Salmenes bok 42:9
Jeg vil si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor går jeg sørgende på grunn av fiendens undertrykkelse?
Jeg vil si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor går jeg sørgende på grunn av fiendens undertrykkelse?
Jeg vil si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor går jeg sørgende under fiendens undertrykkelse?
Om dagen sender Herren sin miskunn, om natten er hans sang hos meg, en bønn til mitt livs Gud.
Om dagen befaler Herren sin miskunn, om natten er hans sang hos meg, en bønn til mitt livs Gud.
På dagen gir Herren sin nåde, og om natten synger jeg med ham, en bønn til min Gud som lever.
Jeg vil si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor må jeg vandre i sorg på grunn av fiendens undertrykkelse?
Jeg vil si til Gud min klippe: Hvorfor har du glemt meg? hvorfor bekymrer jeg meg for fiendens undertrykkelse?
Herren vil gi sin miskunn om dagen, og hans sang vil være hos meg om natten, en bønn til mitt livs Gud.
Om dagen vil Herren by sitt miskunn, og om natten skal hans sang være hos meg, en bønn til min livs Gud.
Jeg vil si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor må jeg gå sørgende på grunn av fiendens undertrykkelse?
Jeg vil si til min klippe, til Gud: «Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor sørger jeg på grunn av min fiendes undertrykkelse?»
Jeg vil si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor må jeg gå sørgende på grunn av fiendens undertrykkelse?
Om dagen sender Herren sin miskunn, og om natten skal hans sang være hos meg, en bønn til min livs Gud.
By day the LORD commands his steadfast love, and at night his song is with me—a prayer to the God of my life.
Om dagen vil Herren sende sin kjærlighet, og om natten skal hans sang være med meg, en bønn til mitt livs Gud.
Herren skal befale sin Miskundhed om Dagen, og om Natten skal hans Sang være hos mig, (ja) en Bøn til mit Livs Gud.
I will say unto God my rock, Why hast thou forgotten me? why go I mourning because of the oppression of the enemy?
Jeg vil si til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor må jeg gå i sorg på grunn av fiendens undertrykkelse?
I will say to God my rock, Why have You forgotten me? why do I go mourning because of the oppression of the enemy?
I will say unto God my rock, Why hast thou forgotten me? why go I mourning because of the oppression of the enemy?
Jeg vil spørre Gud, min klippe: "Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor må jeg gå i sorg på grunn av fiendens undertrykkelse?"
Jeg sier til Gud, min klippe: 'Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor må jeg gå i sorg på grunn av fiendens undertrykkelse?'
Jeg sier til Gud, min klippe: Hvorfor har du glemt meg? Hvorfor må jeg gå i sorg på grunn av mine fienders undertrykkelse?
I will say{H559} unto God{H410} my rock,{H5553} Why hast thou forgotten{H7911} me? Why go{H3212} I mourning{H6937} because of the oppression{H3906} of the enemy?{H341}
I will say{H559}{H8799)} unto God{H410} my rock{H5553}, Why hast thou forgotten{H7911}{H8804)} me? why go{H3212}{H8799)} I mourning{H6937}{H8802)} because of the oppression{H3906} of the enemy{H341}{H8802)}?
Whyle my bones are broken, & whyle myne enemies cast me in the tethe,
I wil say vnto God, which is my rocke, Why hast thou forgotten mee? why goe I mourning, when the enemie oppresseth me?
I wyll say vnto the Lorde of my strength: why hast thou forgotten me, why go I thus heauyly through the oppression of myne enemie?
I will say unto God my rock, Why hast thou forgotten me? why go I mourning because of the oppression of the enemy?
I will ask God, my rock, "Why have you forgotten me? Why do I go mourning because of the oppression of the enemy?"
I say to God my rock, `Why hast Thou forgotten me? Why go I mourning in the oppression of an enemy?
I will say unto God my rock, Why hast thou forgotten me? Why go I mourning because of the oppression of the enemy?
I will say to God my Rock, Why have you let me go from your memory? why do I go in sorrow because of the attacks of my haters?
I will ask God, my rock, "Why have you forgotten me? Why do I go mourning because of the oppression of the enemy?"
I will pray to God, my high ridge:“Why do you ignore me? Why must I walk around mourning because my enemies oppress me?”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1 Døm meg, Gud, og føre min sak mot et ugudelig folk: Fri meg fra den svikefulle og urettferdige mann.
2 For du er min styrkes Gud; hvorfor har du forkastet meg? Hvorfor må jeg vandre sorgfull på grunn av fiendens undertrykkelse?
10 Som et stikk i mine bein håner mine fiender meg, mens de stadig spør meg: Hvor er din Gud?
11 Hvorfor er du nedtrykt, min sjel? Hvorfor er du urolig i meg? Sett ditt håp til Gud, for jeg skal ennå prise ham, min frelses Gud og min frelse.
2 Min sjel tørster etter Gud, den levende Gud. Når kan jeg komme og tre frem for Gud?
3 Mine tårer har vært min mat dag og natt, mens de stadig spør meg: Hvor er din Gud?
4 Dette minnes jeg når jeg utøser min sjel: hvordan jeg gikk i toget og førte folket til Guds hus med jubel og lovsang, en folkemengde som feiret høytid.
5 Hvorfor er du nedtrykt, min sjel, og urolig i meg? Sett ditt håp til Gud, for jeg skal ennå prise ham for hans frelse.
6 Min Gud, min sjel er nedtrykt i meg. Derfor minnes jeg deg fra Jordans land, fra Hermons fjell, fra fjellet Mizar.
7 Dyp kaller på dyp ved lyden av dine fossefall, alle dine brenninger og bølger skyller over meg.
8 Likevel vil Herren pålegge sin nåde om dagen, og om natten vil hans sang være med meg, en bønn til min livs Gud.
1 Hvor lenge, Herre? Vil du glemme meg for alltid? Hvor lenge vil du skjule ditt ansikt for meg?
2 Hvor lenge skal jeg ha sorg i min sjel, med sorg i mitt hjerte hele dagen? Hvor lenge skal min fiende seire over meg?
14 Herre, hvorfor har du kastet min sjel bort? Hvorfor skjuler du ansiktet ditt for meg?
1 Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? Hvorfor er du så langt fra min frelse, og fra ordene i mitt rop?
2 Min Gud, jeg roper om dagen, men du svarer ikke; Også om natten, men jeg tier ikke.
24 Hvorfor skjuler du ditt ansikt, og holder meg for din fiende?
24 Hvorfor skjuler du ditt ansikt og glemmer vår nød og trengsel?
4 Da vil jeg gå til Guds alter, til Gud, min store glede; Og jeg vil prise deg med harpe, Gud, min Gud.
5 Hvorfor er du nedslått, min sjel? Og hvorfor er du urolig i meg? Sett ditt håp til Gud; for jeg skal ennå prise ham, min frelses lys og min Gud.
9 Har Gud glemt å være nådig? Har han i vrede stengt sin barmhjertighet? Sela.
1 Til deg, Herre, vil jeg rope: Min klippe, vær ikke taus mot meg, for hvis du tier, blir jeg som dem som går ned i graven.
3 For fienden har forfulgt min sjel; han har slått mitt liv ned til jorden: Han har latt meg bo i mørke steder, som de som har vært døde lenge.
4 Derfor er min ånd overveldet i meg; mitt hjerte er øde inni meg.
17 Og du har fjernet min sjel langt bort fra fred; jeg har glemt lykke.
3 Jeg er utslitt av å gråte; min strupe er tørr; mine øyne svikter mens jeg venter på min Gud.
11 Har ikke du forkastet oss, Gud? Og du går ikke ut, Gud, med våre hærstyrker.
9 Skjul ikke ditt ansikt for meg; vis ikke bort din tjener i vrede. Du har vært min hjelp; forkast meg ikke, og forlat meg ikke, du min frelses Gud.
4 Ellers vil min fiende si: Jeg har overvunnet ham. Mine motstandere vil glede seg når jeg vakler.
49 Herre, hvor er dine tidligere nådegaver, som du sverget til David i din trofasthet?
3 På grunn av fiendens røst, på grunn av de ondes undertrykkelse; for de kaster misgjerning på meg, og i vrede forfølger de meg.
1 Hvorfor står du langt borte, Herre? Hvorfor skjuler du deg i tider med nød?
21 Forlat meg ikke, Herre, min Gud, vær ikke langt fra meg.
2 På nødens dag søkte jeg Herren: Min hånd var utstrakt om natten og ga seg ikke; min sjel nektet å trøstes.
3 Jeg minnes Gud, og jeg er urolig; jeg klager, og min ånd er overveldet. Sela.
14 Men jeg satte min lit til deg, Herre; Jeg sa: Du er min Gud.
1 Gud, hvorfor har du støtt oss bort for alltid? Hvorfor ryker din vrede mot sauene i din eng?
13 Vis miskunn mot meg, Jehova; se min nød fra dem som hater meg, du som løfter meg opp fra dødens porter.
2 Fra jordens ende vil jeg rope til deg når mitt hjerte er overveldet: Led meg til klippen som er høyere enn meg.
2 og han sa: Herren er min klippe, mitt festning og min befrier, min egen.
21 De har hørt at jeg sukker; det er ingen som trøster meg; Alle mine fiender har hørt om min nød; de er glade over at du har gjort det: Du vil bringe den dagen du har kunngjort, og de skal bli som meg.
11 De sier: Gud har forlatt ham; Forfølg og ta ham, for det er ingen som redder.
7 Hos Gud er min frelse og min ære; klippen av min styrke, min tilflukt, er i Gud.
13 Fra det høye har han sendt ild inn i mine ben, og det har slått dem ned; han har spredt et nett for mine føtter, han har vendt meg tilbake: Han har gjort meg øde og svak hele dagen.
27 Hvorfor sier du, Jakob, og hvorfor taler du, Israel: Min vei er skjult for Herren, og min rett forbigås av min Gud?
14 Som en svale eller trane kvidret jeg, jeg klaget som en due; mine øyne svek i sitt blikk oppover. Å, Herre, jeg er undertrykt, vær min sikkerhet.
8 Jeg ropte til deg, Herre; til Herren bad jeg inderlig:
10 Har ikke du, Gud, kastet oss bort? Og du går ikke ut med våre hærstyrker, Gud.
27 Hvis jeg sier: Jeg vil glemme min klage, jeg vil legge av meg mitt dystre ansikt og være ved godt mot;
46 Hvor lenge, Herre? Vil du gjemme deg for alltid? Hvor lenge skal din vrede brenne som ild?