1 Samuelsbok 20:26
Men Saul sa ingenting den dagen, for han tenkte: Det har sikkert hendt noe, han er ikke ren; han er sikkert ikke ren.
Men Saul sa ingenting den dagen, for han tenkte: Det har sikkert hendt noe, han er ikke ren; han er sikkert ikke ren.
Men Saul sa ikke noe den dagen, for han tenkte: Det har hendt ham noe; han er ikke ren; helt sikkert er han ikke ren.
Men Saul sa ikke noe den dagen; han tenkte: «Det er et uhell som har hendt ham; han er ikke ren – han er sannelig ikke ren.»
Men Saul sa ikke noe den dagen, for han tenkte: «Noe har nok hendt; han er ikke ren, han er sikkert ikke ren.»
Saul sa ingenting den dagen, for han tenkte: 'Det er bare en tilfeldighet; han kan være uren.'
Saul snakket ikke noe den dagen, for han tenkte: «Det har skjedd ham noe, han er ikke ren; sannelig, han er ikke ren.»
Likevel talte ikke Saul noe den dagen; for han tenkte: Noe har hendt med ham; han er ikke ren; han er helt sikkert ikke ren.
Men Saul sa ikke noe den dagen, for han tenkte: Det har sikkert hendt noe med ham, og han er ikke ren.
Saul sa ingenting den dagen, for han tenkte: 'Det har hendt ham noe, han er ikke ren, sikkert ikke ren.'.
Likevel sa ikke Saul noe den dagen, for han tenkte: «Noe må ha hendt ham – han er urent, uten tvil.»
Men Saul sa ingenting den dagen, for han tenkte: Det har sikkert hendt noe, han er ikke ren; han er sikkert ikke ren.
Saul sa ingenting den dagen, for han tenkte: 'Det har hendt ham noe. Han er sikkert uren, ja, han er ikke ren.'
Saul said nothing that day, for he thought, 'Something must have happened to him. He’s not ceremonially clean; surely he’s unclean.'
Saul sa ingenting den dagen, for han tenkte: Noe har hendt ham, han er ikke ren, sikkert er han ikke ren.
Og Saul talede ikke noget paa den samme Dag; thi han sagde: (Ham er) Noget vederfaret, han er ikke reen, sandelig, han er ikke reen.
Nevertheless Saul spake not any thing that day: for he thought, Something hath befallen him, he is not clean; surely he is not clean.
Saul sa ikke noe den dagen, for han tenkte: "Det er noe som har hendt ham, han er ikke ren; sannelig, han er ikke ren."
Nevertheless Saul spoke not anything that day: for he thought, Something has befallen him, he is not clean; surely he is not clean.
Likevel sa Saul ingenting den dagen; for han tenkte: "Noe har hendt med ham. Han er ikke ren. Han er sikkert ikke ren."
Saul sa ingenting den dagen, for han tenkte: «Noe har hendt ham, og han er sikkert ikke ren.»
Men Saul sa ingenting den dagen, for han tenkte: Noe har hendt ham, han er ikke ren; visst er han ikke ren.
Saul sa ingenting den dagen, for han tenkte: Noe har hendt med ham, så han er blitt uren. Sikkert er han ikke ren.
And Saul spake nothinge that daye, for he thoughte: There is somwhat happend vnto him, that he is not cleane.
And Saul sayde nothing that day: for hee thought, Some thing hath befallen him, though he were cleane, or els because he was not purified.
Neuerthelesse, Saul sayde nothing at all that day: For he thought, Some thing hath befallen him, though he were cleane.
Nevertheless Saul spake not any thing that day: for he thought, Something hath befallen him, he [is] not clean; surely he [is] not clean.
Nevertheless Saul didn't say anything that day: for he thought, Something has happened to him. He is not clean. Surely he is not clean.
And Saul hath not spoken anything on that day, for he said, `It `is' an accident; he is not clean -- surely not clean.'
Nevertheless Saul spake not anything that day: for he thought, Something hath befallen him, he is not clean; surely he is not clean.
Nevertheless Saul spake not anything that day: for he thought, Something hath befallen him, he is not clean; surely he is not clean.
But Saul said nothing that day, for his thought was, Something has taken place making him unclean; it is clear that he is not clean.
Nevertheless Saul didn't say anything that day: for he thought, "Something has happened to him. He is not clean. Surely he is not clean."
However, Saul said nothing about it that day, for he thought,“Something has happened to make him ceremonially unclean. Yes, he must be unclean.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
27Men dagen etter, den andre dagen av måneden, var Davids plass fortsatt tom. Da sa Saul til Jonatan, sin sønn: Hvorfor har ikke Isais sønn kommet til måltidet, verken i går eller i dag?
28Jonathan svarte Saul: David ba meg innstendig om tillatelse til å gå til Betlehem.
29Han sa: La meg gå, for vi har et familiesamlingsoffer i byen, og min bror har bedt meg komme. Nå, hvis jeg har funnet nåde for dine øyne, la meg dra for å se brødrene mine. Derfor har han ikke kommet til kongens bord.
30Da ble Sauls vrede opptent mot Jonatan, og han sa til ham: Du ulydige sønn av en opprørsk kvinne! Vet jeg ikke at du har valgt Isais sønn til din egen skam og til skammen for din mors nakenhet?
31Så lenge Isais sønn lever på jorden, vil du ikke bli stadfestet, ei heller ditt kongedømme. Send nå bud og hent ham til meg, for han skal dø.
32Jonatan svarte sin far Saul og spurte: Hvorfor skal han drepes? Hva har han gjort?
33Da kastet Saul en spyd mot ham for å slå ham i hjel. Så visste Jonatan sikkert at det var bestemt av hans far å drepe David.
34Jonatan reiste seg fra bordet i intens vrede og spiste ikke noe mat den andre dagen av måneden, for han var bedrøvet for David, fordi hans far hadde påført ham skam.
24Så skjulte David seg på marken. Da nymånen kom, satte kongen seg ned for å spise.
25Kongen satte seg på sitt vanlige sted ved veggen. Jonatan reiste seg, og Abner satte seg ved Sauls side, men Davids plass var tom.
20Da falt Saul straks sammen, liggende på bakken, og ble meget redd på grunn av Samuels ord. Han hadde heller ingen styrke, for han hadde ikke spist brød på hele dagen og natten.
24Mefibosjet, Sauls sønn, kom ned for å møte kongen. Han hadde verken stelt føttene, trimmet skjegget eller vasket klærne fra den dagen kongen dro til den dagen han kom tilbake i fred.
25Da han kom til Jerusalem for å møte kongen, sa kongen til ham: «Hvorfor dro du ikke med meg, Mefibosjet?»
37Saul spurte Gud: Skal jeg gå ned etter filisterne? Vil du gi dem i Israels hånd? Men han svarte ham ikke den dagen.
38Da sa Saul: Kom hit nær, alle folkets ledere, for å finne ut og se hva denne synden kan være i dag.
39For så sant Herren lever, som frelser Israel, selv om det var på Jonathan, min sønn, skal han dø. Men det var ingen blant folket som svarte ham.
40Da sa han til hele Israel: Stå på den ene siden, og jeg og Jonathan, min sønn, vil være på den andre siden. Folket sa til Saul: Gjør det som virker best for deg.
6Saul lyttet til Jonathans stemme, og Saul sverget: Så sant Herren lever, han skal ikke drepes.
7Jonathan kalte David, og Jonathan fortalte ham alt dette. Og Jonathan brakte David til Saul, og han var i hans nærvær som før.
2Saul tok ham den dagen og tillot ham ikke å vende tilbake til sin fars hus.
4Jonathan talte vel om David til sin far, Saul, og sa til ham: La ikke kongen synde mot sin tjener, David, for han har ikke syndet mot deg, og hans gjerninger har vært meget gode for deg.
24Israels menn var tynget den dagen, for Saul hadde fått folket til å avlegge en ed og sagt: Forbannet er den som spiser noe før kvelden kommer og jeg har hevnet meg på mine fiender. Derfor smakte ingen av folket noen mat.
1Saul talte til Jonathan, sin sønn, og til alle sine tjenere om at de skulle drepe David.
2Men Jonathan, Sauls sønn, likte David svært godt, og Jonathan fortalte David og sa: Saul, min far, søker å drepe deg. Vær så snill, ta deg i akt til morgenen, og hold deg på et hemmelig sted og gjem deg.
17Da sa Saul til folket som var med ham: Tell nå og se hvem av oss som er borte. Da de hadde telt, var Jonatan og våpenbæreren hans ikke der.
9Jonatan sa: Langt derifra, for hvis jeg visste med sikkerhet at min far hadde onde hensikter mot deg, ville jeg ikke da fortelle deg det?
1En dag sa Jonatan, Sauls sønn, til den unge mannen som bar våpnene hans: Kom, la oss gå over til filisternes forpost på den andre siden. Men han sa ikke noe til sin far.
5David sa til Jonatan: I morgen er det nymåne, og jeg skulle ikke svikte ved å sitte til bords med kongen. La meg derfor gå, så jeg kan skjule meg på marken til den tredje kvelden.
22Fra blodet av de drepte, fra de mektiges fett, vendte Jonatans bue ikke tilbake, og Sauls sverd kom ikke tomt tilbake.
22Så skjedde det på stridens dag at det ikke fantes verken sverd eller spyd i hendene på noe av folket som var med Saul og Jonatan; men hos Saul selv og hans sønn Jonatan fantes det.
17Saul gjenkjente Davids stemme og sa: «Er det din stemme, min sønn David?» Og David sa: «Det er min stemme, min herre konge.»
3Han kom til saueinnhegningene langs veien, hvor det var en hule. Saul gikk inn for å dekke sine føtter, men David og hans menn satt lengre inne i hulen.
4Da sa Davids menn til ham: «Se, dette er dagen som Herren har sagt til deg: Se, jeg vil gi fienden din i din hånd, så du kan gjøre med ham som du finner det godt.» Da sto David opp og skar ubemerket av en flik av Sauls kappe.
5Men etterpå slo Davids hjerte ham, fordi han hadde skåret av en flik av Sauls kappe.
13Saul sa til ham: 'Hvorfor har du og Isais sønn sammensverget dere mot meg ved å gi ham brød og et sverd og å spørre Gud for ham, slik at han kan reise seg mot meg og legge feller for meg, slik som i dag?'
1David flyktet fra Naiot i Rama og kom til Jonatan og sa: Hva har jeg gjort? Hva er min urett? Hva er min synd overfor din far, siden han står etter livet mitt?
2Han sa til ham: Gud forby; du skal ikke dø. Se, min far vil ikke gjøre noe, verken stort eller smått, uten at han åpenbarer det for meg. Hvorfor skulle da min far skjule dette for meg? Det er ikke slik.
9Så sa David til Saul: «Hvorfor hører du på folks ord når de sier: Se, David søker å skade deg?
24Han kledde også av seg klærne sine og profeterte foran Samuel, og han lå naken hele den dagen og hele natten. Derfor sier de: Er også Saul blant profetene?
11Og Samuel sa: Hva har du gjort? Saul svarte: Fordi jeg så at folket spredte seg fra meg, og at du ikke kom i løpet av de fastsatte dager, og at filisterne hadde samlet seg i Mikmas,
7Så holdt David tilbake mennene sine med disse ordene og lot dem ikke angripe Saul. Men Saul reiste seg og forlot hulen for å dra videre.
14Han søkte ikke råd fra Herren. Derfor drepte Herren ham og overlot kongeriket til David, Isais sønn.
12Saul var redd for David fordi Herren var med ham, men hadde forlatt Saul.
10Dagen etter kom en ond ånd fra Gud over Saul, og han profeterte i huset. David spilte som vanlig på harpen, og Saul hadde et spyd i hånden.
12Da sa Jonatan til David: Herre Israels Gud! Når jeg har sondere min fars sinn i morgen eller den tredje dagen, og hvis det er godt mot David, men jeg ikke sender bud til deg og forteller det,
20La derfor ikke mitt blod falle til jorden langt borte fra Herrens ansikt, for Israels konge har gått ut for å lete etter en loppe, som en som jakter på en rapphøne i fjellene.»
21Da sa Saul: «Jeg har syndet. Kom tilbake, min sønn David, for jeg vil ikke gjøre deg noe ondt lenger, siden mitt liv var dyrebart i dine øyne i dag. Se, jeg har handlet som en dåre og feilet stort.»
24Sauls tjenere fortalte ham dette, og sa: 'Slik talte David.'
17David klaget denne klagesangen over Saul og Jonatan, hans sønn:
4Da sa Saul til våpenbæreren sin: Trekk sverdet ditt og stikk det gjennom meg, for at ikke disse uomskårne skal komme og stikke meg gjennom og mishandle meg. Men våpenbæreren hans ville ikke, for han var svært redd. Da tok Saul et sverd og kastet seg på det.