongene, slik at de har gitt oss livskraft til å gjenreise vår Guds hus og sette i stand dets ruiner og gi oss en mur i Juda og i Jerusalem.
26da skal du svare dem: Jeg fremførte min bønn for kongen om at han ikke måtte sende meg tilbake til Jonatans hus for å dø der.
8La det være kjent for kongen at vi dro til provinsen Juda, til den store Guds hus. Det blir bygget med store steiner, og tømmer legges i veggene, og dette arbeidet blir gjort flittig og går fremover under deres ledelse.
9Da spurte vi de eldste om hvem som hadde gitt tillatelse til å bygge dette huset og fullføre denne strukturen.
13Jeg dro ut om natten ved Dalporten, foran Dragekilden og Fjellporten, og undersøkte Jerusalems murer som var brutt ned, og portene der var fortært av ild.
20Da svarte jeg dem og sa: "Himmelens Gud, han vil gi oss fremgang, derfor vil vi, hans tjenere, stå opp og bygge. Men dere har ingen del, rett eller minne i Jerusalem."
11Men jeg sa: 'Skulle en mann som jeg flykte? Og hvem som jeg ville gå inn i templet for å redde livet? Jeg vil ikke gå.'
17Så hør nå, vår Gud, din tjeners bønn og bønnerop, og la ditt ansikt lyse over din ødelagte helligdom, for din egen skyld, Herre.
18Min Gud, vend ditt øre og hør! Åpne dine øyne og se våre ødeleggelser, og byen som ditt navn er påkalt over. For vi kaster ikke fram våre bønner for ditt ansikt på grunn av vår rettferdighet, men på grunn av din store barmhjertighet.
6Mens alt dette skjedde, var jeg ikke i Jerusalem, for i Artaxerxes, kongen av Babel, sitt trettitoende regjeringsår dro jeg til kongen. Etter en tid bad jeg om tillatelse fra kongen.
11Å, Herre, la ditt øre være oppmerksom mot din tjeners bønn og dine tjeneres bønner, de som ønsker å frykte ditt navn. La din tjener i dag ha framgang, og gi ham barmhjertighet for denne mannen! Jeg var kongens munnskjenk.
2Alle sammensverget seg for å komme og kjempe mot Jerusalem og skape forvirring der.
22Vær forsiktige så ikke skaden vokser til kongens skade.
3og de spurte prestene som var i Herrens, hærskarenes Guds hus, og profetene: 'Skal jeg fortsette å gråte i den femte måneden, slik jeg har gjort i så mange år?'
12Men mange av prestene, levittene og lederne for familiene, de eldste som hadde sett det første huset, gråt høylytt da de så dette huset, mens mange hevet sine stemmer i jubel og glede.
22For jeg skammet meg over å be kongen om en hær og ryttere til å beskytte oss mot fiender på veien, fordi vi hadde sagt til kongen: 'Vår Guds hånd er over alle som søker ham, til deres beste, men hans kraft og vrede er mot alle som forlater ham.'
23Alt som er påbudt av himmelens Gud, skal nøyaktig gjøres for himmelens Guds hus, for at det ikke skal komme vrede over kongens rike og hans sønner.
9De tok til orde og sa til kong Nebukadnesar: «Leve kongen for evig!
20Så lytt nå, herre konge, la meg få legge fram min anmodning for deg, og ikke send meg tilbake til husbonds Jonatans hus, ellers vil jeg dø der.
4Byen var stor og romslig, men folket var få, og husene var ennå ikke gjenoppbygd.
12Men fordi våre fedre gjorde himmelens Gud vred, gav han dem i håndene på Nebukadnesar, kongen av Babylon, kaldeeren, som ødela dette huset og førte folket i eksil til Babylon.
19Folket sa til meg: Vil du ikke fortelle oss hva dette betyr for oss, siden du gjør det?
7La arbeidet på Guds hus få gå videre. Guvernøren av jødene og de eldste av jødene skal bygge Guds hus på sin plass.