2 Samuelsbok 24:14
David sa til Gad: Jeg er i stor trengsel. La oss nå falle i Herrens hånd, for hans barmhjertighet er stor, men la meg ikke falle i menneskers hånd.
David sa til Gad: Jeg er i stor trengsel. La oss nå falle i Herrens hånd, for hans barmhjertighet er stor, men la meg ikke falle i menneskers hånd.
Da sa David til Gad: Jeg er i stor nød. La oss heller falle i Herrens hånd, for hans barmhjertighet er stor. Men la meg ikke falle i menneskers hånd.
David sa til Gad: Jeg er i stor nød. La oss falle i Herrens hånd, for hans barmhjertighet er stor. Men i menneskers hånd vil jeg ikke falle.
Da sa David til Gad: Det er svært vanskelig for meg. La oss falle i Herrens hånd, for hans barmhjertighet er stor. Men i menneskehender vil jeg ikke falle.
David sa til Gad: 'Jeg er veldig redd. La oss heller falle i Herrens hender, for hans barmhjertighet er stor, men la meg ikke falle i menneskehender.'
David sa til Gad: «Jeg er i stor nød! La oss falle i Herrens hånd, for hans barmhjertighet er stor. Men la meg ikke falle i menneskers hånd.»
Og David sa til Gad: Jeg er i en stor nød: La oss nå falle i Herrens hånd; for hans barmhjertighet er stor, men la meg ikke falle i menneskers hånd.
David svarte Gad: Jeg er i stor nød. La oss da helst falle i Herrens hånd, for hans barmhjertighet er stor, men la meg ikke falle i menneskers hånd.
David sa til Gad: 'Jeg er i stor nød. La oss falle i Herrens hånd, for hans miskunn er stor. Men la meg ikke falle i menneskehender.'
David svarte: «Jeg er i stor nød. La oss falle i Herrens hender, for hans barmhjertighet er stor. La meg ikke havne i menneskers hender.»
David sa til Gad: Jeg er i stor trengsel. La oss nå falle i Herrens hånd, for hans barmhjertighet er stor, men la meg ikke falle i menneskers hånd.
David svarte Gad: 'Jeg er i stor nød. La oss falle i Herrens hånd, for hans barmhjertighet er stor, men la meg ikke falle i menneskers hånd.'
David said to Gad, "I am in great distress. Let us fall into the hands of the Lord, for His mercies are many, but do not let me fall into human hands."
David sa til Gad: 'Jeg er i stor nød. La oss falle i Herrens hånd, for hans nåde er stor; men i menneskers hånd vil jeg ikke falle.'
Og David sagde til Gad: Jeg er saare angest; Kjære, lad os falde i Herrens Haand, thi hans Barmhjertigheder ere store, men jeg vil ikke falde i Menneskens Haand.
And David said unto Gad, I am in a great strait: let us fall now into the hand of the LORD; for his mercies are great: and let me not fall into the hand of man.
David sa til Gad: «Jeg er i en stor nød. La oss nå falle i Herrens hånd, for hans barmhjertighet er stor. Men la meg ikke falle i menneskers hånd.»
And David said to Gad, I am in great distress: let us fall now into the hand of the LORD, for His mercies are great; and do not let me fall into the hand of man.
David sa til Gad: Jeg er i stor nød: La oss nå falle i Herrens hånd, for hans miskunn er stor; men la meg ikke falle i menneskers hånd.
David sa til Gad: "Jeg er i stor nød. La oss falle i Herrens hånd, for hans barmhjertighet er stor, men la meg ikke falle i menneskehender."
David sa til Gad: Jeg er i stor nød. La oss falle i Herrens hånd, for hans barmhjertighet er stor; men la meg ikke falle i menneskers hånd.
David sa til Gad: Det er en vanskelig beslutning for meg å ta: la oss komme i Herrens hender, for stor er hans barmhjertighet: la meg ikke komme i menneskers hender.
Dauid sayde vnto Gad: I am in extreme trouble. Neuertheles (yf it maye be) let me rather fall in to ye handes of the LORDE (for his mercy is greate) I wyll not fall in to the handes of men.
And Dauid said vnto Gad, I am in a wonderfull strait: let vs fall nowe into the hand of the Lord, (for his mercies are great) and let mee not fall into the hand of man.
And Dauid saide vnto Gad, I am in a wonderfull strayte: Let vs fall now into the hand of the Lorde (for much is his mercy) and let me not fall into the hand of man.
And David said unto Gad, I am in a great strait: let us fall now into the hand of the LORD; for his mercies [are] great: and let me not fall into the hand of man.
David said to Gad, I am in a great strait: let us fall now into the hand of Yahweh; for his mercies are great; and let me not fall into the hand of man.
And David saith unto Gad, `I have great distress, let us fall, I pray thee, into the hand of Jehovah, for many `are' His mercies, and into the hand of man let me not fall.'
And David said unto Gad, I am in a great strait: let us fall now into the hand of Jehovah; for his mercies are great; and let me not fall into the hand of man.
And David said unto Gad, I am in a great strait: let us fall now into the hand of Jehovah; for his mercies are great; and let me not fall into the hand of man.
And David said to Gad, This is a hard decision for me to make: let us come into the hands of the Lord, for great are his mercies: let me not come into the hands of men.
David said to Gad, "I am in distress. Let us fall now into the hand of Yahweh; for his mercies are great. Let me not fall into the hand of man."
David said to Gad,“I am very upset! I prefer that we be attacked by the LORD, for his mercy is great; I do not want to be attacked by men!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
8Og David sa til Gud: Jeg har syndet stort fordi jeg har gjort dette. Men, jeg ber deg, fjern din tjeners skyld, for jeg har handlet svært uklokt.
9Og Herren talte til Gad, Davids seer, og sa:
10Gå og si til David: Så sier Herren, Jeg tilbyr deg tre ting; velg en av dem for at jeg kan gjøre det mot deg.
11Så kom Gad til David og sa til ham: Så sier Herren, Velg deg
12Enten tre års hungersnød, eller tre måneder hvor du blir ødelagt av dine fiender, mens dine fienders sverd tar deg, eller tre dager med Herrens sverd, pest i landet, og Herrens engel som ødelegger over hele Israels landområder. Nå, vurder hva jeg skal svare til ham som har sendt meg.
13Og David sa til Gad: Jeg er i stor nød. La meg falle i Herrens hånd, for hans nåde er meget stor; men la meg ikke falle i menneskers hånd.
10Davids hjerte slo ham etter at han hadde talt folket. David sa til Herren: Jeg har syndet stort i det jeg har gjort. Og nå, jeg ber deg, Herre, ta bort din tjeners skyld, for jeg har handlet veldig uforstandig.
11Da David sto opp om morgenen, kom Herrens ord til profeten Gad, Davids seer, og sa:
12Gå og si til David: Så sier Herren: Jeg tilbyr deg tre ting; velg en av dem, så jeg kan gjøre det mot deg.
13Så kom Gad til David, fortalte ham dette og sa til ham: Skal sju års hungersnød komme over deg i ditt land? Eller vil du flykte for dine fiender i tre måneder mens de forfølger deg? Eller skal det være tre dagers pest i ditt land? Rådslå nå, og se hvilket svar jeg skal gi ham som sendte meg.
17David talte til Herren da han så engelen som slo folket, og sa: Se, jeg har syndet, og jeg har handlet ondt; men disse sauene, hva har de gjort? La din hånd, jeg ber deg, være mot meg og mot min fars hus.
18Samme dag kom Gad til David og sa til ham: Gå opp, reis et alter for Herren på mekketerren til Arauna jebusitten.
19David gikk opp i henhold til Gads ord, slik Herren hadde befalt.
16Og David løftet blikket og så Herrens engel stå mellom jorden og himmelen, med et dratt sverd i hånden, strakt ut over Jerusalem. Da kastet David og Israels eldste seg ned på sine ansikter, iført sekkestrie.
17Og David sa til Gud: Er det ikke jeg som befalte at folket skulle telles? Det er jeg som har syndet og gjort ondt, men hva har disse fårene gjort? Jeg ber deg, Herre min Gud, la din hånd være over meg og over min fars hus, men ikke på ditt folk, slik at de blir rammet.
18Da befalte Herrens engel Gad å si til David at han skulle gå opp og sette opp et alter for Herren på treskeplassen til Ornan jebusitten.
19Og David gikk opp etter Guds ord, som han talte i Herrens navn.
1Og David sa i sitt hjerte: En dag vil jeg omkomme for Sauls hånd. Det er ikke noe bedre for meg enn raskt å rømme til filistrenes land, så Saul gir opp å lete etter meg i Israels områder, og slik skal jeg unnslippe hans hånd.
11Vil mennene i Ke'ila overgi meg i hans hånd? Vil Saul komme ned, slik din tjener har hørt? Herre, Israels Gud, jeg ber deg, gi din tjener beskjed. Og Herren sa: Han vil komme ned.
12Da sa David: Vil mennene i Ke'ila overgi meg og mine menn i Sauls hånd? Og Herren sa: De vil overgi deg.
10David spurte Gud: "Skal jeg dra opp mot filisterne? Vil du gi dem i min hånd?" Herren svarte ham: "Dra opp, for jeg vil gi dem i din hånd."
23Men David sa: «Slik skal dere ikke gjøre, mine brødre, med det som Herren har gitt oss. Han har bevart oss og overgitt den flokken som kom imot oss, i vår hånd.
9Så sa David til Saul: «Hvorfor hører du på folks ord når de sier: Se, David søker å skade deg?
10Se, i dag har dine øyne sett at Herren i dag gav deg i min hånd i hulen. Noen sa at jeg skulle drepe deg, men jeg sparte deg og sa: Jeg vil ikke legge hånd på min herre, for han er Herrens salvede.»
5Profeten Gad sa til David: 'Bli ikke i festningen; dra bort og gå til landet Juda.' Så dro David avsted og kom til Hareth-skogen.
19David spurte Herren: Skal jeg dra opp mot filisterne? Vil du gi dem i min hånd? Herren svarte David: Dra opp, for jeg vil sannelig gi filisterne i din hånd.
15Måtte Herren være dommer og dømme mellom meg og deg, og se og føre min sak, og redde meg fra din hånd.»
18Han sa: «Hvorfor forfølger min herre sin tjener? Hva har jeg gjort? Hvilken ondskap finnes det i min hånd?»
19La nå min herre kongen høre sin tjeners ord. Om Herren har hisset deg opp imot meg, så la ham lukte et offer. Men hvis det er mennesker, måtte de være forbannet for Herrens ansikt, for de har drevet meg ut i dag fra å få del i Herrens arv, og sagt: 'Gå bort og tjen andre guder!'»
2Så spurte David Herren: Skal jeg dra og slå disse filisterne? Og Herren sa til David: Dra og slå filisterne, og redd Ke'ila.
3Men Davids menn sa til ham: Se, vi er redde her i Juda. Hvor mye mer om vi drar til Ke'ila mot filisternes hær?
4Så spurte David Herren igjen. Og Herren svarte ham og sa: Stå opp, dra ned til Ke'ila, for jeg vil gi filisterne i din hånd.
23Herren belønner enhver rettferdighet og trofasthet, for Herren ga deg i dag i min hånd, men jeg ville ikke legge hånd på Herrens salvede.
24Slik som ditt liv var høyt ansett i mine øyne i dag, la også mitt liv være høyt ansett i Herrens øyne, og la ham utfri meg fra all trengsel.»
15Så sendte Herren en pest over Israel fra morgenen av til den fastsatte tid, og det døde sytti tusen menn fra Dan til Beersheba.
6David var sterkt bekymret, for folket snakket om å stenke ham, fordi alle var dypt bedrøvet for sine sønner og døtre. Men David styrket seg i Herren sin Gud.
7Jeg vil glede og fryde meg i din nåde, for du har sett min nød; du har kjent min sjel i trengsler;
15David sa til ham: «Kan du føre meg ned til denne flokken?» Han svarte: «Sverg ved Gud for meg at du verken vil drepe meg eller overgi meg til min herre, så vil jeg føre deg ned til denne flokken.»
14Men jeg stole på deg, HERRE: jeg sa, Du er min Gud.
15Mine tider er i dine hender: fri meg fra mine fienders hånd, og fra dem som forfølger meg.
17David gikk ut for å møte dem, og han sa til dem: Hvis dere kommer til meg i fred og for å hjelpe meg, vil jeg forene mitt hjerte med dere. Men hvis dere kommer for å forråde meg til mine fiender, enda det ikke er noen urett i mine hender, må våre fedres Gud se det og straffe det.
18«Du har i dag vist hvordan du har behandlet meg godt. For da Herren gav meg i dine hender, drepte du meg ikke.»
18Så gikk kong David inn og satte seg foran Herren, og sa: Hvem er jeg, Herre Gud? Og hva er mitt hus, siden du har brakt meg så langt?
1David talte til Herren med ordene fra denne sangen den dagen Herren hadde befridd ham fra alle hans fiender og fra Sauls hånd:
8Spør dine unge menn, og de vil bekrefte det. Derfor, la de unge mennene finne nåde i dine øyne, for vi har kommet på en god dag. Gi, jeg ber deg, det du måtte finne for godt til dine tjenere og din sønn David.
32David sa til Abigail: Velsignet være Herren, Israels Gud, som har sendt deg i dag for å møte meg.
16For kongen vil høre og befri sin tjenestekvinne fra han som vil ødelegge både meg og min sønn fra Guds arv.
9Vær meg nådig, HERRE, for jeg er i nød; mine øyne svinner bort av sorg, ja, min sjel og mitt kropp.
18Herren straffet meg hardt, men han ga meg ikke over til døden.
21Arauna spurte: Hvorfor kommer min herre kongen til sin tjener? David svarte: For å kjøpe mekketerren fra deg, for å bygge et alter for Herren, slik at pesten kan bli stoppet blant folket.