1 Kongebok 2:15
Og han sa, Du vet at kongeriket var mitt, og at hele Israel satte sitt håp på meg for å regere; dog har kongeriket snudd seg og blitt min brors, for det var hans fra Herren.
Og han sa, Du vet at kongeriket var mitt, og at hele Israel satte sitt håp på meg for å regere; dog har kongeriket snudd seg og blitt min brors, for det var hans fra Herren.
Han sa: Du vet at kongedømmet var mitt, og at hele Israel hadde vendt blikket mot meg for at jeg skulle regjere. Men kongedømmet ble snudd og gikk til min bror, for han fikk det fra Herren.
Han sa: «Du vet at kongemakten var min, og hele Israel hadde vendt sitt ansikt mot meg for å gjøre meg til konge. Men kongemakten gikk over og ble min brors, for det var fra Herren at den ble hans.
Han sa: «Du vet at kongedømmet egentlig var mitt, og hele Israel hadde vendt sine øyne mot meg for å gjøre meg til konge. Men kongedømmet ble vendt og ble min brors, for fra Herren var det at det tilfalt ham.»
Adonija sa: «Du vet at kongedømmet egentlig tilhørte meg, og hele Israel hadde ønsket å gjøre meg til konge. Men kongedømmet ble gitt til min bror, for det kom fra Herren.»
Og han sa: Du vet at kongeriket var mitt, og at hele Israel satte sine ansikter mot meg for å gjøre meg til konge; men kongeriket ble vendt og ble min brors, for det var fra Herren.
Han sa: Du vet at kongeriket var mitt, og at hele Israel hadde vendt seg mot meg for at jeg skulle regjere; men nå har kongeriket blitt snudd og blitt min brors: for det var hans fra Herren.
Og han sa: Du vet at riket tilhørte meg, og hele Israel rettet sine øyne mot meg, for jeg skulle være konge. Men riket gikk meg forbi og ble min brors, for det var fra Herren.
Han sa: «Du vet at kongedømmet var mitt, og at hele Israel så til meg for å regjere. Men kongedømmet gled fra meg og gikk til min bror, for det var fra Herren det kom til ham.
Han sa: ‘Du vet at kongedømmet var mitt, og at hele Israel hadde sett mot meg for at jeg skulle regjere; men nå er det snudd, og det har blitt min brors, for det var gitt til ham av Herren.’
Og han sa, Du vet at kongeriket var mitt, og at hele Israel satte sitt håp på meg for å regere; dog har kongeriket snudd seg og blitt min brors, for det var hans fra Herren.
Han sa: 'Du vet at kongedømmet var mitt, og hele Israel ventet på at jeg skulle bli konge. Men kongedømmet ble tatt fra meg og gitt til min bror, for det var fra Herren.'
He said, 'You know that the kingdom was mine and that all Israel turned their faces to me to make me king. But the kingdom has been transferred and has become my brother's, for it was the LORD's will.'
Han sa: «Som du vet, var kongedømmet mitt, og hele Israel hadde ventet på meg som konge. Men kongedømmet ble vendt bort og ble gitt til min bror, for det var fra Herren.
Og han sagde: Du, du veed, at Riget var mit, og al Israel havde vendt deres Ansigter til mig, at jeg skulde været Konge; men Riget er vendt (fra mig) og blevet min Broders, thi det er blevet hans af Herren.
And he said, Thou knowest that the kingdom was mine, and that all Israel set their faces on me, that I should reign: howbeit the kingdom is turned about, and is become my brother's: for it was his from the LORD.
Og han sa: Du vet at kongeriket var mitt, og hele Israel hadde vendt seg til meg for at jeg skulle regjere. Men kongeriket er nå blitt min brors; for det var fra Herren hans.
And he said, You know that the kingdom was mine, and that all Israel had their eyes on me, that I should reign; however, the kingdom has turned and has become my brother's, for it was his from the Lord.
Han sa: Du vet at kongeriket var mitt og at hele Israel så på meg for at jeg skulle regjere. Men kongeriket har blitt vendt om og blitt til min brors, for det var fra Herren.
Han sa: "Du vet at kongedømmet var mitt, og at hele Israel ønsket at jeg skulle bli konge, men kongedømmet ble overført til min bror, for det kom fra Herren.
Og han sa: Du vet at kongedømmet var mitt, og at hele Israel så på meg for å regne som konge; men kongedømmet vendte seg og ble til min brors, for det var hans fra Herren.
Og han sa: Du vet at kongedømmet var mitt, og hele Israel forventet at jeg skulle bli konge; men nå har kongedømmet snudd seg og blitt min brors, for det var gitt ham av Herren.
He sayde: Thou knowest that the kyngdome was myne, and that all Israel had sett them selues vpon me, that I shulde be kynge, but now is the kyngdome turned, and become my brothers: for he hath it of the LORDE.
Then he said, Thou knowest that the kingdome was mine, and that all Israel set their faces on me, that I should reigne: howbeit the kingdome is turned away, and is my brothers: for it came to him by the Lord.
And he sayd: Thou knowest that the kingdome was myne, & that all Israel set their faces on me, that I shoulde raigne: howbeit, the kingdome is turned away, and geuen to my brother: for it is appoynted him of the Lorde.
And he said, Thou knowest that the kingdom was mine, and [that] all Israel set their faces on me, that I should reign: howbeit the kingdom is turned about, and is become my brother's: for it was his from the LORD.
He said, You know that the kingdom was mine, and that all Israel set their faces on me, that I should reign: however the kingdom is turned about, and is become my brother's; for it was his from Yahweh.
And he saith, `Thou hast known that the kingdom was mine, and towards me set their faces had all Israel for reigning, and the kingdom is turned round about, and is my brother's, for from Jehovah it was his;
And he said, Thou knowest that the kingdom was mine, and that all Israel set their faces on me, that I should reign: howbeit the kingdom is turned about, and is become my brother's; for it was his from Jehovah.
And he said, Thou knowest that the kingdom was mine, and that all Israel set their faces on me, that I should reign: howbeit the kingdom is turned about, and is become my brother's; for it was his from Jehovah.
And he said, You saw how the kingdom was mine, and all Israel had the idea that I would be their king; but now the kingdom is turned about, and has become my brother's, for it was given to him by the Lord.
He said, "You know that the kingdom was mine, and that all Israel set their faces on me, that I should reign. However the kingdom is turned around, and has become my brother's; for it was his from Yahweh.
He said,“You know that the kingdom was mine and all Israel considered me king. But then the kingdom was given to my brother, for the LORD decided it should be his.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
21Og hun sa: La Abisjag fra Shunem bli gitt til Adonja, din bror, som hustru.
22Og kong Salomo svarte og sa til sin mor: Hvorfor ber du om Abisjag fra Shunem til Adonja? Be om kongeriket også for ham, for han er min eldre bror; ja, for ham og for Abiatar presten og for Joab, Seraijas sønn.
16Og nå ber jeg deg om én ting, nekt meg ikke. Og hun sa til ham: Si det.
17Og han sa: Jeg ber deg, tal til kong Salomo (for han vil ikke nekte deg), at han gir meg Abisjag fra Shunem som hustru.
17Herren har gjort med deg som han talte ved meg: For Herren har revet riket ut av din hånd og gitt det til din neste, til David.
20Og du, min herre konge, hele Israels øyne er rettet mot deg, slik at du forteller dem hvem som etter deg skal sitte på min herre kongens trone.
14Han sa dessuten, Jeg har noe å si til deg. Og hun sa: Si det.
28Samuel sa til ham: Herren har i dag revet kongedømmet Israel fra deg og gitt det til en av dine naboer, en som er bedre enn deg.
20«Og nå, se, jeg vet at du vil bli konge, og at Israels rike vil bli grunnfestet i din hånd.»
4Likevel valgte Herren, Israels Gud, meg ut blant hele min fars hus til å være konge over Israel for alltid; for han valgte Juda som høvding, og min fars hus av Juda; og blant mine fars sønner, fant han meg verdig til å gjøre meg til konge over hele Israel.
5Og av alle mine sønner (for Herren har gitt meg mange sønner) valgte han Salomo, min sønn, til å sitte på tronen i Herrens kongerike over Israel.
6Og din tjenestekvinne hadde to sønner, og de kjempet mot hverandre på marken, og det var ingen som skilte dem, men den ene slo den andre og drepte ham.
7Og hele familien har reist seg mot din tjenestekvinne og de sa: Gi oss han som slo sin bror, så vi kan drepe ham for hans brors liv som han drepte. Vi vil også ødelegge arvingen. Slik vil de slukke den siste gnisten som er igjen for meg, og ingen navn eller slekt vil bli igjen for min mann på jorden.
35Men jeg vil ta riket ut av hans sønns hånd og gi det til deg, ti stammer.
24Natan sa: Min herre konge, har du sagt at Adonja skal bli konge etter meg og sitte på min trone?
13Gå inn til kong David og si til ham: Har ikke du, min herre konge, sverget til din tjenerinne og sagt: Salomo, din sønn, skal sannelig bli konge etter meg, og han skal sitte på min trone? Hvorfor er da Adonja blitt konge?
35Deretter skal dere følge etter ham, og han skal komme og sette seg på min trone. Han skal bli konge i mitt sted, for jeg har bestemt at han skal være hersker over Israel og Juda.
37Jeg vil ta deg, og du skal regjere over alt ditt hjerte ønsker, og du skal være konge over Israel.
8Og Salomo sa til Gud: Du har vist stor nåde mot David, min far, og du har satt meg til å regjere i hans sted.
4For at Herren må oppfylle sitt ord som han talte om meg, og sa: Hvis dine barn legger merke til sitt liv, vandrer for meg i sannhet av hele sitt hjerte og hele sin sjel, skal det aldri mangle en mann på Israels trone.
5Dessuten vet du også hva Joab, Seraijas sønn, gjorde mot meg, og hva han gjorde mot de to lederne for Israels hær, nemlig Abner, Ners sønn, og Amasa, Jeters sønn, som han drepte, og således utøste krigsblod i fred, og satte krigsblod på sitt belte omkring hoftene og i skoene på føttene.
27Har min herre kongen gjort dette, uten å fortelle din tjener hvem som etter deg skal sitte på min herre kongens trone?
4Israels konge svarte og sa: "Min herre konge, som du sier, er jeg din, og alt jeg har."
28For hele min fars hus var som dødsdømte for min herre kongen, men du lot meg, din tjener, spise ved ditt bord. Hva rett har jeg så til å kreve noe mer av kongen?»
29Og kongen sa til ham: «Hvorfor snakker du mer om dine saker? Jeg har sagt: Du og Siba skal dele landet.»
17Hun sa til ham: Min herre, du har sverget ved Herren din Gud til din tjenerinne og sagt: Salomo, din sønn, skal sannelig bli konge etter meg, og han skal sitte på min trone.
18Men nå, se, Adonja har blitt konge, og du, min herre konge, vet det ikke.
8Da ble Saul svært sint, for dette utsagnet likte han ikke, og han sa: 'De har gitt David titusener, og meg har de gitt bare tusener. Hva mer kan han ha enn kongedømmet?'
10å overføre riket fra Sauls hus og opprette Davids trone over Israel og over Juda, fra Dan og helt til Beer-Sjeba.
8Jeg tok riket fra Davids hus og ga det til deg. Men du har ikke vært som min tjener David, som holdt mine bud og fulgte meg av hele sitt hjerte, og bare gjorde det som var rett i mine øyne.
11Derfor sa Herren til Salomo: Siden dette er skjedd med deg, og du ikke har holdt min pakt og mine lover som jeg befalte deg, vil jeg rive riket fra deg og gi det til din tjener.
19La nå min herre kongen høre sin tjeners ord. Om Herren har hisset deg opp imot meg, så la ham lukte et offer. Men hvis det er mennesker, måtte de være forbannet for Herrens ansikt, for de har drevet meg ut i dag fra å få del i Herrens arv, og sagt: 'Gå bort og tjen andre guder!'»
26Jeroboam tenkte i sitt hjerte: Nå skal kongeriket vende tilbake til Davids hus.
10Jeg vil være din konge: hvor er det noen annen som kan frelse deg i alle dine byer? Og dine dommere som du sa om, Gi meg en konge og fyrster?
2For Juda hadde overtaket over sine brødre, og fra ham kom den øverste herskeren; men førstefødselsretten var Josefs.)
30Og når Herren gjør mot min herre alt det gode han har lovet angående deg, og har innsatt deg som hersker over Israel,
3Kongen spurte: «Og hvor er din herres sønn?» Siba svarte kongen: «Se, han ble værende i Jerusalem, for han sa: I dag skal Israels hus gi meg min fars kongedømme tilbake.»
13Men jeg vil ikke rive bort hele riket; jeg vil gi ett stammefolket til din sønn for min tjener Davids skyld, og for Jerusalems skyld, som jeg har valgt.
44Kongen sa dessuten til Sjimi: Du vet all ondskapen ditt hjerte kjenner til, som du gjorde mot min far David: derfor skal Herren bringe din ondskap tilbake på ditt eget hode.
5Vet dere ikke at Herren, Israels Gud, har gitt kongedømmet over Israel til David for alltid, til ham og hans sønner, ved en saltpakt?
4Absalom sa også: Å, om jeg bare ble gjort til dommer i landet, da skulle enhver som har en sak komme til meg, og jeg ville gjøre ham rett.
12Dere er mine brødre, dere er mitt kjøtt og bein. Hvorfor er dere da de siste til å føre kongen tilbake?
31Og han sa til Jeroboam: Ta ti stykker til deg, for slik sier Herren, Israels Gud: Se, jeg vil rive riket fra Salomos hånd og gi ti stammer til deg.
17Saul gjenkjente Davids stemme og sa: «Er det din stemme, min sønn David?» Og David sa: «Det er min stemme, min herre konge.»
6Når en mann griper sin bror i sin fars hus og sier: Du har klær, vær vår leder, og la denne ruinen være under din ledelse.
8Jeg ga deg din herres hus og din herres koner i din favn, og jeg ga deg Israels og Judas hus. Og hvis det hadde vært for lite, ville jeg gitt deg enda mer.
43Og Israels menn svarte Judas menn og sa: «Vi har ti deler i kongen og derved mer rett i David enn dere. Hvorfor har dere da foraktet oss, så vårt råd ikke ble spurt først om å føre vår konge tilbake?» Men Judas menns ord var hardere enn Israels menns ord.
5Da ble Adonja, sønn av Haggit, opphøyet i stolthet og sa: Jeg vil bli konge. Og han skaffet seg vogner og hestefolk, og femti menn til å løpe foran ham.
3Tal til Rehabeam, Salomos sønn, kongen av Juda, og til hele Israel i Juda og Benjamin, og si: