1 Mosebok 30:42
Men de svakere dyrene la han ikke stavene foran; slik ble de svakere dyrene Labans, og de sterkere Jacobs.
Men de svakere dyrene la han ikke stavene foran; slik ble de svakere dyrene Labans, og de sterkere Jacobs.
Men når dyrene var svake, la han ikke stavene ned. Slik ble de svakere Labans, og de sterkere Jakobs.
Men når dyrene var svake, la han dem ikke fram. De svake ble Labans, og de sterke Jakobs.
Men når dyrene var svake, la han dem ikke der. De svake ble Labans, og de sterke ble Jakobs.
Men når det gjaldt de svake dyrene, satte han ikke kvistene frem. Slik ble de svake dyrene Labans, og de sterke Jakobs.
Men når de svakere dyrene parret seg, la han ikke stengene der. Så de svake ble Labans og de sterke Jakobs.
Men når dyrene ble svake, satte han dem ikke der; så ble de svake Labans, og de sterke Jakobs.
Men når de svake dyrene parret seg, la han ikke stavene fram, slik at de svake gikk til Laban og de sterke til Jakob.
Men når flokken var svak, la han dem ikke der. Så de svake ble Labans og de sterke Jakobs.
Men når dyrene var svake, lot han dem ikke være der; så ble de svake Labans, og de sterke tilhørte Jakob.
Men de svakere dyrene la han ikke stavene foran; slik ble de svakere dyrene Labans, og de sterkere Jacobs.
Men når dyrene var svake, la han ikke greinene der. Slik gikk de svake til Laban, og de sterke til Jakob.
But if the animals were weak, he would not place the branches there. So the weaker animals went to Laban, and the stronger ones to Jacob.
Men når de svake dyrene var i brunst, satte han ikke stavene opp. Så de svake dyrene tilhørte Laban, og de sterke tilhørte Jakob.
Men for dem, som løb silde af Faarene, lagde han ikke; saa bleve de sildefødte Labans, og de tidligfødte Jakobs.
But when the cattle were feeble, he put them not in: so the feebler were Laban's, and the stronr Jacob's.
Men når dyrene var svake, la han ikke greinene der; slik ble de svake Labans, og de sterke ble Jakobs.
But when the cattle were feeble, he did not put them in. Thus, the feebler were Laban's and the stronger Jacob's.
Men når dyrene var svake, la han dem ikke der. Slik ble de svake Labans, og de sterke Jakobs.
Men når flokken var svak, la han dem ikke der, så de svake dyrene tilhørte Laban, og de sterke til Jakob.
Men når flokken var svake, la han ikke risene der; så de svake var for Laban, og de sterke for Jakob.
Men når flokken var svake, satte han ikke stokkene foran dem; slik at de svakere flokkene ble Labans og de sterkere Jakobs.
But in the latter buckynge tyme he put them not there: so the last brode was Labas and the first Iacobs.
But in the latter buckynge tyme he layed them not in. So the later were Labans, but the firstlinges were Iacobs.
But when the sheepe were feeble, hee put them not in: and so the feebler were Labans, and the stronger Iaakobs.
But when the cattell were feeble, he put them not in: and so the feebler were Labans, and the stronger Iacobs.
But when the cattle were feeble, he put [them] not in: so the feebler were Laban's, and the stronger Jacob's.
but when the flock were feeble, he didn't put them in. So the feebler were Laban's, and the stronger Jacob's.
and when the flock is feeble, he doth not set `them'; and the feeble ones have been Laban's, and the strong ones Jacob's.
but when the flock were feeble, he put them not in: so the feebler were Laban's, and the stronger Jacob's.
but when the flock were feeble, he put them not in: so the feebler were Laban's, and the stronger Jacob's.
But when the flocks were feeble, he did not put the sticks before them; so that the feebler flocks were Laban's and the stronger were Jacob's.
but when the flock were feeble, he didn't put them in. So the feebler were Laban's, and the stronger Jacob's.
But if the animals were weaker, he did not set the branches there. So the weaker animals ended up belonging to Laban and the stronger animals to Jacob.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
29Så sa han til ham: Du vet selv hvordan jeg har tjent deg, og hvordan buskapen din har hatt det med meg.
30For det du hadde før jeg kom var lite, men nå har det vokst til en mengde; og Herren har velsignet deg siden min ankomst. Men nå, når skal jeg kunne sørge for mitt eget hus?
31Laban spurte: Hva skal jeg gi deg? Og Jacob svarte: Du skal ikke gi meg noe; hvis du vil gjøre dette for meg, vil jeg igjen vokte og passe buskapen din.
32La meg i dag gå gjennom hele buskapen din og ta ut alle de flekkete og spraglete dyrene, og alle de brune dyrene blant fårene, og de spraglete og flekkete blant geitene; slikt skal være min lønn.
33Da skal min rettferdighet svare for meg i fremtiden, når du ser på min lønn ansikt til ansikt; hver som ikke er flekket eller spraglet blant geitene og brune blant fårene, anses som stjålet fra meg.
34Laban svarte: La det være som du sier.
35Samme dag skilte han ut de stripete og flekkete bukkene og alle de spraglete og flekkete geitene, og alle som hadde litt hvitt i seg, og alle de brune blant fårene, og overgav dem til sine sønner.
36Han lot det være en reise på tre dager mellom seg og Jacob. Og Jacob voktet resten av Labans buskap.
37Jacob tok friske staver av poppel, hassel og kastanjetrær og flådde striper i dem for å vise det hvite som var innvendig.
38Og han plasserte stavene som han hadde flådd, i renner og vannings-trau, når buskapen kom for å drikke, slik at de skulle pare seg når de kom for å drikke.
39Og buskapen paret seg foran stavene og fødte stripete, flekkete og spraglete unger.
40Jacob skilte lammene og la ansiktene på buskapen mot de stripete og alle de brune blant Labans buskap; han satte sine egne flokker for seg selv, uten å blande dem med Labans buskap.
41Hver gang de sterkere dyr paret seg, la Jacob stavene foran dyrenes øyne i renner, så de skulle pare seg foran stavene.
43Og mannen ble meget rik, og hadde mange buskap, tjenestejenter, tjenere, kameler og esler.
12Og han sa: 'Løft nå ditt blikk og se, alle værerne som springer på flokken er stripede, flekkede og spraglete; for jeg har sett alt det Laban gjør mot deg.'
8Hvis han sa: 'De flekkede skal være din lønn,' fødte hele flokken flekkede; og hvis han sa: 'De stripede skal være din lønn,' fødte hele flokken stripede.
9Slik tok Gud bort deres fars husdyr og ga dem til meg.
10Og det skjedde på den tiden da flokken parret seg, at jeg løftet blikket og så i en drøm, og se, værerne som sprang på flokken var stripede, flekkede og spraglete.
42Hvis ikke min fars Gud, Abrahams Gud og Isaks redsel, hadde vært med meg, ville du nå ha sendt meg bort tomhendt. Gud har sett min lidelse og mine henders arbeid, og refset deg i natt.
43Laban svarte og sa til Jakob: 'Disse døtrene er mine døtre, og disse barna er mine barn, og denne flokken er min flokk, og alt du ser er mitt. Hva kan jeg gjøre i dag for disse mine døtre, eller for barna deres som de har født?'
4Da sendte Jakob bud på Rakel og Lea for å møte ham i marken ved hans flokk.
14To hundre geiter og tjue bukker, to hundre sauer og tjue værer,
15Tretti melkekameler med ungene deres, førti kyr og ti okser, tjue eselhopper og ti føll.
16Og han overga dem til sine tjenere, hver flokk for seg, og sa til dem: "Dra foran meg, og sett avstand mellom hver flokk."
32Den som du finner dine guder hos, la ham ikke få leve. Her foran våre slektninger, se hva som er ditt hos meg, og ta det.' For Jakob visste ikke at Rakel hadde stjålet dem.
33Så gikk Laban inn i Jakobs telt, og inn i Leas telt, og inn i de to tjenestekvinnenes telt, men han fant dem ikke. Da gikk han ut av Leas telt og kom inn i Rakels telt.
7For deres eiendeler var for store til at de kunne bo sammen, og landet hvor de bodde som fremmede kunne ikke bære dem på grunn av deres buskap.
18Og han førte med seg alt sitt buskap og alle sine eiendeler som han hadde samlet, buskapen han hadde kjøpt i Padan-Aram, for å dra til sin far Isak i Kanaans land.
25Da nådde Laban Jakob igjen. Jakob hadde slått opp sitt telt på fjellet, og Laban og hans slektninger slo også opp sine telt på Gileads fjell.
9Mens han ennå snakket med dem, kom Rakel med farens sauer, for hun tok seg av dem.
10Da Jakob så Rakel, datteren til Laban, hans mors bror, og Labans sauer, gikk han bort og rullet steinen fra brønnåpningen og ga Labans flokk vann.
13Jacob sa til ham: Min herre vet at barna er ømtålige, og saueflokkene og buskapen har unge med seg. Hvis de driver dem for hardt en dag, vil alle flokkene dø.
1Og han hørte Laban-sønnenes ord, de sa: 'Jakob har tatt alt som tilhørte vår far, og av det som var vår fars, har han fått all denne rikdommen.'
2Og Jakob så på Labans ansikt, og se, det var ikke som før overfor ham.
26Laban svarte: «Det er ikke skikken her å gi den yngre bort før den førstefødte.»
16Laban hadde to døtre; den eldste het Lea, og den yngste het Rakel.
6Jakob spurte da: «Er han ved god helse?» Og de svarte: «Han har det bra. Og der kommer Rakel, datteren hans, med sauene.»