1 Samuelsbok 20:17
Og Jonatan fikk David til å avlegge en ed igjen, på grunn av hans kjærlighet til ham; for han elsket ham som sin egen sjel.
Og Jonatan fikk David til å avlegge en ed igjen, på grunn av hans kjærlighet til ham; for han elsket ham som sin egen sjel.
Og Jonatan lot David sverge igjen, fordi han elsket ham; for han elsket ham som sitt eget liv.
Og Jonatan fikk David til å sverge enda en gang, fordi han elsket ham; han elsket ham som sitt eget liv.
Og Jonatan fikk David til å sverge enda en gang, av kjærlighet til ham; for han elsket ham som sitt eget liv.
Jonatan fikk David til å avlegge ed igjen på grunn av sin kjærlighet til ham, for han elsket ham som sitt eget liv.
Jonathan fikk David til å sverge igjen, fordi han elsket ham; for han elsket ham som han elsket sin egen sjel.
Og Jonatan fikk David til å sverge igjen, fordi han elsket ham; for han elsket ham som sin egen sjel.
Jonathan fikk David til å sverge fordi han elsket ham som sitt eget liv.
Jonatan fikk igjen David til å sverge av kjærlighet til ham, fordi han elsket ham som seg selv.
Jonathan fikk også David til å avlegge en ed igjen, fordi han elsket ham, slik han elsket sitt eget liv.
Og Jonatan fikk David til å avlegge en ed igjen, på grunn av hans kjærlighet til ham; for han elsket ham som sin egen sjel.
Jonatan fikk også David til å sverge igjen, i kjærlighet til ham, for han elsket ham som sitt eget liv.
And Jonathan had David swear again by his love for him, because he loved him as he loved himself.
Og Jonathan fikk igjen David til å sverge, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
Og Jonathan blev ved at sværge David, fordi han elskede ham; thi han elskede ham, som han elskede sin Sjæl.
And Jonathan caused David to swear again, because he loved him: for he loved him as he loved his own soul.
Og Jonatan fikk David til å sverge enda en gang, for han elsket ham som sitt eget liv.
And Jonathan caused David to swear again, because he loved him: for he loved him as he loved his own soul.
Jonatan fikk David til å sverge igjen, for den kjærligheten han hadde til ham; for han elsket ham som sin egen sjel.
Jonathan fikk også David til å sverge igjen, av den kjærligheten han hadde til ham, for han elsket ham som sin egen sjel.
Og Jonatan fikk David til å sverge igjen på grunn av sin kjærlighet til ham; for han elsket ham som sin egen sjel.
Og Jonatan tok enda en ed med David på grunn av sin kjærlighet til ham, for han elsket ham som sitt eget liv.
And Ionathas proceaded further, and sware vnto Dauid (he loued him so well: for he loued him euen es his owne soule)
And againe Ionathan sware vnto Dauid, because he loued him (for he loued him as his owne soule)
And Ionathan sware againe vnto Dauid, because he loued him (For he loued him as his owne soule)
And Jonathan caused David to swear again, because he loved him: for he loved him as he loved his own soul.
Jonathan caused David to swear again, for the love that he had to him; for he loved him as he loved his own soul.
and Jonathan addeth to cause David to swear, because he loveth him, for with the love of his own soul he hath loved him.
And Jonathan caused David to swear again, for the love that he had to him; for he loved him as he loved his own soul.
And Jonathan caused David to swear again, for the love that he had to him; for he loved him as he loved his own soul.
And Jonathan again took an oath to David, because of his love for him: for David was as dear to him as his very soul.
Jonathan caused David to swear again, for the love that he had to him; for he loved him as he loved his own soul.
Jonathan once again took an oath with David, because he loved him. In fact Jonathan loved him as much as he did his own life.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Da han hadde avsluttet samtalen med Saul, ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel, og Jonathan elsket ham som sin egen sjel.
2Saul tok ham den dagen og tillot ham ikke å vende tilbake til sin fars hus.
3Så gjorde Jonathan og David en pakt, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
4Jonathan tok av seg kappen han hadde på seg og ga den til David, sammen med klærne, sverdet, buen og beltet sitt.
8Da må du vise godhet mot din tjener, for du har inngått en pakt med din tjener i Herrens navn. Men hvis det er urett hos meg, så drep meg selv; hvorfor skulle du føre meg til din far?
9Jonatan sa: Langt derifra, for hvis jeg visste med sikkerhet at min far hadde onde hensikter mot deg, ville jeg ikke da fortelle deg det?
10Da sa David til Jonatan: Hvem skal fortelle meg om din far gir deg et hardt svar?
11Jonatan sa til David: Kom, la oss gå ut på marken. Og de gikk ut, begge to, på marken.
12Da sa Jonatan til David: Herre Israels Gud! Når jeg har sondere min fars sinn i morgen eller den tredje dagen, og hvis det er godt mot David, men jeg ikke sender bud til deg og forteller det,
13så gjør Herren slik og enda mer med Jonatan. Men hvis han har onde hensikter mot deg, så vil jeg fortelle deg det og sende deg bort, så du kan dra i fred. Og Herren være med deg som han har vært med min far.
14Og mens jeg ennå lever, vis meg Herrens velvilje, så jeg ikke dør;
15men også etter min død skal du ikke trekke din velvilje fra mitt hus for alltid, ikke engang når Herren har utryddet hver eneste av Davids fiender fra jordens overflate.
16Så inngikk Jonatan en pakt med Davids hus og sa: Måtte Herren kreve regnskap av Davids fiender.
1David flyktet fra Naiot i Rama og kom til Jonatan og sa: Hva har jeg gjort? Hva er min urett? Hva er min synd overfor din far, siden han står etter livet mitt?
2Han sa til ham: Gud forby; du skal ikke dø. Se, min far vil ikke gjøre noe, verken stort eller smått, uten at han åpenbarer det for meg. Hvorfor skulle da min far skjule dette for meg? Det er ikke slik.
3Men David svarte med en ed: Din far vet godt at jeg har funnet nåde for dine øyne. Derfor sier han: La ikke Jonatan få vite dette, for at han ikke skal bli bedrøvet. Men så sant Herren lever og så sant du lever, er det bare et skritt mellom meg og døden.
4Jonatan sa til David: Hva du enn ønsker, vil jeg gjøre for deg.
5David sa til Jonatan: I morgen er det nymåne, og jeg skulle ikke svikte ved å sitte til bords med kongen. La meg derfor gå, så jeg kan skjule meg på marken til den tredje kvelden.
41Da gutten var gått, reiste David seg fra plassen ved sør. Han kastet seg ned på ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, inntil David gråt høyest.
42Jonatan sa til David: Gå i fred, for vi har begge sverget i Herrens navn og sagt: Herren er mellom meg og deg, og mellom mine etterkommere og dine etterkommere for alltid. Så reiste han seg og gikk, og Jonatan vendte tilbake til byen.
16Jonathan, Sauls sønn, sto opp og dro til David i skogen og styrket ham i Gud.
17Og han sa til ham: Frykt ikke, for min fars Saul hånd skal ikke finne deg; du skal bli konge over Israel, og jeg skal være nummer to etter deg; også min far Saul vet dette.
18De to inngikk en pakt for Herrens åsyn, og David ble i skogen, mens Jonathan dro tilbake til sitt hus.
1Saul talte til Jonathan, sin sønn, og til alle sine tjenere om at de skulle drepe David.
2Men Jonathan, Sauls sønn, likte David svært godt, og Jonathan fortalte David og sa: Saul, min far, søker å drepe deg. Vær så snill, ta deg i akt til morgenen, og hold deg på et hemmelig sted og gjem deg.
3Jeg skal gå ut og stå ved siden av min far på marken hvor du er, og jeg skal snakke med min far om deg, og det jeg ser, det vil jeg fortelle deg.
4Jonathan talte vel om David til sin far, Saul, og sa til ham: La ikke kongen synde mot sin tjener, David, for han har ikke syndet mot deg, og hans gjerninger har vært meget gode for deg.
5For han satte sitt liv i fare og drepte filisteren, og Herren ga en stor frelse for hele Israel. Du så det og gledet deg. Hvorfor vil du da synde mot uskyldig blod ved å drepe David uten grunn?
6Saul lyttet til Jonathans stemme, og Saul sverget: Så sant Herren lever, han skal ikke drepes.
7Jonathan kalte David, og Jonathan fortalte ham alt dette. Og Jonathan brakte David til Saul, og han var i hans nærvær som før.
25Hvordan er de mektige falt i stridens midte! O Jonatan, du er drept på dine høyder.
26Jeg er i fortvilelse over deg, min bror Jonatan: meget elskelig har du vært for meg; din kjærlighet overgikk kvinnelig kjærlighet.
17David klaget denne klagesangen over Saul og Jonatan, hans sønn:
18Deretter sa Jonatan til David: I morgen er det nymåne, og du vil bli savnet, for din plass vil være tom.
32Jonatan svarte sin far Saul og spurte: Hvorfor skal han drepes? Hva har han gjort?
33Da kastet Saul en spyd mot ham for å slå ham i hjel. Så visste Jonatan sikkert at det var bestemt av hans far å drepe David.
34Jonatan reiste seg fra bordet i intens vrede og spiste ikke noe mat den andre dagen av måneden, for han var bedrøvet for David, fordi hans far hadde påført ham skam.
35Neste morgen gikk Jonatan ut på marken til det avtalt tidspunktet med David, og en ung gutt var med ham.
44Saul svarte: Måtte Gud gjøre slik med meg og mer også, for du skal sannelig dø, Jonathan.
45Men folket sa til Saul: Skal Jonathan dø, han som har utført denne store frelsen i Israel? Gud forby! Så sant Herren lever, ikke en hår skal falle fra hans hode til jorden. Han har arbeidet med Gud i dag. Då reddet folket Jonathan, så han ikke døde.
27Men dagen etter, den andre dagen av måneden, var Davids plass fortsatt tom. Da sa Saul til Jonatan, sin sønn: Hvorfor har ikke Isais sønn kommet til måltidet, verken i går eller i dag?
28Jonathan svarte Saul: David ba meg innstendig om tillatelse til å gå til Betlehem.
21David kom til Saul og trådte fram for ham. Saul satte stor pris på ham, og David ble hans våpensvein.
7Men kongen sparte Mefibosjet, Jonatans sønn, Sauls sønn, på grunn av Herrens ed som var mellom dem, mellom David og Jonathan, Sauls sønn.
16Men hele Israel og Juda elsket David, fordi han dro ut og kom inn foran dem.
39For så sant Herren lever, som frelser Israel, selv om det var på Jonathan, min sønn, skal han dø. Men det var ingen blant folket som svarte ham.
22Og David sverget til Saul. Og Saul gikk hjem, men David og hans menn dro opp til sitt tilholdssted.
39Men gutten visste ikke noe om dette, bare Jonatan og David kjente til saken.
22Saul befalte sine tjenere å snakke hemmelig med David og si: 'Se, kongen har glede i deg, og alle hans tjenere elsker deg. Bli derfor kongens svigersønn.'
28Saul så og forsto at Herren var med David, og at hans datter Mikal elsket ham.