2 Samuelsbok 19:1
Det ble fortalt Joab: Se, kongen sørger og gråter over Absalom.
Det ble fortalt Joab: Se, kongen sørger og gråter over Absalom.
Og det ble meldt Joab: Se, kongen gråter og sørger over Absalom.
Kongen skalv, gikk opp i rommet over porten og gråt. Mens han gikk, sa han: «Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Å, om jeg hadde fått dø i stedet for deg, Absalom, min sønn, min sønn!»
Kongen skalv, og han gikk opp i rommet over porten og gråt. Mens han gikk, sa han: «Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Å, om jeg hadde dødd i stedet for deg! Absalom, min sønn, min sønn!»
Kongen var opprørt, og han gikk opp på rommet over porten og gråt. Mens han gikk, sa han: 'Absalom, min sønn! Hadde jeg bare kunnet dø i ditt sted, Absalom, min sønn!'
Det ble sagt til Joab: Se, kongen gråter og sørger over Absalom.
Og noe ble sagt til Joab: Se, kongen gråter og sørger over Absalom.
Joab ble informert: Se, kongen gråter og sørger over Absalom.
Kongen ble rystet og gikk opp til portrommet og gråt. Mens han gikk, sa han: 'Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Om bare jeg hadde dødd i ditt sted, Absalom, min sønn, min sønn!'
Det ble meldt til Joab: «Kongen gråter og sørger over Absalom.»
Og det ble fortalt til Joab: Se, kongen gråter og sørger over Absalom.
Det ble meldt til Joab: «Kongen gråter og sørger over Absalom.»
Da ble kongen rystet, og han gikk opp på rommet over porten og gråt. Mens han gikk, sa han: "Min sønn, Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Hvis bare jeg kunne ha dødd i stedet for deg, Absalom, min sønn, min sønn!"
The king was deeply moved and went up to the upper room over the gate and wept. As he went, he said, "My son Absalom! My son, my son Absalom! If only I had died in your place, Absalom, my son, my son!"
Da ble kongen rystet og gikk opp på rommet over porten og gråt. Han sa mens han gikk: 'Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Om jeg bare hadde dødd i ditt sted, Absalom, min sønn, min sønn!'
Og det blev Joab tilkjendegivet: See, Kongen græder og sørger over Absalom.
And it was told Joab, Behold, the king weepeth and mourneth for Absalom.
Det ble fortalt Joab: Se, kongen gråter og sørger over Absalom.
And it was told to Joab, Behold, the king weeps and mourns for Absalom.
And it was told Joab, Behold, the king weepeth and mourneth for Absalom.
Det ble fortalt Joab: Se, kongen gråter og sørger over Absalom.
Det ble meldt til Joab: «Se, kongen sørger og gråter over Absalom.»
Joab fikk beskjed om at kongen gråt og sørget over Absalom.
And it was tolde Ioab: beholde, ye kinge wepeth & mourneth for Absalom.
And it was tolde Ioab, Behold, the King weepeth and mourneth for Absalom.
And it was told Ioab, beholde the king weepeth, & mourneth for Absalom.
¶ And it was told Joab, Behold, the king weepeth and mourneth for Absalom.
It was told Joab, Behold, the king weeps and mourns for Absalom.
And it is declared to Joab, `Lo, the king is weeping and mourning for Absalom;'
And it was told Joab, Behold, the king weepeth and mourneth for Absalom.
And word was given to Joab that the king was weeping and sorrowing for Absalom.
It was told Joab, "Behold, the king weeps and mourns for Absalom."
(19:2) Joab was told,“The king is weeping and mourning over Absalom.”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
2Og seieren den dagen ble til sorg for alle folket, for folket hørte at kongen sørget over sin sønn.
3Folket snek seg inn i byen den dagen, som folk som er skamfulle for å flykte fra slaget.
4Kongen dekket ansiktet og ropte høyt: Min sønn Absalom, Absalom, min sønn, min sønn!
5Joab kom til kongens hus og sa: Du har i dag gjort alle dine tjenere skamfulle, som i dag har reddet ditt liv, dine sønners og døtres liv, dine hustruers liv, og din medhustruers liv;
6ved at du elsker dem som hater deg, og hater dem som elsker deg. For i dag har du vist at fyrster og tjenere ingenting betyr for deg, for i dag forstår jeg at hvis Absalom hadde levd og vi alle hadde vært døde, da hadde det vært godt i dine øyne.
34Men Absalom flyktet. Og den unge mannen som holdt vakt, løftet sine øyne og så, og se, det kom mye folk på veien ved fjellsiden bak ham.
35Og Jonadab sa til kongen: Se, kongens sønner kommer; som din tjener sa, slik er det.
36Og det skjedde, så snart han hadde gjort slutt på å snakke, at se, kongens sønner kom, og de ropte og gråt; og kongen og alle hans tjenere gråt også sterkt.
37Men Absalom flyktet, og dro til Talmai, Ammihurs sønn, kongen av Gesjur. Og David sørget over sin sønn hver dag.
33Kongen ble dypt beveget, gikk opp til kammeret over porten og gråt. Som han gikk, sa han, Min sønn Absalom, min sønn, min sønn Absalom! Hadde jeg bare dødd i ditt sted, Absalom, min sønn, min sønn!
1Men Joab, sønn av Seruja, merket at kongens hjerte vendte seg mot Absalom.
2Og Joab sendte bud til Tekoa og hentet derfra en klok kvinne. Han sa til henne: «Vær så snill å late som du er en sørgende kvinne og ta på deg sørgeklær. Ikke salve deg med olje, men vær som en kvinne som har sørget lenge over en død.
31David sa til Joab og hele folket som var med ham: «Riv klærne deres, ta på dere sekkestrie, og sørg foran Abner.» Og kong David fulgte båren.
32De begravde Abner i Hebron, og kongen hevet sin stemme, gråt ved Abners grav, og hele folket gråt.
33Kongen klagde over Abner og sa: «Skulle Abner dø som en dåre dør?
34Dine hender var ikke bundet, og dine føtter ble ikke lagt i lenker. Som en mann faller for ugjerningsmenns barn, slik falt du.» Og hele folket gråt igjen over ham.
31Da reiste Joab seg og dro til Absaloms hus og sa til ham: «Hvorfor har dine tjenere satt min åker i brann?»
32Absalom svarte Joab: «Se, jeg sendte bud til deg og sa: ‘Kom hit, så jeg kan sende deg til kongen for å spørre: Hvorfor kom jeg hit fra Gesjur? Det hadde vært bedre for meg å være der ennå. La meg nå se kongens ansikt, og hvis det er urett i meg, så la ham drepe meg.’»
33Så dro Joab til kongen og rapporterte dette. Da han kalte Absalom, kom han til kongen og bøyde seg med ansiktet mot bakken for kongen. Og kongen kysset Absalom.
5Og kongen ga Joab og Abisjai og Ittai befaling og sa, Vær skånsom mot den unge mannen Absalom for min skyld. Og hele folket hørte da kongen befalte om Absalom.
39Og kong David lengtet etter å gå ut til Absalom; for han var trøstet etter Amnon, da han så at han var død.
21Kongen sa til Joab: «Se, nå har jeg gjort dette. Gå derfor og bring den unge mannen Absalom tilbake.»
24David kom til Mahanaim. Absalom krysset Jordan med alle Israels menn som var med ham.
11Da grep David tak i klærne sine og rev dem i stykker, og det gjorde også alle mennene som var med ham.
12De sørget, gråt og fastet til kvelden for Saul og hans sønn Jonatan, for Herrens folk og for Israel, fordi de var falt for sverdet.
30David gikk oppover Oljeberget, gråtende mens han gikk oppover, med tildekket hode, og han gikk barfot. Og alle de som var med ham tildekket også sine hoder, og de gikk opp gråtende.
8Da reiste kongen seg og satte seg i porten. Og folket fikk høre: Se, kongen sitter i porten. Og alle folket kom foran kongen. Men Israel hadde flyktet til sine telt.
9Og hele folket blant Israels stammer var i strid og sa: Kongen reddet oss fra våre fiender, og han frelste oss fra filistrenes hånd, men nå har han flyktet fra landet for Absalom.
10Absalom, som vi salvet over oss, er død i kamp. Hvorfor sier dere da ingenting om å bringe kongen tilbake?
30Og det skjedde mens de var på veien, at ryktet kom til David og sa: Absalom har drept alle kongens sønner, og det er ikke én igjen.
31Da reiste kongen seg og rev i stykker sine klær og la seg på bakken; og alle hans tjenere sto med klærne revet i stykker.
23Så reiste Joab seg og dro til Gesjur, og han førte Absalom til Jerusalem.
24Men kongen sa: «La ham dra til sitt eget hus, men han skal ikke se mitt ansikt.» Så dro Absalom til sitt eget hus og så ikke kongens ansikt.
17David holdt denne klagesangen over Saul og over Jonatan, hans sønn.
29Kongen sa, Er det vel med den unge mannen Absalom? Ahima'as svarte, Da Joab sendte kongens tjener, ja meg din tjener, så jeg et stort oppstyr, men jeg visste ikke hva det var.
30Kongen sa, Trå til side og stå her. Og han trådte til side og sto.
18Absalom hadde i sin levetid reist en støtte for seg selv i Kongsdalen, for han sa, Jeg har ingen sønn til å bevare mitt navn i minnet. Så kalte han støtten ved sitt eget navn, og den kalles Absaloms monument den dag i dag.
19Da sa Ahima'as, Sadoks sønn, La meg løpe og gi kongen budskapet om at Herren har hevnet ham på hans fiender.
20Men Joab sa til ham, I dag skal du ikke være budbringer, men en annen dag kan du bringe budskap. I dag skal du ikke bringe budskap, fordi kongens sønn er død.
10En mann så det og sa det til Joab og sa, Se, jeg så Absalom henge i en eik.
9Se, han er nå skjult i en eller annen grop eller et annet sted: og det vil skje, når noen av dem faller ved første møte, at den som hører det vil si: Det har vært et slag blant folket som følger Absalom.
4Da hevet David og folket som var med ham røstene sine og gråt, til de ikke lenger orket å gråte.
29Så sendte Absalom bud etter Joab for å sende ham til kongen, men han ville ikke komme til ham. Han sendte igjen en annen gang, men han ville ikke komme.
13Da kom det en budbringer til David og sa: "Israels folks hjerter følger Absalom."
14Da sa Joab, Jeg kan ikke vente slik med deg. Og han tok tre spyd i hånden og stakk dem gjennom Absaloms hjerte, mens han ennå levde, hengende i eiken.
15Og ti unge menn, Joabs våpenbærere, omringet Absalom og slo ham og drepte ham.
23Hele landet gråt med høy røst da folket passerte; og også kongen passerte over Kedron-elven, og hele folket passerte over mot ødemarken.
6Slik gjorde Absalom med hele Israel som kom til kongen for dom, og Absalom stjal hjertene til Israels menn.
25Men kongen sa til Absalom: Nei, min sønn, la oss ikke alle gå, for at vi ikke skal være en byrde for deg. Og han ba ham instendig, men han ville ikke gå, men velsignet ham.