Ruts bok 3:14
Så lå hun ved føttene hans til morgenen, og hun sto opp før man kunne gjenkjenne hverandre. Han sa: "La det ikke bli kjent at en kvinne har vært på treskeplassen."
Så lå hun ved føttene hans til morgenen, og hun sto opp før man kunne gjenkjenne hverandre. Han sa: "La det ikke bli kjent at en kvinne har vært på treskeplassen."
Hun lå ved føttene hans til morgenen; og hun sto opp før man kunne kjenne hverandre igjen. Han sa: La det ikke bli kjent at en kvinne kom til treskeplassen.
Så lå hun ved føttene hans til morgenen. Men før folk kunne kjenne igjen hverandre, sto hun opp. Han sa: La det ikke bli kjent at kvinnen kom til treskeplassen.
Hun lå ved føttene hans til morgenen. Så sto hun opp før noen kunne kjenne igjen sin neste, og han sa: La det ikke bli kjent at kvinnen kom til treskeplassen.
Hun lå ved føttene hans til morgen, men reiste seg før det ble lyst nok til å kjenne hverandre igjen. For han sa: "La det ikke bli kjent at en kvinne kom til treskeplassen."
Hun lå ved føttene hans til morgen, og reiste seg før noen kunne gjenkjenne hverandre. Han sa: «La det ikke bli kjent at en kvinne kom til treskegulvet.»
Og hun la seg ned ved føttene hans til morgen; og hun sto opp før noen kunne kjenne den ene fra den andre. Og han sa: "La det ikke bli kjent at en kvinne kom inn til treskeplassen."
Hun lå ved føttene hans til morgenen, men sto opp før noen kunne kjenne hverandre igjen. Han sa: "La det ikke bli kjent at en kvinne har vært her på treskeplassen."
Så hun ble liggende ved føttene hans til morgenen, men sto opp før folk kunne kjenne hverandre igjen. Han sa: "Ingen må vite at en kvinne har vært på treskeplassen."
Hun lå ved føttene hans til morgenen og reiste seg før noen kjente igjen den andre. Og han sa: La det ikke bli kjent at en kvinne kom inn på treskeplassen.
Hun lå ved føttene hans til morgenen, og da hun sto opp, hadde ingen anledning til å kjenne igjen hverandre. Han sa: «La det ikke bli kjent at en kvinne har kommet inn på treskeplassen.»
Hun lå ved føttene hans til morgenen og reiste seg før noen kjente igjen den andre. Og han sa: La det ikke bli kjent at en kvinne kom inn på treskeplassen.
So she lay at his feet until morning but got up before anyone could recognize another. For he said, 'Let it not be known that a woman came to the threshing floor.'
Så lå hun ved føttene hans til morgenen, og hun sto opp før noen kunne kjenne igjen hverandre. Han sa: 'Det må ikke bli kjent at en kvinne kom til treskeplassen.'
Og hun laae ved hans Fødder indtil Morgenen, og stod op, førend En kunde kjende den Anden; og han sagde: Lad ikke vides, at en Qvinde er kommen i Loen.
And she lay at his feet until the morning: and she rose up before one could know another. And he said, Let it not be known that a woman came into the floor.
Hun lå ved føttene hans til morgen og sto opp før noen kunne gjenkjenne den andre. Han sa: La det ikke bli kjent at en kvinne kom til treskeplassen.
And she lay at his feet until the morning: and she rose up before anyone could recognize another. And he said, Let it not be known that a woman came into the floor.
And she lay at his feet until the morning: and she rose up before one could know another. And he said, Let it not be known that a woman came into the floor.
Hun lå ved føttene hans til morgenen. Hun sto opp før man kunne kjenne hverandre, for han sa: La det ikke bli kjent at en kvinne kom til treskeplassen.
Og hun lå ved føttene hans til morgenen og sto opp før man kunne gjenkjenne hverandre, og han sa: 'La det ikke bli kjent at kvinnen har vært på treskeplassen.'
Hun lå ved føttene hans til morgen. Hun sto opp før det var lyst nok til å kjenne hverandre, for han sa: La det ikke bli kjent at en kvinne kom til treskeplassen.
Og hun hvilte ved føttene hans til morgenen, og hun sto opp før det var lyst nok til at man kunne se hverandre. Og han sa: La det ikke bli kjent at kvinnen kom til treskeplassen.
And she rose vp or euer one coulde knowe another. And he thoughte thus: That no ma knowe now yt there hath come a woman in to the barne,
And she lay at his feete vntill the morning: and she arose before one could know another: for he sayd, Let no man knowe, that a woman came into the floore.
And she lay at his feete vntill the morning: and she arose vp before one coulde knowe another. And he sayde: Let no man knowe that there came any woman into the floore.
¶ And she lay at his feet until the morning: and she rose up before one could know another. And he said, Let it not be known that a woman came into the floor.
She lay at his feet until the morning. She rose up before one could discern another. For he said, Let it not be known that the woman came to the threshing floor.
And she lieth down at his feet till the morning, and riseth before one doth discern another; and he saith, `Let it not be known that the woman hath come into the floor.'
And she lay at his feet until the morning. And she rose up before one could discern another. For he said, Let it not be known that the woman came to the threshing-floor.
And she lay at his feet until the morning. And she rose up before one could discern another. For he said, Let it not be known that the woman came to the threshing-floor.
And she took her rest at his feet till the morning: and she got up before it was light enough for one to see another. And he said, Let it not come to anyone's knowledge that the woman came to the grain-floor.
She lay at his feet until the morning. She rose up before one could discern another. For he said, "Let it not be known that the woman came to the threshing floor."
So she slept beside him until morning. She woke up while it was still dark. Boaz thought,“No one must know that a woman visited the threshing floor.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
12Nå vel, det er sant at jeg er en løsningsmann, men det er en nærmere løsningsmann enn meg.
13Bli her i natt, og i morgen, hvis han ønsker å løse deg inn, la ham gjøre det. Men hvis han ikke ønsker å løse deg inn, så vil jeg gjøre det, så sant Herren lever. Ligg til morgenen."
1Da sa Noomi, hennes svigermor, til henne: "Min datter, skal jeg ikke søke et hjem for deg, så det kan gå deg godt?"
2Og nå, er ikke Boas, vår slektning, han som du har vært sammen med i hans tjenestepiker? Se, i natt kaster han bygg på treskeplassen.
3Vask deg da, salv deg, kle på deg klærne dine og gå ned til treskeplassen. Men gjør deg ikke kjent for mannen før han har spist og drukket.
4Når han legger seg, merk deg stedet hvor han legger seg, og gå inn, løft opp teppet ved føttene hans og legg deg der. Han vil fortelle deg hva du skal gjøre.
5Hun sa til henne: "Alt hva du sier, vil jeg gjøre."
6Hun gikk da ned til treskeplassen og gjorde alt som hennes svigermor hadde befalt henne.
7Da Boas hadde spist og drukket, og hans hjerte var oppløftet, gikk han for å legge seg ved enden av korntanken. I stillhet kom hun inn, løftet teppet ved føttene hans og la seg der.
8Midt på natten ble mannen skremt og vred seg rundt, og se, en kvinne lå ved hans føtter.
9Han sa: "Hvem er du?" Hun svarte: "Jeg er Rut, din tjenestekvinne. Bre ut kappen din over din tjenestekvinne, for du er en løsningsmann."
10Da sa han: "Velsignet er du av Herren, min datter! Din siste troskap er større enn den første, siden du ikke har gått etter de unge menn, enten fattige eller rike.
15Han sa: "Gi meg kappen som du har på deg, og hold den oppe." Da hun holdt den, målte han seks mål med bygg og la det på henne. Så gikk han inn i byen.
16Da hun kom til sin svigermor, sa hun: "Hvordan gikk det med deg, min datter?" Hun fortalte henne alt mannen hadde gjort for henne.
17Hun sa: "Disse seks målene med bygg ga han meg, for han sa: 'Gå ikke tomhendt til din svigermor.'"
18Da sa hun: "Bli sittende, min datter, til du får vite hvordan saken faller ut. For mannen vil ikke hvile før han har gjort saken ferdig i dag."
26Kvinnen kom ved daggry til huset hvor hennes herre var, og falt sammen ved inngangen til huset og ble liggende til det ble lyst.
27Da hennes herre sto opp om morgenen, åpnet døren til huset og gikk ut for å dra videre. Der lå kvinnen, hans medhustru, sammenkrøpet ved inngangen til huset med hendene på dørterskelen.
28Han sa til henne: «Reis deg! La oss dra.» Men det kom ikke noe svar. Så løftet han henne opp på eselet sitt og dro hjem.
13Hun sa: 'Måtte jeg finne nåde i dine øyne, min herre, for du har trøstet meg og talt vennlig til din tjenestekvinne, enda jeg ikke er som en av dine tjenestekvinner.'
14Da det ble tid for måltid, sa Boas til henne: 'Kom hit og spis av brødet, og dypp stykket ditt i eddiken.' Så satte hun seg ved siden av høstarbeiderne, og han lot henne få ristet korn, som hun spiste og ble mett av, og hun hadde til overs.
15Da hun reiste seg for å plukke mer, ga Boas sine tjenere ordre og sa: 'La henne plukke mellom kornbåndene, og ikke si noe til henne.'
16'Og dere skal også trekke ut noen aks fra kornbåndene og la dem ligge for henne å plukke opp, og ikke irettesett henne.'
17Så plukket hun i åkeren til kvelden. Da hun hadde tresket det hun hadde samlet, var det omkring en efa bygg.
18Hun tok det med seg og gikk inn i byen. Hennes svigermor så hva hun hadde plukket, og Rut tok frem og ga henne noe av det hun hadde til overs etter å ha spist seg mett.
19Da sa hennes svigermor til henne: 'Hvor har du plukket i dag? Hvor har du arbeidet? Måtte den som la merke til deg, være velsignet.' Da fortalte Rut sin svigermor hvor hun hadde arbeidet, og sa: 'Navnet på mannen jeg arbeidet hos i dag er Boas.'
5Da spurte Boas sin tjener, den som var satt over høstarbeiderne: 'Hvem er denne unge kvinnen?'
6Tjeneren, som var satt over høstarbeiderne, svarte: 'Hun er en ung kvinne fra Moab, som kom tilbake med Naomi fra Moabs land.'
7Hun sa: 'La meg få plukke og samle aksene mellom kornbåndene etter høstarbeiderne.' Hun kom og har holdt seg her fra morgenen og til nå, bortsett fra en kort pause inne i huset.
8Da sa Boas til Rut: 'Lytt, min datter, gå ikke for å plukke aks på en annen mark, men bli her hos mine tjenestepiker.'
8Før de la seg til å sove, kom Rahab opp til dem på taket
23Så holdt hun seg nær Boas' tjenestepiker for å plukke aks, til både bygg- og hveteinnhøstingen var over. Og hun bodde hos sin svigermor.
4Hans svigerfar, faren til den unge kvinnen, holdt ham tilbake, og han ble værende hos ham i tre dager. De spiste og drakk sammen og overnattet der.
5På den fjerde dagen sto de tidlig opp for å dra, men svigerfaren sa til sin svigersønn: «Styrk deg med litt mat først, og deretter kan dere dra.»
6Så satte de seg ned, spiste og drakk sammen. Faren til den unge kvinnen sa til mannen: «Bli over natten, og la hjertet ditt være glad.»
7Da mannen reiste seg for å dra, ba svigerfaren ham så inntrengende at han ble værende og overnattet der igjen.
8På den femte dagen sto han opp tidlig for å dra, men faren til den unge kvinnen sa: «Styrk deg først, og vent til dagen heller mot kveld.» Så spiste de begge sammen.
9Da mannen og hans medhustru og tjener gjorde seg klare til å dra, sa svigerfaren, faren til den unge kvinnen: «Se, dagen heller mot kveld, bli over her i natt, og la hjertet ditt være glad. I morgen kan dere stå opp tidlig og dra hjem.»
16Så han gikk bort til henne ved veien og sa: «Kom, la meg få komme inn til deg,» for han visste ikke at hun var hans svigerdatter. Hun sa: «Hva vil du gi meg for å komme inn til meg?»
16Den unge kvinnen var meget vakker å se til, en jomfru som ingen mann hadde hatt omgang med. Hun gikk ned til kilden, fylte krukken og kom opp igjen.
10Da falt hun på sitt ansikt, bøyde seg til jorden og sa til ham: 'Hvorfor har jeg funnet nåde i dine øyne, slik at du tar hensyn til meg, enda jeg er en fremmed?'
19Så reiste hun seg og dro av sted; hun la av seg sløret og kledde på seg enkeplaggene igjen.
16Hun sa til dem: 'Dra opp til fjellene, så den som forfølger dere ikke finner dere. Skjul dere der i tre dager til forfølgerne har vendt tilbake, og deretter kan dere gå deres vei.'
21Rut moabittinnen sa: 'Han sa også til meg: Bli nær mine tjenestemenn til de har fullført hele innhøstingen min.'
9Måtte Herren gi dere at dere finner ro, hver i sin manns hus.» Og hun kysset dem. Da løftet de sine stemmer og gråt.
5Og da porten skulle lukkes i mørket, dro mennene ut. Jeg vet ikke hvor de gikk. Følg etter dem raskt, for dere vil kanskje ta dem igjen.'
20Så sto hun opp midt på natten, tok min sønn fra siden av meg mens jeg, din tjenestekvinne, sov, og la ham i sin favn, mens den døde sønnen la hun i min favn.
11Alt folket i porten og de eldste sa: 'Vi er vitner. Måtte Herren la kvinnen som kommer inn i ditt hus, bli som Rakel og Lea, de som begge bygde Israels hus. Måtte du gjøre det vel i Efrata og bli berømt i Betlehem.
19Kvinnen tok et dekke og bredte det over brønnen og strødde malt korn oppå, så ingen skulle merke noe.
35Også den natten ga de faren vin å drikke, og den yngste gikk inn og lå med ham. Men han merket ikke når hun la seg og når hun sto opp.