Folket var med Saul, omtrent tjue tusen mann, og kampen spredte seg over hele Efraims fjellområder. Men Saul gjorde en stor feil den dagen ved å legge folket under ed: Forbannet er den som spiser før kvelden kommer og jeg har hevnet meg på fiendene mine. Så ingen smakte mat.
Israelittene var hardt plaget den dagen, for Saul hadde lagt folket under ed og sagt: Forbannet være den som spiser noe før kvelden kommer, før jeg har tatt hevn over mine fiender. Derfor smakte ingen av folket mat.
Israels menn var hardt utmattet den dagen, og Saul la folket under ed og sa: Forbannet være den som spiser mat før kvelden, før jeg har tatt hevn over mine fiender! Derfor smakte ingen av folket mat.
Israels menn var hardt presset den dagen. Saul hadde lagt folket under ed og sagt: Forbannet være den som spiser mat før kvelden, før jeg har tatt hevn over mine fiender! Derfor smakte ingen av folket mat.
Israelittene ble hardt presset den dagen, og Saul hadde lagt en ed mot folket og sagt: «Forbannet være den som spiser mat før kvelden, før jeg har tatt hevn over mine fiender.» Derfor smakte ingen av folket på mat.
Men Israels menn var i nød den dagen; for Saul hadde bundet folket med en ed og sagt: "Forbannet er den mannen som spiser noe denne dagen, før jeg har hevnet meg på mine fiender." Så ingen av folket smakte mat.
Og folkets nød den dagen var stor; for Saul hadde sverget folket og sagt: "Forbannet være den mannen som spiser noe mat inntil kveld, inntil jeg er hevnet på mine fiender." Så smakte ikke folket noe.
Men israelfolket var utmattet den dagen, fordi Saul hadde sverget en ed som sa: «Forbannet er den som spiser noe før kvelden kommer, så jeg kan hevne meg på fiendene mine.» Derfor smakte ingen av folket mat.
Israels menn var i stor nød den dagen, for Saul hadde lagt folket under ed: «Forbannet er den som spiser mat før kvelden, før jeg har hevnet meg på mine fiender.» Så ingen smakte mat.
Israels menn var tynget den dagen, for Saul hadde fått folket til å avlegge en ed og sagt: Forbannet er den som spiser noe før kvelden kommer og jeg har hevnet meg på mine fiender. Derfor smakte ingen av folket noen mat.
Israelittene var fortvilet den dagen, for Saul hadde pålagt folket en streng ed: «Forbannet den som spiser noe mat før kveld, for at jeg skal få hevn over mine fiender.» Derfor smakte ingen på noe.
Israels menn var tynget den dagen, for Saul hadde fått folket til å avlegge en ed og sagt: Forbannet er den som spiser noe før kvelden kommer og jeg har hevnet meg på mine fiender. Derfor smakte ingen av folket noen mat.
Israels menn ble hardt presset den dagen, og Saul hadde bundet folket med en ed som sa: "Forbannet være den som spiser mat før kvelden, før jeg har hevnet meg på mine fiender." Så smakte ingen av hæren mat.
Now the Israelites were hard-pressed that day, because Saul had bound the people under an oath, saying, 'Cursed be anyone who eats food before evening comes, before I have avenged myself on my enemies!' So none of the troops tasted food.
Israels menn var presset hardt den dagen, for Saul hadde bundet folket med denne ed: «Forbannet være den mann som spiser mat før kvelden, før jeg har tatt hevn over mine fiender.» Ingen av folket smakte noe mat.
Og Israels Mænd bleve udmattede paa den samme Dag; thi Saul besvoer Folket og sagde: Forbandet være den Mand, som æder nogen Mad indtil Aftenen! at jeg kan hevne mig paa mine Fjender; derfor smagte det ganske Folk ingen Mad.
And the men of Israel were distressed that day: for Saul had adjured the people, saying, Cursed be the man that eateth any food until evening, that I may be avenged on mine enemies. So none of the people tasted any food.
Israels menn var i nød den dagen, for Saul hadde latt folket sverge en ed og sagt: 'Forbannet være den som spiser mat før kvelden, før jeg har hevnet meg på mine fiender.' Derfor smakte ingen av folket mat.
The men of Israel were distressed that day because Saul had placed the people under an oath, saying, "Cursed be the man who eats any food until evening, that I may avenge myself on my enemies." So none of the people tasted any food.
And the men of Israel were distressed that day: for Saul had adjured the people, saying, Cursed be the man that eateth any food until evening, that I may be avenged on mine enemies. So none of the people tasted any food.
Mennene av Israel var i nød den dagen; for Saul hadde lagt folket under ed og sagt: Forbannet være den som spiser noe før det blir kveld, og jeg har tatt hevn på mine fiender. Så ingen av folket spiste noe.
Og Israels menn ble plaget den dagen, for Saul hadde bundet folket til en ed og sagt: «Forbannet er den som spiser mat før kvelden, før jeg har hevnet meg på mine fiender.» Derfor hadde ingen av folket smakt mat.
Men Israels menn var bekymret den dagen, for Saul hadde lagt en ed på folket og sagt: Forbannet er den som spiser noe før kvelden, før jeg har hevnet meg på mine fiender. Så ingen av folket smakte mat.
And the men{H376} of Israel{H3478} were distressed{H5065} that day;{H3117} for Saul{H7586} had adjured{H422} the people,{H5971} saying,{H559} Cursed{H779} be the man{H376} that eateth{H398} any food{H3899} until it be evening,{H6153} and I be avenged{H5358} on mine enemies.{H341} So none of the people{H5971} tasted{H2938} food.{H3899}
And the men{H376} of Israel{H3478} were distressed{H5065}{(H8738)} that day{H3117}: for Saul{H7586} had adjured{H422}{(H8686)} the people{H5971}, saying{H559}{(H8800)}, Cursed{H779}{(H8803)} be the man{H376} that eateth{H398}{(H8799)} any food{H3899} until evening{H6153}, that I may be avenged{H5358}{(H8738)} on mine enemies{H341}{(H8802)}. So none of the people{H5971} tasted{H2938}{(H8804)} any food{H3899}.
And whan the men of Israel came forth, Saul charged all the people the same daye, and sayde: Cursed be euery man, which eateth bred vntyll euen, that I maye auenge me on myne enemies. Then all the people taisted no bred.
And at that time the men of Israel were pressed with hunger: for Saul charged the people with an othe, saying, Cursed be the man that eateth foode till night, that I may be auenged of mine enemies: so none of the people tasted any sustenance.
And when the men of Israel were kepte downe with hunger that day, Saul charged the people with an oth, saying: Cursed be the man that eateth any foode vntill night, till I be auenged of myne enemies. And so none of the people tasted any sustenaunce.
¶ And the men of Israel were distressed that day: for Saul had adjured the people, saying, Cursed [be] the man that eateth [any] food until evening, that I may be avenged on mine enemies. So none of the people tasted [any] food.
The men of Israel were distressed that day; for Saul had adjured the people, saying, Cursed be the man who eats any food until it be evening, and I be avenged on my enemies. So none of the people tasted food.
And the men of Israel have been distressed on that day, and Saul adjureth the people, saying, `Cursed `is' the man who eateth food till the evening, and I have been avenged of mine enemies;' and none of the people hath tasted food.
And the men of Israel were distressed that day; for Saul had adjured the people, saying, Cursed be the man that eateth any food until it be evening, and I be avenged on mine enemies. So none of the people tasted food.
And the men of Israel were distressed that day; for Saul had adjured the people, saying, Cursed be the man that eateth any food until it be evening, and I be avenged on mine enemies. So none of the people tasted food.
The men of Israel were distressed that day; for Saul had adjured the people, saying, "Cursed is the man who eats any food until it is evening, and I am avenged of my enemies." So none of the people tasted food.
Jonathan Violates Saul’s Oath Now the men of Israel were hard pressed that day, for Saul had made the army agree to this oath:“Cursed be the man who eats food before evening! I will get my vengeance on my enemies!” So no one in the army ate anything.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
28 En av mennene sa: Din far la folket under en streng ed og sa: Forbannet er den som spiser mat i dag. Og folket var utmattet.
29 Da sa Jonathan: Min far har gjort stor skade for landet. Se hvordan øynene mine lyser etter at jeg har smakt litt honning!
30 Hvor mye bedre ville det ikke vært om folket hadde spist rikelig av byttet de tok fra fiendene; det ville ført til enda større nederlag for filisterne!
31 Den dagen beseiret de filisterne fra Mikmas til Ajalon, men folket var utmattet på grunn av sult.
32 De kastet seg over byttet, tok sauer, okser og kalver, drepte dem på bakken og spiste kjøttet med blodet i.
33 Da ble det sagt til Saul: Se, folket synder mot Herren ved å spise kjøttet med blodet. Saul sa: Rull en stor stein hit til meg.
34 Så sa Saul: Gå ut blant folket og si til dem: La hver mann komme hit til meg med sin okse og sitt lam, slakt dem her og spis, men synd ikke mot Herren ved å spise kjøttet med blodet. Så kom alle folket om natten med sine okser og slaktet dem.
25 Hele folket gikk inn i et skogsområde, hvor det rant honning.
26 Men ingen rakte hånden til munnen fordi de fryktet edsavleggelsen.
35 Folket kom for å få David til å spise mat mens det ennå var dag, men David sverget og sa: Måtte Guds straff komme over meg hvis jeg smaker brød eller noe annet før solen er gått ned!
23 Den dagen ga Herren Israel seier, og kampen spredte seg videre til Bet-aven.
20 Da falt Saul rett ned på jorden, fylt av frykt på grunn av Samuels ord; og han hadde ingen styrke i seg, for han hadde ikke spist noe hele dagen og hele natten.
23 Og Samuel sa til kokken: Gi meg den delen som jeg ga deg ordre om å holde til side.
24 Og kokken tok opp låret med fetthalen på det, og satte det foran Saul. Og Samuel sa: Dette er delen som har blitt holdt til deg: ta det som din del av festen; fordi det har blitt holdt til deg til rett tid og til gjestene var til stede. Så den dagen spiste Saul med Samuel.
24 Og kvinnen hadde hjemme en kalv, fedet for slakt; og den slaktet hun straks; og hun tok mel og laget usyret brød.
25 Og hun satte det fram for Saul og hans tjenere, og de spiste. Så reiste de seg og dro bort samme natt.
36 Saul sa: La oss dra ned etter filisterne om natten og ødelegge dem til morgenen kommer. Gjør det som synes riktig for deg, sa folket. Da sa presten: La oss nærme oss Gud.
37 Saul spurte Gud: Skal jeg dra ned etter filisterne? Vil du gi dem i Israels hender? Men han fikk ikke noe svar den dagen.
38 Da sa Saul: Kom hit, alle folkets ledere, og finn ut hva denne synden skyldes i dag.
39 Ved den levende Herren, Israels frelser, selv om det gjelder min sønn Jonathan, skal han dø. Men ikke en mann i folket svarte ham.
40 Da sa han til hele Israel: Stå på den ene siden, så skal jeg og Jonathan, min sønn, stå på den andre siden. Folket svarte: Gjør det som synes godt for deg.
12 Hele dagen sørget og gråt de, og de spiste ikke, mens de sørget over Saul og hans sønn Jonatan og for Herrens folk og Israels menn; fordi de var falt for sverdet.
34 Jonatan reiste seg fra bordet i brennende sinne, og han spiste ikke noe den andre dagen av nymånen. Han var full av sorg over David, for hans far hadde skjemt ham ut.
26 Saul sa ingenting den dagen, for han tenkte: Noe har hendt med ham, så han er blitt uren. Sikkert er han ikke ren.
27 Men på den andre dagen av nymånen, da Davids plass fortsatt var tom, spurte Saul sin sønn Jonatan: Hvorfor har ikke Isais sønn kommet til måltidet, verken i går eller i dag?
4 Og hele Israel fikk høre at Saul hadde angrepet filisterne, og at Israel var blitt hatet av filisterne. Folket samlet seg hos Saul i Gilgal.
20 Saul og folket som var med ham samlet seg, og de gikk inn i slaget, og hver manns sverd var vendt mot hans sidemann, og det var stor forvirring.
21 Hebreerne som tidligere hadde vært med filisterne og gått opp med dem til leiren, sluttet seg nå til israelittene som var med Saul og Jonathan.
13 Saul sa til ham: Hvorfor har du lagt planer mot meg med Isais sønn, gitt ham mat og et sverd, og spurt Gud for ham, så han kunne reise seg mot meg og legge seg i bakhold, slik han gjør nå?
11 Neste dag delte Saul folket i tre grupper. I morgenvakten angrep de ammonittene i leiren og fortsatte å kjempe frem til det ble hett på dagen. De som overlevde, flyktet i alle retninger, så ingen to var sammen.
12 Folket sa til Samuel: Hvem var det som sa: Skal Saul være vår konge? La oss få overlevert disse mennene så vi kan drepe dem.
13 Men Saul sa: Ingen skal bli drept i dag, for i dag har Herren gitt Israel seier.
12 Når det ble dag, slo jødene seg sammen og sverget på at de verken ville spise eller drikke før de hadde drept Paulus.
12 kom alle deres stridsdyktige menn og hentet Sauls legeme og hans sønners legemer. De tok dem til Jabesh og begravde deres ben under eiketreet i Jabesh, og fastet i syv dager.
22 Så nå, lytt til din tjeners stemme, og la meg gi deg litt brød; og spis noe, så du kan få styrke når du går videre.
7 Han tok to okser, skar dem i stykker og sendte bitene rundt i Israel med budskapet: Den som ikke følger Saul og Samuel, vil få dette gjort med sine okser. Da kom frykten for Herren over folket, og de samlet seg som én mann.
15 Saul svarte: De har tatt dem fra amalekittene; folket sparte de beste sauene og oksene for å ofre dem til Herren din Gud; alt annet har vi ødelagt.
24 David gjemte seg på marken. Da nymånen kom, satte kongen seg til bords for å spise.
2 Saul ventet fortsatt i utkanten av Geba, under granatepletreet i Migron. Det var omkring seks hundre mann med ham.
47 Da Saul hadde sikret sin kongeposisjon over Israel, kjempet han mot alle sine fiender på alle kanter: Moab, ammonittene, Edom, Zobas konger og filisterne. Overalt der han snudde seg, vant han.
48 Han gjorde store bragder og slo amalekittene og befridde Israel fra dem som hadde plyndret dem.
43 Saul sa til Jonathan: Fortell meg hva du har gjort. Jonathan svarte: Jeg smakte litt honning på enden av staven som jeg hadde i hånden. Og se, jeg må dø.
5 Saul kom fra marken med oksene sine og spurte: Hvorfor gråter folket? Da fikk han høre hva mennene i Jabesj hadde sagt.
6 Da Israels menn så hvilken fare de var i, (for folket var urolige,) søkte de dekning i klipper, skoger, berg og huler.
7 Mange av folket hadde gått over Jordan til Gads land og Gilead. Men Saul var fortsatt i Gilgal, og folket fulgte ham skjelvende av frykt.
8 Og Saul kalte folket sammen for å dra i strid og gå ned til Ke'ila for å angripe David og hans menn.
14 De kom til yppersteprestene og lederne og sa: Vi har sverget en stor ed på ikke å spise noe før vi har drept Paulus.
22 Så på dagen for kampen ved Mikmas, var det ikke et sverd eller et spyd å se i hendene på folket som var med Saul og Jonatan, bare Saul og hans sønn Jonatan hadde dem.
4 Da sa Saul til sin våpenbærer: Trekk sverdet og stikk det gjennom meg, før disse uomskårne mennene kommer og håner meg. Men våpenbæreren, full av frykt, ville ikke gjøre det. Så tok Saul selv et sverd og kastet seg over det.
45 Men folket sa til Saul: Skal Jonathan dø, han som har gitt denne store seieren til Israel? Det må ikke skje! Ved den levende Herren, ikke et hår på hans hode må falle til jorden, for han har samarbeidet med Gud i dag. Slik kjøpte folket Jonathan fri fra døden.