Nehemja 6:9
For de prøvde alle å gjøre oss redde og sa: 'Deres hender vil bli så svake at arbeidet ikke vil bli ferdig.' Men styrk nå mine hender.
For de prøvde alle å gjøre oss redde og sa: 'Deres hender vil bli så svake at arbeidet ikke vil bli ferdig.' Men styrk nå mine hender.
For de prøvde alle å skremme oss og sa: Hendene deres blir for svake til arbeidet, så det ikke blir fullført. Men nå, Gud, styrk hendene mine!
For de ville alle skremme oss og sa: «Hendene deres vil bli svake i arbeidet, og det blir ikke gjort ferdig.» Men styrk nå hendene mine!
For alle sammen ville de skremme oss og sa: «Hendene deres vil bli svake og arbeidet blir ikke fullført.» Men styrk nå mine hender!
De prøvde alle å skremme oss og sa: 'Deres hender vil svikte i arbeidet, og det vil ikke bli utført.' Men nå, gi meg styrke!
For de prøvde alle å skremme oss og si: Deres hender vil bli svekket fra arbeidet, så det ikke blir fullført. Men nå, Gud, styrk mine hender.
For de skremte oss alle og sa: Deres hender vil bli svekket, så det ikke blir gjort. Nå, derfor, Gud, styrk mine hender.
For de prøvde alle å skremme oss og sa: Deres hender vil falle fra arbeidet, og det vil ikke bli gjort. Men nå, styrk mine hender!
For de forsøkte alle å skremme oss og tenkte: «De vil miste motet i arbeidet, og det vil ikke bli fullført.» Men nå, styrk mine hender!
For de gjorde alle oss redde ved å si: Deres hender skal bli svekket fra arbeidet, slik at det ikke blir fullført. Så nå, Gud, styrk mine hender.
For de fikk oss alle til å frykte ved å si: «Arbeidet vil bremse, deres hender vil bli svake, og da blir det ikke fullført.» Derfor, o Gud, styrk mine hender.
For de gjorde alle oss redde ved å si: Deres hender skal bli svekket fra arbeidet, slik at det ikke blir fullført. Så nå, Gud, styrk mine hender.
For they were all trying to intimidate us, saying, "Their hands will get too weak for the work, and it will not be completed." But now, strengthen my hands!
For alle skremte oss, og sa: «Deres hender vil bli slappe fra arbeidet, og det vil ikke bli utført.» Men nå, styrk mine hender!
Thi de vilde allesammen gjøre os frygtagtige og sagde: De skulle drage deres Hænder af fra Gjerningen, og den skal ikke udrettes; men nu, bekræft mine Hænder!
For they all made us afraid, saying, Their hands shall be weaked from the work, that it be not do. Now therefore, O God, strengthen my hands.
For alle sammen forsøkte å gjøre oss redde ved å si: Deres hender vil bli svake fra arbeidet, slik at det ikke blir fullført. Nå derfor, Gud, styrk mine hender.
For they all made us afraid, saying, Their hands will be weakened from the work, so that it will not be done. Now therefore, O God, strengthen my hands.
For they all made us afraid, saying, Their hands shall be weakened from the work, that it be not done. Now therefore, O God, strengthen my hands.
For de prøvde alle å skremme oss og sa: Deres hender vil bli for svake for arbeidet, slik at det ikke blir gjort. Men nå, [Gud], styrk du mine hender.
For de ønsket alle å skremme oss, og sa: 'Deres hender er for svake til arbeidet, og det vil ikke bli gjort.' Men nå, styrk mine hender.
For de ville alle skremme oss og sa: Deres hender skal bli svekket fra arbeidet, slik at det ikke blir gjort. Men nå, Gud, styrk mine hender.
For de håpet å skremme oss og si: Deres hender vil bli svake, og de vil oppgi arbeidet, så det ikke blir fullført. Men nå, Gud, styrk mine hender.
For they all would have made us afraid, saying, Their hands shall be weakened from the work, that it be not done. But now, [O God], strengthen thou my hands.
For they all made us afraid, saying, Their hands shall be weakened from the work, that it be not done. Now therefore, O God, strengthen my hands.
For they were all mynded to make us afrayed, and thoughte: They shal withdrawe their handes from the worke, yt they shal not laboure. Howbeit I stregthed my hande the more.
For all they afrayed vs, saying, Their handes shalbe weakened from the worke, and it shall not be done: nowe therefore incourage thou me.
For they were all minded to make vs afrayde, saying, They shall withdrawe their handes from their worke, that it shall not be finished: Nowe therefore strengthen thou my hande.
For they all made us afraid, saying, Their hands shall be weakened from the work, that it be not done. Now therefore, [O God], strengthen my hands.
For they all would have made us afraid, saying, Their hands shall be weakened from the work, that it not be done. But now, [God], strengthen you my hands.
for all of them are making us afraid, saying, `Their hands are too feeble for the work, and it is not done;' and now, strengthen Thou my hands.
For they all would have made us afraid, saying, Their hands shall be weakened from the work, that it be not done. But now, `O God', strengthen thou my hands.
For they all would have made us afraid, saying, Their hands shall be weakened from the work, that it be not done. But now, [O God], strengthen thou my hands.
For they were hoping to put fear in us, saying, Their hands will become feeble and give up the work so that it may not get done. But now, O God, make my hands strong.
For they all would have made us afraid, saying, "Their hands will be weakened from the work, that it not be done. But now, [God], strengthen my hands."
All of them were wanting to scare us, supposing,“Their hands will grow slack from the work, and it won’t get done.” So now, strengthen my hands!
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
17Da sa jeg til dem: "Dere ser den nødsituasjonen vi er i, at Jerusalem ligger i ruiner og dens porter er brent opp med ild. Kom, la oss bygge murene rundt Jerusalem, så vi ikke lenger skal være en skam."
18Og jeg fortalte dem om min Guds gode hånd som var over meg, og også hva kongen hadde sagt til meg. Da sa de: "La oss reise oss og bygge!" Så styrket de sine hender til det gode arbeidet.
19Men da Sanballat, horonitten, Tobia, ammonitten, tjeneren, og Geshem, araberen, hørte dette, hånet de oss og foraktet oss og sa: "Hva er dette dere gjør? Vil dere gjøre opprør mot kongen?"
20Da svarte jeg dem og sa: "Himmelens Gud, han vil gi oss fremgang, derfor vil vi, hans tjenere, stå opp og bygge. Men dere har ingen del, rett eller minne i Jerusalem."
16Da alle fiendene våre hørte om dette, ble alle folkene rundt oss redde og følte seg betydelig ydmyket. De innså at dette arbeidet var blitt fullført med hjelp fra vår Gud.
10En dag gikk jeg til huset til Sjemaja, sønn av Delaja, sønn av Mehetabel, som var innelåst. Han sa: 'La oss møte i Guds hus, inne i templet, og la oss lukke dørene, for de kommer for å drepe deg. Ja, om natten kommer de for å drepe deg.'
4Landets folk demotiverte folket i Juda og skremte dem fra å bygge.
9Så sier Herren, hærskarenes Gud: La deres hender være sterke, dere som i disse dager hører disse ordene fra profetenes munn, fra den dag da grunnstenen til Herrens, hærskarenes Guds tempel ble lagt, så det kunne bygges igjen.
6Og alle deres naboer støttet dem med sølvkar, med gull, med gods og med husdyr, med kosteligheter, i tillegg til alle frivillige gaver.
7Men dere, vær sterke, og la ikke hendene deres bli svake, for deres arbeid har en lønn.
13Han var blitt leid for å skremme meg slik at jeg skulle handle rett og synde, og dette ville gi dem en grunn til å gi meg et dårlig rykte og håne meg.
14Min Gud, husk Tobia og Sanballat etter deres gjerninger, og også profetinnen Noadja og de andre profetene som prøvde å skremme meg.
8Jeg sendte bud tilbake til ham og sa: 'Ingenting av det du sier, har skjedd. Du har funnet på dette i ditt eget hjerte.'
8Og jeg så over det og reiste meg og sa til adelen, lederne og resten av folket: 'Ikke frykt dem. Husk Herren, den store og fryktinngytende, og slåss for deres brødre, deres sønner, døtre, koner og hjem.'
9Da fiendene våre hørte at vi var klar over det, og at Gud hadde gjort deres plan nytteløs, vendte vi alle tilbake til muren, hver til sitt arbeid.
10Fra den dagen arbeidet halvparten av mine tjenere på verket, mens den andre halvparten var bevæpnet med spyd, skjold, buer og rustninger. Offiserene sto bak hele Judas folk.
11De som bygget på muren og de som bar byrdene, utførte sitt arbeid med én hånd og holdt våpenet med den andre.
12Og hver bygningsmann hadde sitt sverd festet ved hoften mens de bygget, og trompetblåseren sto ved siden av meg.
3Styrk de slappe hender, gjør de skjelvende knær sterke.
14På det stedet hvor dere hører lyden av trompeten, der skal dere samles hos oss. Vår Gud vil kjempe for oss.
15Så vi arbeidet på verket, og halvparten grep våpen fra morgengry til stjernene kom fram.
16På den tiden sa jeg også til folket: 'Enhver mann med sin tjener skal holde seg i Jerusalem om natten, så de kan være vår vakt om natten og arbeide om dagen.'
17Hverken jeg, mine brødre, mine tjenere eller mennene i vaktlaget som fulgte meg, tok av oss klærne. Alle hadde våpen med seg, også når vi hentet vann.
13Arbeiderne utførte arbeidet, og restaureringen skred fram under deres hender; de satte Guds hus i stand slik det skulle være, og de styrket det.
22For jeg skammet meg over å be kongen om en hær og ryttere til å beskytte oss mot fiender på veien, fordi vi hadde sagt til kongen: 'Vår Guds hånd er over alle som søker ham, til deres beste, men hans kraft og vrede er mot alle som forlater ham.'
4Men nå, vær sterk, Serubabel, sier Herren. Vær sterk, Josva, Jehosadaks sønn, den øverste presten. Vær sterke, alle folk i landet, sier Herren, og arbeid! For jeg er med dere, sier Herren, hærskarenes Gud.
6Da jødene som bodde i nærheten kom og sa til oss ti ganger: 'De vil komme over oss fra alle steder,'
8La det være kjent for kongen at vi dro til provinsen Juda, til den store Guds hus. Det blir bygget med store steiner, og tømmer legges i veggene, og dette arbeidet blir gjort flittig og går fremover under deres ledelse.
9Da spurte vi de eldste om hvem som hadde gitt tillatelse til å bygge dette huset og fullføre denne strukturen.
7La arbeidet på Guds hus få gå videre. Guvernøren av jødene og de eldste av jødene skal bygge Guds hus på sin plass.
9For vi er slaver, men i vår trelldom har ikke vår Gud forlatt oss, men han har gitt oss velvilje hos perserkongene, slik at de har gitt oss livskraft til å gjenreise vår Guds hus og sette i stand dets ruiner og gi oss en mur i Juda og i Jerusalem.
23Da brevet fra kong Artaxerxes ble lest opp for Rehum, Shimshai sekretæren og deres kolleger, skyndet de seg til Jerusalem til jødene og tvang dem til å stanse med makt.
12Stram derfor opp de slappe hendene og de svake knærne.
3Se, mange har du belært, og svake hender har du styrket.
6Så kan vi med frimodighet si: «Herren er min hjelper, derfor frykter jeg ikke. Hva kan et menneske gjøre meg?»
4Da spurte vi dem slik: 'Hva heter mennene som bygger denne konstruksjonen?'
9«Serubabels hender har lagt grunnsteiner til dette huset, og hans hender skal fullføre det. Da skal du forstå at Herren over hærskarene har sendt meg til dere.»
24Vi har hørt om dets rykte, våre hender mister kraft, nød har grepet oss, smerte som hos en fødende kvinne.
28Der er Benjamin, den yngste, som råder over dem, Judas fyrster i sin flokk, Sebulons fyrster, Naftalis fyrster.
6Den ene hjalp sin neste og sa til sin bror: 'Vær sterk!'
28Han har vist meg sitt nåde foran kongen og hans rådgivere og alle kongens mektige ledere. Jeg ble oppmuntret ved Herrens, min Guds, hånd over meg og samlet Israels ledere til å dra opp med meg.
17La Herrens, vår Guds, yndest være over oss, stadfest våre henders verk, ja, stadfest våre henders verk.
27hvis det ikke var for at fienden ville misforstå, at deres motstandere skulle si: 'Vår hånd har seiret! Herren har ikke gjort alt dette,'
10Frykt ikke, for jeg er med deg; vær ikke nedslått, for jeg er din Gud. Jeg styrker deg, også hjelper jeg deg, også holder jeg deg oppe med min rettferds høyre hånd.
6Til håndverkerne, til bygningsarbeiderne, og til murbyggerne, samt til innkjøp av treverk og tilhugget stein for å styrke huset.
2Sanballat og Geshem sendte bud til meg: 'Kom, la oss møtes på en av landsbyene i Ono-dalen.' Men de planla å skade meg.
16Herre, vår Gud, all denne rikdommen som vi har forberedt for å bygge deg et hus for ditt hellige navn, kommer av din hånd og hører til deg.
9Så sa jeg: «Dette er ikke bra, det dere gjør. Burde dere ikke vandre i frykt for vår Gud for å unngå hån fra våre fiender, folkeslagene?»