2 Samuelsbok 1:26
Jeg er bedrøvet for din skyld, min bror Jonatan: Du har vært meget elskelig for meg: Din kjærlighet til meg har vært underfull, overgikk kvinners kjærlighet.
Jeg er bedrøvet for din skyld, min bror Jonatan: Du har vært meget elskelig for meg: Din kjærlighet til meg har vært underfull, overgikk kvinners kjærlighet.
Jeg sørger over deg, min bror Jonatan. Du var meg så kjær. Din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
Jeg sørger over deg, min bror Jonatan; du var meg så kjær. Din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
Jeg sørger over deg, min bror Jonatan; du var meg meget kjær. Din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
Jeg sørger dypt over deg, min bror Jonatan. Du var veldig kjær for meg. Din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinnekjærlighet.
Jeg er bedrøvet over deg, min bror Jonathan; du var meget kjær for meg. Din kjærlighet var vidunderlig for meg, mer enn kvinners kjærlighet.
Jeg er i sorg over deg, min bror Jonathan; du har vært veldig behagelig mot meg; din kjærlighet mot meg var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
Jeg er dypt bedrøvet over deg, min bror Jonathan! Du var meg inderlig kjær, din kjærlighet var mer underfull for meg enn kvinners kjærlighet.
Jeg sørger over deg, Jonatan, min bror; du var meg så kjær. Din kjærlighet til meg var vidunderlig, mer enn kvinners kjærlighet.
Jeg er i fortvilelse over deg, min bror Jonatan: meget elskelig har du vært for meg; din kjærlighet overgikk kvinnelig kjærlighet.
Jeg sørger dypt for deg, min bror Jonathan; du var meg en stor glede, og din kjærlighet til meg var enestående, den overgikk selv kjærligheten som kvinner gir.
Jeg er i fortvilelse over deg, min bror Jonatan: meget elskelig har du vært for meg; din kjærlighet overgikk kvinnelig kjærlighet.
Jeg er sørgetyngdet for deg, min bror Jonatan. Du var svært kjær for meg; din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinner kjærlighet.
I am distressed for you, my brother Jonathan. You were very dear to me. Your love for me was wonderful, more than the love of women.
Jeg sørger over deg, Jonatan, min bror. Dypt var du elsket av meg, din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
(Det gjør) mig meget ondt for dig, min Broder Jonathan! du var mig saare liflig, din Kjærlighed var mig underligere end Qvinders Kjærlighed.
I am distressed for thee, my brother Jonathan: very pleasant hast thou been unto me: thy love to me was wonderful, passing the love of women.
Jeg er tynget av sorg for deg, min bror Jonatan: du var meg veldig kjær; din kjærlighet til meg var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
I am distressed for you, my brother Jonathan: very pleasant have you been to me: your love to me was wonderful, surpassing the love of women.
I am distressed for thee, my brother Jonathan: very pleasant hast thou been unto me: thy love to me was wonderful, passing the love of women.
Jeg er syk av sorg over deg, min bror Jonatan. Du var meg inderlig kjær; din kjærlighet mot meg var vidunderlig, større enn kvinners kjærlighet!
Jeg er bedrøvet over deg, min bror Jonatan. Dyrebar har du vært for meg. Din kjærlighet var underfull, mer enn kvinners kjærlighet.
Jeg sørger dypt over deg, min bror Jonatan: du har vært meget kjær for meg; din kjærlighet til meg var et under, større enn kvinners kjærlighet.
I am distressed for thee, my brother Jonathan: Very pleasant hast thou been unto me: Thy love to me was wonderful, Passing the love of women.
I am distressed for thee, my brother Jonathan: very pleasant hast thou been unto me: thy love to me was wonderful, passing the love of women.
I am sory for the my brother Ionathas: thou hast bene very louely vnto me: Thy loue hath bene more speciall vnto me, then the loue of wemen.
Wo is me for thee, my brother Ionathan: very kinde hast thou bene vnto me: thy loue to me was wonderfull, passing the loue of women:
Wo is me for thee my brother Ionathan, very kinde hast thou ben vnto me: Thy loue to me was wonderful, passing the loue of women.
I am distressed for thee, my brother Jonathan: very pleasant hast thou been unto me: thy love to me was wonderful, passing the love of women.
I am in distress for thee, my brother Jonathan, Very pleasant wast thou to me; Wonderful was thy love to me, Above the love of women!
I am distressed for thee, my brother Jonathan: Very pleasant hast thou been unto me: Thy love to me was wonderful, Passing the love of women.
I am distressed for thee, my brother Jonathan: Very pleasant hast thou been unto me: Thy love to me was wonderful, Passing the love of women.
I am full of grief for you, my brother Jonathan: very dear have you been to me: your love for me was a wonder, greater than the love of women.
I am distressed for you, my brother Jonathan. You have been very pleasant to me. Your love to me was wonderful, passing the love of women.
I grieve over you, my brother Jonathan! You were very dear to me. Your love was more special to me than the love of women.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
22Fra blodet av de drepte, fra de mektiges fett, vendte ikke Jonatans bue tilbake, Sauls sverd vendte ikke tomt tilbake.
23Saul og Jonatan var elskverdige og behagelige i livet, i døden ble de ikke adskilt: De var raskere enn ørner, sterkere enn løver.
24Israels døtre, gråt over Saul, som kledde dere i rødt med prakt, som satte gullprydelser på deres klær.
25Hvordan er de mektige falt midt i kampen! Jonatan er drept på dine høyder.
27Hvordan er de mektige falt, krigens våpen gått til grunne!
1Da han var ferdig med å snakke med Saul, ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel, og Jonatan elsket ham som sin egen sjel.
17David klaget med denne sørgesangen over Saul og over Jonatan, hans sønn.
3Da inngikk Jonatan og David en pakt, fordi han elsket ham som sin egen sjel.
4Jonatan tok av seg kappen han hadde på seg, og ga den til David, sammen med sine klær, samt sitt sverd, sin bue og sitt belte.
17Jonatan fikk David til å sverge igjen, for den kjærligheten han hadde til ham; for han elsket ham som sin egen sjel.
41Når gutten var gått, stod David opp fra et sted mot sør, falt på sitt ansikt til jorden og bøyde seg tre ganger: og de kysset hverandre og gråt sammen, inntil David gråt mest.
42Jonathan sa til David: "Gå i fred, for vi har begge sverget i Herrens navn og sagt: Herren skal være mellom meg og deg, og mellom mine etterkommere og dine etterkommere, for alltid." Han stod opp og dro bort; og Jonathan gikk inn i byen.
11Jonatan sa til David: "Kom, la oss gå ut på marken." Så gikk de begge ut på marken.
12Jonatan sa til David: "Herren, Israels Gud, være vitne: Når jeg har utforsket min far om denne tid i morgen, eller på den tredje dag, og se, hvis det er godt for David, skal jeg ikke sende bud til deg og la deg få vite det?"
13Herren gjøre så mot Jonatan og enda mer dersom det er til skade, og jeg ikke lar deg få vite det og sender deg bort, så du kan dra i fred. Må Herren være med deg slik han har vært med min far.
14Jeg ber om at du mens jeg lever viser meg Herrens kjærlighet, så jeg ikke dør;
2Jonatan svarte ham: "Langt derifra; du skal ikke dø. Min far gjør ingenting stort eller smått uten å fortelle det til meg, så hvorfor skulle han skjule dette for meg? Det er ikke sant."
3David sverget og sa: "Din far vet godt at jeg har funnet nåde for dine øyne, og han sier: Ikke la Jonatan få vite dette, så han ikke blir bedrøvet. Men så sant Herren lever og så sant du lever, det er bare et skritt mellom meg og døden."
4Jonatan sa til David: "Hva enn du ønsker, vil jeg gjøre for deg."
12De sørget, gråt og fastet til kvelden for Saul, Jonatan, hans sønn, for folket til Herren og for Israels hus, fordi de hadde falt for sverdet.
29Da sa Jonatan: Min far har forstyrret landet. Se hvordan mine øyne ble opplyst fordi jeg smakte litt av denne honningen.
4David sa til ham: Hvordan gikk det? Fortell meg, vær så snill. Han svarte: Folket har flyktet fra slaget, og mange av folket har falt og er døde; og Saul og Jonatan, sønnen hans, er også døde.
30Da flammet Sauls vrede opp mot Jonatan, og han sa: "Du sønn av en opprørsk kvinne, vet jeg ikke at du har valgt Isais sønn til skam for deg selv og til skam for din mors nakenhet?"
39For, så sant Herren lever, som frelser Israel, om det er i Jonatan min sønn, skal han visselig dø. Men det var ingen blant hele folket som svarte ham.
2Jonathan fortalte det til David og sa: Saul, min far, søker å drepe deg. Vær så snill, pass på deg selv i morgen tidlig, hold deg skjult og gjem deg.
3Jeg skal gå ut og stå ved siden av min far på marken hvor du er, og jeg vil snakke med min far om deg; hvis jeg merker noe, skal jeg fortelle deg det.
4Jonathan talte godt om David til sin far Saul og sa til ham: La ikke kongen synde mot sin tjener, mot David, for han har ikke syndet mot deg, og hans handlinger har vært meget gode mot deg.
8Vis derfor godhet mot din tjener, for du har ført din tjener inn i en Herrens pakt med deg. Men hvis det finnes noen urett i meg, drep meg selv; hvorfor skulle du føre meg til din far?"
9Jonatan sa: "Det være langt fra deg; for hvis jeg visste at min far hadde besluttet å skade deg, skulle jeg ikke da fortelle deg det?"
43Da sa Saul til Jonatan: Fortell meg hva du har gjort. Jonatan fortalte ham og sa: Jeg smakte virkelig litt honning med enden av staven som var i min hånd, og se, jeg må dø.
44Saul sa: Gud gjøre så og mer også; for du skal visselig dø, Jonatan.
45Men folket sa til Saul: Skal Jonatan dø, han som har brakt denne store frelsen i Israel? Langt derifra; så sant Herren lever, ikke en hår av hans hode skal falle til jorden; for han har arbeidet med Gud denne dagen. Så folket reddet Jonatan, og han døde ikke.
6Hvor vakker og hvor behagelig er du, kjæreste, for gleder!
1Å, var du som min bror, som har diet ved min mors bryst! Om jeg fant deg ute, ville jeg kysse deg, og ingen ville se ned på meg.
13Jonatan klatret opp med hendene og føttene, og våpenbæreren etter ham; og de falt for Jonatan, og våpenbæreren drepte dem bak ham.
17Han sa til ham: Frykt ikke; for Sauls min fars hånd skal ikke finne deg; og du skal bli konge over Israel, og jeg skal være ved din side; og også min far Saul vet dette.
18De to inngikk en pakt for Herrens åsyn. Og David ble i skogen, og Jonatan gikk hjem.
22Så det hendte på kampdagen at det ikke fantes verken sverd eller spyd i noen av folkets hender som var med Saul og Jonatan. Bare hos Saul og hans sønn Jonatan fantes det.
6Saul lyttet til Jonathans stemme, og Saul sverget: Så sant Herren lever, han skal ikke drepes.
7Jonathan kalte David, og Jonathan fortalte ham alt dette. Så førte Jonathan David til Saul, og han var i hans nærvær som før.
2Filisterne fulgte tett på Saul og hans sønner, og de drepte Jonatan, Abinadab og Malkisjua, Sauls sønner.
24Se, slik som ditt liv var dyrebart i mine øyne i dag, så la mitt liv være dyrebart i Herrens øyne, og la ham befri meg fra all nød.
9Hva gjør din elskede bedre enn en annen elsket, du skjønneste blant kvinner? Hva gjør din elskede bedre enn en annen elsket, at du slik besverger oss? Elskede:
10Hvor vakker er din kjærlighet, min søster, min brud! Hvor mye bedre er din kjærlighet enn vin, og duften av dine parfymer enn alle slags krydder!
2La ham kysse meg med kyssene fra sin munn, for din kjærlighet er bedre enn vin.
21Nå var det hebreere som tidligere hadde vært med filisterne, som nå var oppe med dem til leiren, de også ble med Israelittene som var med Saul og Jonatan.
2Filisterne forfulgte Saul og hans sønner tett; og de drepte Jonatan, Abinadab og Malkisjua, Sauls sønner.
7Den som bar våpnene hans sa til ham: Gjør alt som ligger på hjertet ditt; vend deg, se, jeg er med deg etter ditt hjertes ønske.
37Når gutten kom til stedet der pilen Jonathan hadde skutt lå, ropte Jonathan etter gutten og sa: "Er ikke pilen bortenfor deg?"
35Det hendte om morgenen at Jonatan gikk ut på marken til den avtale tid med David, og en liten gutt var med ham.