Esra 9:3
Da jeg hørte dette, flerret jeg kappen og kappen min, rev ut deler av håret fra hodet mitt og skjegget, og satte meg ned forbløffet.
Da jeg hørte dette, flerret jeg kappen og kappen min, rev ut deler av håret fra hodet mitt og skjegget, og satte meg ned forbløffet.
Da jeg hørte dette, flerret jeg kappen og kjortelen min, rev hår av hodet og skjegget mitt og satte meg ned forferdet.
Da jeg hørte dette, rev jeg klærne og kappen min, jeg rev hår av hodet og skjegget og satte meg forferdet.
Da jeg hørte dette, rev jeg klærne og kappen min, jeg rev ut hår fra hodet og skjegget og satte meg forferdet.
Da jeg hørte dette, rev jeg i stykker klærne mine og kappen, og jeg rev ut hår fra hodet og skjegget mitt, som et uttrykk for min fortvilelse.
Da jeg hørte dette, rev jeg i stykker min kappe og min drakt, og jeg rev hår av hodet og skjegget mitt og satte meg i forferdelse.
Da jeg hørte dette, rev jeg klærne mine i sorg, lot håret mitt og skjegget falle ut, og satt forbløffet.
Da jeg hørte dette, rev jeg i stykker kappen og kledningen min, og jeg rev av meg håret fra hodet og skjegget, og jeg satt helt lamslått.
Da jeg hørte dette, rev jeg itu mine klær og min kappe, og jeg drog hår av hodet og skjegget, og jeg satt full av sorg.
Da jeg hørte dette, rev jeg i stykker min kledning og min kappe, rev ut håret i hodet og i skjegget, og satt forundret.
Da jeg hørte dette, flerret jeg kappen og kappen min, rev ut deler av håret fra hodet mitt og skjegget, og satte meg ned forbløffet.
Da jeg hørte dette, rev jeg i stykker klærne og kappen min, og jeg røsket ut hår fra hodet og skjegget mitt og satt i sjokk.
When I heard this, I tore my garment and my robe, pulled out some of the hair from my head and beard, and sat down appalled.
Da jeg hørte dette, flerret jeg klærne og kappen min, rev hår fra hodet og skjegget mitt og satte meg ned, full av sorg.
Og der jeg hørte dette Ord, sønderrev jeg mit Klædebon og min Kappe, og jeg rev Haar af mit Hoved og mit Skjæg, og sad forskrækket.
And when I heard this thing, I rent my garment and my mantle, and plucked off the hair of my head and of my beard, and sat down astonied.
Da jeg hørte dette, rev jeg i stykker kappen og kappen min, rev av håret på hodet mitt og skjegget, og satt målløs ned.
And when I heard this thing, I tore my garment and my mantle, and pulled out the hair of my head and of my beard, and sat down astonished.
Da jeg hørte dette, rev jeg klærne mine og min kappe, og rev av håret på hodet og i skjegget, og satte meg ned forferdet.
Da jeg hørte dette, flerret jeg klærne mine og kappen min, rev av håret på hodet og skjegget mitt, og satte meg lamslått.
Da jeg hørte dette, rev jeg i stykker klærne og kappen min, riftet av håret i hodet og skjegget, og satt målløs.
Da jeg hørte dette, med tegn på sorg og rev håret fra hodet og skjegget, satte jeg meg dypt bedrøvet på bakken.
Whan I herde this, I rente my clothes and my rayment, and plucte out the heer of my heade and of my beerd, and sat mournynge.
But when I heard this saying, I rent my clothes and my garment, and pluckt off the heare of mine head, and of my beard, and sate downe astonied.
And when I heard this saying, I rent my clothes and my garment, & pluckt of the heere of my head & of my beard, and sate mourning.
And when I heard this thing, I rent my garment and my mantle, and plucked off the hair of my head and of my beard, and sat down astonied.
When I heard this thing, I tore my garment and my robe, and plucked off the hair of my head and of my beard, and sat down confounded.
And at my hearing this word, I have rent my garment and my upper robe, and pluck out of the hair of my head, and of my beard, and sit astonished,
And when I heard this thing, I rent my garment and my robe, and plucked off the hair of my head and of my beard, and sat down confounded.
And when I heard this thing, I rent my garment and my robe, and plucked off the hair of my head and of my beard, and sat down confounded.
And hearing this, with signs of grief and pulling out the hair of my head and my chin, I took my seat on the earth deeply troubled.
When I heard this thing, I tore my garment and my robe, and plucked off the hair of my head and of my beard, and sat down confounded.
When I heard this report, I tore my tunic and my robe and ripped out some of the hair from my head and beard. Then I sat down, quite devastated.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
4Deretter samlet alle seg rundt meg, de som zvet av Guds ord i Israel, på grunn av overtredelsen til de som var blitt bortført; og jeg satt forbløffet til kveldsofferet.
5Ved kveldsofferet reiste jeg meg fra min fortvilelse, og etter å ha flerret kappen min og mantelet mitt, bøyde jeg meg på kne og strakte hendene ut mot Herren, min Gud.
6Og jeg sa: Min Gud, jeg skammer meg og rødmer for å løfte ansiktet opp mot deg, min Gud, for våre misgjerninger har vokst opp over hodet på oss, og vår skyld har nådd opp til himmelen.
7Siden våre forfedres dager har vi vært i stor overtredelse til denne dag; og for våre misgjerninger har vi, våre konger og prestene våre, blitt overgitt til kongene i de fremmede land, til sverdet, til fangenskap, til plyndring og til vanære, slik det er i dag.
3De sa til meg: De som er igjen av fangenskapet der i provinsen, er i stor nød og forakt. Jerusalems murer er også revet ned, og portene er brent med ild.
4Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt, og sørget i flere dager. Jeg fastet og ba til himmelens Gud,
11Da kongen hørte lovens ord, rev han i stykker klærne sine.
19Da kongen hørte ordene fra loven, rev han i stykker klærne sine.
3Og jeg vendte meg til Herren Gud med bønn og ydmyk bønn, med faste, sekkestrie og aske.
1Da kong Hiskia hørte dette, flerret han klærne sine, kledde seg i sekkestrie, og gikk inn i Herrens hus.
1Da kong Hiskia hørte det, flerret han klærne sine, kledde seg i sekkestrie og gikk inn i Herrens hus.
1Da Mordekai oppfattet alt som var gjort, rev han klærne sine, tok på seg sekkestrie med aske, gikk ut midt i byen og ropte høyt og bittert.
1På den tjuefjerde dagen i denne måneden var Israels barn samlet med faste, iført sekkestrie, og med jord på seg.
6Og jeg ble veldig sint da jeg hørte deres klagerop og disse ordene.
31Kongen reiste seg, rev klærne sine i stykker og kastet seg ned på jorden, og alle hans tjenere sto med sine klær i stykker.
20Da reiste Job seg, rev i stykker sin kappe, skar håret av hodet, falt til jorden og tilba,
30Da kongen hørte hva kvinnen sa, rev han klærne sine. Mens han gikk på muren, så folket at han hadde striesekk på kroppen.
11Da grep David fatt i sine klær og flerret dem, og alle mennene som var med ham, gjorde det samme.
18De skal også kle seg med sekkestrie, og skrekk skal dekke dem; og skam skal være over alle ansikter, og skallethet over alle deres hoder.
12Og på den dagen kalte Herren Gud, hærskarenes Gud, til gråt og sørging, til å rake skallen bar og til å binde seg med sekkestrie.
9Da samlet alle mennene fra Juda og Benjamin seg i Jerusalem innen tre dager. Det var den niende måneden, på den tjuende dagen. Alle folket satt på plassen foran Guds hus, skjelvende på grunn av saken og den store regnet.
1Da alt dette var gjort, kom lederne til meg og sa: Israels folk, prestene og levittene har ikke skilt seg fra de andre folkene i landene rundt, og de har tatt etter deres avskyelige skikker, inkludert de til kanaaneerne, hetittene, perisittene, jebusittene, ammonittene, moabittene, egypterne og amorittene.
2For de har tatt døtrene deres som hustruer til seg selv og for sine sønner, så den hellige ætt har blandet seg med folkene i de landene. Og lederne og styresmennene har vært de første til å begå denne overtredelsen.
27Da Akab hørte disse ordene, rev han klærne sine, tok på seg sekkestrie på kroppen, fastet, lå i sekkestrie og oppførte seg ydmykt.
1Da Ezra hadde bedt og bekjent sine synder, gråt han og kastet seg ned foran Guds hus. En stor forsamling av menn, kvinner og barn fra Israel samlet seg rundt ham, for folket gråt sårt.
15Jeg har sydd sekkestrie på min hud og lagt mitt horn i støvet.
19Fordi ditt hjerte var vendt mot meg, og du ydmyket deg for Herren da du hørte hva jeg har talt mot dette stedet og dets innbyggere, at de skulle bli en øde og forbannet plass, og fordi du rev klærne dine og gråt for meg, har jeg også hørt deg, sier Herren.
8Dette gjorde meg svært vondt, så jeg kastet ut alle eiendelene til Tobia fra kammeret.
25Jeg irettesatte dem, forbannet dem, slo noen av dem, og rev av dem håret, og fikk dem til å sverge ved Gud at de ikke skulle gi sine døtre til deres sønner, eller ta deres døtre til sine sønner eller for seg selv.
29Klipp av ditt hår, Jerusalem, og kast det bort, og stem i en klagesang på de høye steder; for Herren har forkastet og forlatt den generasjon han er vred på.
13Jeg ristet også ut lommen min og sa: Slik skal Gud riste ut enhver mann fra hans hus og fra hans arbeid som ikke oppfyller dette løftet, ja, han skal bli rystet ut og tømt. Og hele forsamlingen sa: Amen, og de priste Herren. Og folket gjorde som de hadde lovet.
3Og i hver provins hvor kongens bud og hans påbud nådde, var det stor sorg blant jødene, med faste, gråt og klage; mange lå i sekkestrie og aske.
27Fordi du var ydmyk i hjertet og bøyde deg for Gud da du hørte hans ord mot dette sted og dets innbyggere, fordi du ydmyket deg for meg, rev dine klær og gråt for meg, har jeg også hørt deg, sier Herren.
15Da han talte slike ord til meg, bøyde jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
8Og det skjedde, mens de slo dem, og jeg var alene tilbake, at jeg falt på mitt ansikt og ropte: Å, Herre Gud! Vil du ødelegge hele Israels rest mens du heller ut din vrede over Jerusalem?
6Budskapet nådde kongen i Ninive, og han reiste seg fra sin trone, tok av seg kappen, kledde seg i sekkestrie og satte seg i aske.
3Derfor er mine lender fylt med smerte: kramper har grepet meg, som kramper hos en kvinne som føder. Jeg bøyde meg ned ved å høre om det; jeg ble skremt ved å se det.
12Da de løftet blikket langt borte og ikke kjente ham igjen, satte de i et stort skrik og gråt, og de rev sine kapper og kastet støv over hodene sine mot himmelen.
9Hjertet mitt er knust inni meg på grunn av profetene; alle mine knokler skjelver; jeg er som en drukken mann, som en mann overvunnet av vin, på grunn av Herren og hans hellige ord.
9Jeg hørte lyden av hans ord: og da jeg hørte lyden av hans ord, falt jeg i en dyp søvn med ansiktet mot jorden.
24Og det skal skje at i stedet for duft skal det være stank; i stedet for belte, tau; i stedet for velstelt hår, skallet hode; i stedet for rikt klæde, sekkestoff; og brennemerker i stedet for skjønnhet.
24Likevel var de ikke redde, og de rev ikke i sine klær, verken kongen eller noen av hans tjenere som hørte alle disse ordene.
10De eldste i datteren av Sion sitter på bakken og er tause: de har kastet støv på hodene sine; de har kledd seg i sekkestrie: jomfruene i Jerusalem henger med hodet til jorden.
3og for å tale til prestene som var i Herrens, hærskarenes Guds, hus og til profetene, og spørre: Skal jeg fortsatt sørge i den femte måneden og avskille meg slik som jeg har gjort i så mange år?
8Klag som en jomfru kledd i sekkestrie for mannen fra hennes ungdom.
19For en stemme av klage høres fra Sion: Hvordan er vi ødelagt! Vi er dypt forvirret fordi vi har forlatt landet, fordi våre hjem har kastet oss ut.
18Men da jeg løftet stemmen min og ropte, lot han kappen ligge hos meg og flyktet ut.»