Ruts bok 1:14
Da gråt de igjen høyt. Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut ble hos henne.
Da gråt de igjen høyt. Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut ble hos henne.
Da hevet de stemmen og gråt igjen. Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut klamret seg til henne.
Da løftet de røsten og gråt igjen. Orpa kysset sin svigermor farvel, men Ruth holdt seg til henne.
Da begynte de igjen å gråte høyt. Orpa kysset svigermoren sin farvel, men Rut holdt seg til henne.
Da gråt de igjen kraftig. Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut festet grepet om henne.
Og de løftet opp sine stemmer og gråt igjen: og Orpa kysset sin svigermor, men Rut klynget seg til henne.
Da løftet de igjen sin stemme og gråt; og Orpah kyssede sin svigermor, men Ruth ble ved henne.
Da gråt de høyt igjen; og Orpa kysset svigermoren sin farvel, men Rut klamret seg til henne.
Da gråt de igjen, og Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut holdt fast ved henne.
De gråt høyt igjen; og Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut klamret seg til henne.
De brøt ut i gråt igjen, og Orpah kysset sin svigermor, mens Ruth holdt fast ved henne.
De gråt høyt igjen; og Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut klamret seg til henne.
Da løftet de sine stemmer og gråt igjen. Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut holdt fast ved henne.
They lifted up their voices and wept again. Orpah kissed her mother-in-law goodbye, but Ruth clung to her.
De gråt igjen høyt. Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut klamret seg til henne.
Da opløftede de deres Røst og græd ydermere; og Orpa kyssede sin Mands Moder, men Ruth hængte ved hende.
And they lifted up their voice, and wept again: and Orpah kissed her mother in law; but th clave unto her.
Da gråt de høyt igjen: Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut klamret seg til henne.
And they lifted up their voices and wept again: and Orpah kissed her mother-in-law, but Ruth held onto her.
And they lifted up their voice, and wept again: and Orpah kissed her mother in law; but Ruth clave unto her.
De løftet opp sin røst og gråt igjen, og Orpa kysset sin svigermor, men Rut holdt seg til henne.
Da gråt de høyt igjen, og Orpa kysset sin svigermor farvel, men Ruth holdt fast ved henne.
Da gråt de igjen høyt. Og Orpa kysset sin svigermor, men Rut klynget seg til henne.
And they lifted up{H5375} their voice,{H6963} and wept again:{H1058} and Orpah{H6204} kissed{H5401} her mother-in-law,{H2545} but Ruth{H7327} clave{H1692} unto her.
And they lifted up{H5375}{(H8799)} their voice{H6963}, and wept again{H1058}{(H8799)}: and Orpah{H6204} kissed{H5401}{(H8799)} her mother in law{H2545}; but Ruth{H7327} clave{H1692}{(H8804)} unto her.
Then lifte they vp their voyce, and wepte yet more, and Arpa kyssed hir mother in lawe (and turned backe againe) but Ruth abode styll by her.
Then they lift vp their voyce and wept againe, and Orpah kissed her mother in lawe, but Ruth abode still with her.
And they lift vp their voyces, & wept againe: and Orpha kissed her mother in lawe, but Ruth abode still by her.
And they lifted up their voice, and wept again: and Orpah kissed her mother in law; but Ruth clave unto her.
They lifted up their voice, and wept again: and Orpah kissed her mother-in-law, but Ruth joined with her.
And they lift up their voice, and weep again, and Orpah kisseth her mother-in-law, and Ruth hath cleaved to her.
And they lifted up their voice, and wept again: and Orpah kissed her mother-in-law, but Ruth clave unto her.
And they lifted up their voice, and wept again: and Orpah kissed her mother-in-law, but Ruth clave unto her.
They lifted up their voice, and wept again: and Orpah kissed her mother-in-law, but Ruth joined with her.
Again they wept loudly. Then Orpah kissed her mother-in-law goodbye, but Ruth clung tightly to her.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
15 Da sa Noomi: «Se, din svigerinne har vendt tilbake til sitt folk og sine guder. Vend tilbake du også, etter din svigerinne.»
16 Men Rut sa: «Tving meg ikke til å forlate deg eller vende tilbake fra å følge deg! For hvor du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud.
17 Hvor du dør, vil jeg dø, og der vil jeg bli begravet. Må Herren la det skje meg mye og mer enn det om noe annet enn døden skiller meg fra deg.»
18 Da hun så at hun var fast bestemt på å gå med henne, talte hun ikke mer til henne om det.
19 Så gikk de begge videre til de kom til Betlehem. Da de kom til Betlehem, ble det oppstyr i hele byen over dem, og kvinnene sa: «Er dette Noomi?»
20 Hun sa til dem: «Kall meg ikke Noomi, kall meg Mara, for den Allmektige har gjort livet meget bittert for meg.
21 Jeg dro ut full, men Herren har latt meg vende tilbake tom. Hvorfor kaller dere meg Noomi, når Herren har vitnet mot meg, og den Allmektige har latt det gå meg ille?»
22 Slik kom Noomi tilbake fra Moabs land, sammen med sin svigerdatter, moabittkvinnen Rut. De kom til Betlehem ved begynnelsen av bygghøsten.
2 Mannens navn var Elimelek, hans kone het Noomi, og hans to sønner het Mahlon og Kiljon. De var Efratitter fra Betlehem i Juda. De kom til Moabs land og ble der en tid.
3 Elimelek, Noomis mann, døde, og hun satt igjen med sine to sønner.
4 De tok seg moabittiske kvinner til koner. Den ene het Orpa, og den andre het Rut. De ble boende der i omtrent ti år.
5 Så døde både Mahlon og Kiljon, og kvinnen satt igjen uten sine to sønner og sin mann.
6 Da brøt hun opp med sine svigerdøtre for å vende tilbake fra Moabs land, for hun hadde hørt at Herren hadde kommet sitt folk til hjelp og gitt dem brød.
7 Hun dro bort fra stedet der hun hadde bodd, og hennes to svigerdøtre fulgte henne. De la ut på veien for å vende tilbake til Juda.
8 Da sa Noomi til sine to svigerdøtre: «Vend tilbake, hver til sin mors hus! Må Herren være god mot dere, slik dere har vært mot de døde og mot meg.
9 Må Herren gi dere at dere finner ro, hver i sin manns hus.» Så kysset hun dem farvel, og de gråt høyt.
10 Men de sa til henne: «Nei, vi vil bli med deg tilbake til ditt folk.»
11 Men Noomi sa: «Vend om, mine døtre! Hvorfor vil dere gå med meg? Har jeg flere sønner i mitt liv som kan bli deres menn?
12 Vend om, mine døtre, og gå! Jeg er for gammel til å få meg ektemann igjen. Om jeg enn sa: Jeg har håp, og fant en mann i natt og også fødte sønner,
13 skulle dere da vente til de ble voksne? Skulle dere holde dere tilbake for deres skyld og ikke få menn? Nei, mine døtre; Herrens hånd har rammet meg hardere enn dere.»
18 Hun bar det med seg til byen, og viste sin svigermor det hun hadde samlet. Hun ga også sin svigermor av det hun hadde til overs.
19 Hennes svigermor spurte henne: Hvor plukket du aks i dag, og hvor har du arbeidet? Velsignet være den som har lagt merke til deg. Ruth fortalte svigermoren hvor hun hadde arbeidet, og sa: Navnet på mannen jeg arbeidet hos i dag, er Boas.
20 Naomi sa til svigerdatteren: Måtte Herren velsigne ham, for han har vist sin godhet mot de levende og de døde. Naomi la til: Mannen er i slekt med oss, en av våre nære slektninger.
21 Ruth moabittinnen sa: Ja, han sa til meg: Hold deg tett inntil mine unge menn inntil de har skåret alt kornet.
22 Naomi sa til Ruth, sin svigerdatter: Det er best, min datter, at du går ut med hans tjenestepiker, så du ikke blir utsatt for overlast på en annen mark.
23 Så Ruth holdt seg nær Boas' tjenestepiker og plukket aks til både tidlig og sent kornskuring var avsluttet, og hun fortsatte å bo sammen med sin svigermor.
6 Tjeneren som hadde oppsyn over skjærerne svarte: Det er den moabittiske kvinnen som kom tilbake med Naomi fra Moab.
7 Hun sa til meg: La meg få plukke aks etter skjærerne. Så kom hun og har holdt på fra tidlig morgen til nå, uten å hvile.
8 Da sa Boas til Ruth: Hør på meg, min datter. Gå ikke til en annen mark for å plukke aks, men bli her hos mine tjenestepiker.
1 Naomi hadde en slektning av sin mann, en velstående mann fra slekten til Elimelek, og han het Boas.
2 Ruth moabittinnen sa til Naomi: La meg få gå ut på marken og plukke aks etter den som lar meg finne nåde for sine øyne. Naomi svarte henne: Gå, min datter.
3 Så gikk hun av sted og plukket aks på åkeren etter skjærerne. Det hendte seg slik at hun kom til den delen av åkeren som tilhørte Boas, som var av slekten til Elimelek.
16 Da hun kom tilbake, sa svigermoren til henne: Hvordan gikk det, min datter? Og hun fortalte henne om alt mannen hadde gjort for henne.
13 Så tok Boas Rut, og hun ble hans kone; og han gikk inn til henne, og Herren lot henne bli med barn, og hun fødte en sønn.
14 Kvinnene sa til Naomi: Velsignet være Herren, som ikke har latt deg være uten en nær slektning i dag, og måtte hans navn bli stort i Israel.
15 Han vil gi deg nytt liv og være din trøster når du er gammel, for din svigerdatter, som i sin kjærlighet til deg er bedre enn syv sønner, har født ham.
16 Og Naomi tok barnet og holdt det i sine armer, og hun tok seg av det.
9 Og han sa: Hvem er du? Og hun svarte: Jeg er din tjenerinne Rut. Ta din tjenerinne til hustru, for du er en nær slektning.
10 Og han sa: Måtte Herren velsigne deg, min datter; enda bedre enn ved det første er denne siste kjærlighetshandlingen du har gjort, ved ikke å gå etter unge menn, enten de er rike eller fattige.
11 Boas svarte henne: Jeg har hørt om alt du har gjort for din svigermor etter din manns død, hvordan du forlot din far og din mor og ditt fedreland og kom til et folk du ikke kjente.
1 Og Naomi, hennes svigermor, sa til henne: Min datter, burde jeg ikke finne et hvilested for deg hvor du kan ha det godt?
5 Og hun sa: Jeg vil gjøre alt du sier.
6 Så gikk hun ned til treskeplassen og gjorde alt slik hennes svigermor hadde sagt til henne.
11 Gråtende av glede, ga Jakob Rakel en kyss.
10 Og videre har jeg tatt Rut, moabittkvinnen, som var Mahlons kone, til min kone, for å holde navnet til den avdøde mannen levende i hans arv, så hans navn ikke blir utryddet fra blant hans slektninger og fra minnet om hans by. Dere er vitner i dag.
5 Da sa Boas: Den dagen du tar dette jordstykket, må du også ta med deg Rut, moabittkvinnen, den avdødes kone, slik at du kan holde navnet til den døde levende i hans arv.
15 Da hun reiste seg for å plukke aks igjen, ga Boas sine unge menn ordre: La henne plukke blant de kuttede aksene, og si ingenting til henne.
14 Og hun hvilte ved føttene hans til morgenen, og hun sto opp før det var lyst nok til at man kunne se hverandre. Og han sa: La det ikke bli kjent at kvinnen kom til treskeplassen.
18 Deretter sa hun: Ikke gjør noe nå, min datter, før du ser hva som vil skje; for mannen vil ikke hvile før han har brakt saken til ende.
37 Og de gråt alle, falt om halsen på Paulus og kysset ham,