1 Samuelsbok 20:39
Men gutten visste ikke noe om dette, bare Jonatan og David kjente til saken.
Men gutten visste ikke noe om dette, bare Jonatan og David kjente til saken.
Men gutten visste ikke noe; bare Jonatan og David visste hva det gjaldt.
Gutten visste ikke noe om dette; bare Jonatan og David visste om saken.
Gutten visste ikke noe om dette; bare Jonatan og David kjente til saken.
Men gutten visste ingenting; bare Jonatan og David visste om saken.
Men gutten visste ingenting; bare Jonathan og David visste saken.
Men gutten visste intet; bare Jonatan og David visste om saken.
Gutten visste ingenting. Bare Jonathan og David visste hva det handlet om.
Men gutten visste ingenting; kun Jonatan og David visste om saken.
Men gutten visste ingenting om hva som foregikk; kun Jonathan og David kjente til det.
Men gutten visste ikke noe om dette, bare Jonatan og David kjente til saken.
Men gutten skjønte ikke noe av dette. Bare Jonatan og David visste hva som ble ment med dette.
The boy knew nothing about this; only Jonathan and David knew of the matter.
Gutten forstod ingenting; bare Jonathan og David visste om saken.
Og Drengen vidste ikke Noget; alene Jonathan og David vidste Sagen.
But the lad knew not any thing: only Jonathan and David knew the matter.
Men gutten visste ikke noe om dette; bare Jonatan og David visste hva som foregikk.
But the lad knew not anything: only Jonathan and David knew the matter.
Men gutten visste ikke noe om dette; bare Jonathan og David visste om saken.
Gutten visste ingenting; bare Jonathan og David visste hva det dreide seg om.
Men gutten visste ikke noe om saken, bare Jonatan og David visste.
Gutten visste ingenting om dette, bare Jonatan og David var klar over hva som var avtalt.
And the boy knewe nothinge, onely Ionathas and Dauid knewe of ye matter.
But the boy knewe nothing: onely Ionathan and Dauid knew the matter.
But the lad wist nothing of the matter, only Ionathan an Dauid wist it.
But the lad knew not any thing: only Jonathan and David knew the matter.
But the boy didn't know anything: only Jonathan and David knew the matter.
And the youth hath not known anything, only Jonathan and David knew the word.
But the lad knew not anything: only Jonathan and David knew the matter.
But the lad knew not anything: only Jonathan and David knew the matter.
But the boy had no idea what was going on; only Jonathan and David had knowledge of it.
But the boy didn't know anything. Only Jonathan and David knew the matter.
(Now the servant did not understand any of this. Only Jonathan and David knew what was going on.)
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
40Jonatan overlot sitt våpen til gutten og sa til ham: Gå, ta det med til byen.
41Da gutten var gått, reiste David seg fra plassen ved sør. Han kastet seg ned på ansiktet mot jorden og bøyde seg tre ganger. De kysset hverandre og gråt sammen, inntil David gråt høyest.
42Jonatan sa til David: Gå i fred, for vi har begge sverget i Herrens navn og sagt: Herren er mellom meg og deg, og mellom mine etterkommere og dine etterkommere for alltid. Så reiste han seg og gikk, og Jonatan vendte tilbake til byen.
32Jonatan svarte sin far Saul og spurte: Hvorfor skal han drepes? Hva har han gjort?
33Da kastet Saul en spyd mot ham for å slå ham i hjel. Så visste Jonatan sikkert at det var bestemt av hans far å drepe David.
34Jonatan reiste seg fra bordet i intens vrede og spiste ikke noe mat den andre dagen av måneden, for han var bedrøvet for David, fordi hans far hadde påført ham skam.
35Neste morgen gikk Jonatan ut på marken til det avtalt tidspunktet med David, og en ung gutt var med ham.
36Han sa til gutten: Løp, finn pilene som jeg skyter. Mens gutten løp, skjøt han en pil forbi ham.
37Da gutten kom til stedet hvor pilen var, ropte Jonatan etter ham: Er ikke pilen bortenfor deg?
38Jonatan ropte etter gutten: Skynd deg, vær rask! Stans ikke. Jonatans gutt samlet pilene og kom tilbake til sin herre.
1En dag sa Jonatan, Sauls sønn, til den unge mannen som bar våpnene hans: Kom, la oss gå over til filisternes forpost på den andre siden. Men han sa ikke noe til sin far.
9Jonatan sa: Langt derifra, for hvis jeg visste med sikkerhet at min far hadde onde hensikter mot deg, ville jeg ikke da fortelle deg det?
10Da sa David til Jonatan: Hvem skal fortelle meg om din far gir deg et hardt svar?
11Jonatan sa til David: Kom, la oss gå ut på marken. Og de gikk ut, begge to, på marken.
12Da sa Jonatan til David: Herre Israels Gud! Når jeg har sondere min fars sinn i morgen eller den tredje dagen, og hvis det er godt mot David, men jeg ikke sender bud til deg og forteller det,
13så gjør Herren slik og enda mer med Jonatan. Men hvis han har onde hensikter mot deg, så vil jeg fortelle deg det og sende deg bort, så du kan dra i fred. Og Herren være med deg som han har vært med min far.
4David spurte ham: Hvordan gikk det? Jeg ber deg, fortell meg. Han svarte: Folket har flyktet fra slaget, og mange av folket har falt og er døde; og Saul og Jonatan, hans sønn, er også døde.
5David sa til den unge mannen som fortalte ham dette: Hvordan vet du at Saul og Jonatan, hans sønn, er døde?
1David flyktet fra Naiot i Rama og kom til Jonatan og sa: Hva har jeg gjort? Hva er min urett? Hva er min synd overfor din far, siden han står etter livet mitt?
2Han sa til ham: Gud forby; du skal ikke dø. Se, min far vil ikke gjøre noe, verken stort eller smått, uten at han åpenbarer det for meg. Hvorfor skulle da min far skjule dette for meg? Det er ikke slik.
3Men David svarte med en ed: Din far vet godt at jeg har funnet nåde for dine øyne. Derfor sier han: La ikke Jonatan få vite dette, for at han ikke skal bli bedrøvet. Men så sant Herren lever og så sant du lever, er det bare et skritt mellom meg og døden.
4Jonatan sa til David: Hva du enn ønsker, vil jeg gjøre for deg.
3Ahia, sønn av Ahitub, Ikabods bror, sønn av Pinehas, sønn av Eli, Herrens prest i Silo, bar efoden. Men folket visste ikke at Jonatan hadde gått av sted.
1Saul talte til Jonathan, sin sønn, og til alle sine tjenere om at de skulle drepe David.
2Men Jonathan, Sauls sønn, likte David svært godt, og Jonathan fortalte David og sa: Saul, min far, søker å drepe deg. Vær så snill, ta deg i akt til morgenen, og hold deg på et hemmelig sted og gjem deg.
3Jeg skal gå ut og stå ved siden av min far på marken hvor du er, og jeg skal snakke med min far om deg, og det jeg ser, det vil jeg fortelle deg.
4Jonathan talte vel om David til sin far, Saul, og sa til ham: La ikke kongen synde mot sin tjener, David, for han har ikke syndet mot deg, og hans gjerninger har vært meget gode for deg.
17Nå ventet Jonatan og Ahimaas ved Enrogel. For de kunne ikke vise seg i byen. En tjenestepike gikk og fortalte dem, og de gikk videre og fortalte det til kong David.
18En gutt så dem og rapporterte til Absalom, men de skyndte seg bort og kom til et hus i Bahurim. Der var det en brønn i gårdsplassen, og de gikk ned i den.
39For så sant Herren lever, som frelser Israel, selv om det var på Jonathan, min sønn, skal han dø. Men det var ingen blant folket som svarte ham.
17Og han sa til ham: Frykt ikke, for min fars Saul hånd skal ikke finne deg; du skal bli konge over Israel, og jeg skal være nummer to etter deg; også min far Saul vet dette.
18De to inngikk en pakt for Herrens åsyn, og David ble i skogen, mens Jonathan dro tilbake til sitt hus.
27Men Jonatan hadde ikke hørt sin far gi folket edens ordre. Han rakte ut enden av staven han hadde i hånden, dyppet den i honningkaken og la hånden i munnen sin. Da klarte han seg bedre.
6Jonatan sa til den unge våpenbæreren sin: Kom, la oss gå over til disse uomskårne mennene. Kanskje vil Herren handle for oss, for det er ingenting som hindrer Herren fra å frelse, enten ved mange eller få.
22Så skjedde det på stridens dag at det ikke fantes verken sverd eller spyd i hendene på noe av folket som var med Saul og Jonatan; men hos Saul selv og hans sønn Jonatan fantes det.
17Da sa Saul til folket som var med ham: Tell nå og se hvem av oss som er borte. Da de hadde telt, var Jonatan og våpenbæreren hans ikke der.
12Mennene fra forposten ropte til Jonatan og våpenbæreren hans: Kom opp til oss, så skal vi vise dere noe. Jonatan sa til våpenbæreren sin: Kom opp etter meg, for Herren har gitt dem i Israels hånd.
13Jonatan klatret opp på hendene og føttene, fulgt av våpenbæreren, og fiendene falt for Jonatan, mens våpenbæreren drepte dem bak ham.
7Jonathan kalte David, og Jonathan fortalte ham alt dette. Og Jonathan brakte David til Saul, og han var i hans nærvær som før.
17David klaget denne klagesangen over Saul og Jonatan, hans sønn:
8Da sa Jonatan: Se, vi vil gå over til disse mennene og vise oss for dem.
4Jonathan tok av seg kappen han hadde på seg og ga den til David, sammen med klærne, sverdet, buen og beltet sitt.
19Når du har vært borte tre dager, gå da til det stedet hvor du skjulte deg forrige gang, og bli ved steinen Ezel.
55Da Saul så David gå mot filisteren, spurte han Abner, hærføreren: "Abner, hvem er denne unge mannens far?" Abner svarte: "Så sant du lever, konge, jeg vet det ikke."
56Kongen sa: "Undersøk hvem denne unge gutten er."
1Da han hadde avsluttet samtalen med Saul, ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel, og Jonathan elsket ham som sin egen sjel.
27Men dagen etter, den andre dagen av måneden, var Davids plass fortsatt tom. Da sa Saul til Jonatan, sin sønn: Hvorfor har ikke Isais sønn kommet til måltidet, verken i går eller i dag?
28Jonathan svarte Saul: David ba meg innstendig om tillatelse til å gå til Betlehem.
43Da sa Saul til Jonathan: Fortell meg hva du har gjort. Jonathan sa: Jeg smakte litt honning med enden av staven i hånden min. Og se, jeg må dø.
22Fra blodet av de drepte, fra de mektiges fett, vendte Jonatans bue ikke tilbake, og Sauls sverd kom ikke tomt tilbake.