Daniel 10:15
og da han talte til meg etter disse ordene, la jeg ansiktet mot jorden og var stum.
og da han talte til meg etter disse ordene, la jeg ansiktet mot jorden og var stum.
Da han hadde talt slike ord til meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
Mens han talte slike ord til meg, bøyde jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
Mens han talte disse ordene til meg, bøyde jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
Mens han talte med meg slike ord, bøyde jeg ansiktet mot jorden og var stille.
Og da han talte slike ord til meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og var uten ord.
Og da han hadde talt slike ord til meg, satte jeg ansiktet mot jorden, og jeg ble stum.
Mens han snakket med meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
Mens han talte disse ordene til meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
Da han talte slike ord til meg, bøyde jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
Da han hadde talt disse ord til meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
Da han talte slike ord til meg, bøyde jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
Mens han talte slike ord til meg, bøyde jeg ansiktet mot bakken og ble stum.
While he was speaking to me with these words, I bowed my face to the ground and became speechless.
Mens han talte disse ord til meg, vendte jeg mitt ansikt mot jorden og var stum.
Og der han talede med mig efter disse Ord, (da) vendte jeg mit Ansigt mod Jorden og blev stum.
And when he had spoken such words unto me, I set my face toward the ground, and I became dumb.
Da han talte slik til meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og ble stum.
And when he had spoken such words to me, I set my face toward the ground, and became speechless.
And when he had spoken such words unto me, I set my face toward the ground, and I became dumb.
Da han talte til meg om disse tingene, vendte jeg ansiktet mot jorden og var stum.
Da han talte til meg etter disse ordene, vendte jeg ansiktet mot jorden og ble målløs.
Etter at han hadde sagt disse ordene til meg, vendte jeg ansiktet mot jorden og kunne ikke si noe.
and when he had spoken{H1696} unto me according to these words,{H1697} I set{H5414} my face{H6440} toward the ground,{H776} and was dumb.{H481}
And when he had spoken{H1696}{(H8763)} such words{H1697} unto me, I set{H5414}{(H8804)} my face{H6440} toward the ground{H776}, and I became dumb{H481}{(H8738)}.
Now when he had spoken these wordes vnto me, I kest downe my heade to ye grounde, and helde my tunge.
And when he spake these wordes vnto me, I set my face towarde the grounde, and helde my tongue.
Now whe he had spoken these words vnto me, I cast downe my head to the grounde, and held my tongue.
And when he had spoken such words unto me, I set my face toward the ground, and I became dumb.
`And when he speaketh with me about these things, I have set my face toward the earth, and have been silent;
and when he had spoken unto me according to these words, I set my face toward the ground, and was dumb.
and when he had spoken unto me according to these words, I set my face toward the ground, and was dumb.
And after he had said these words to me, I kept my face turned to the earth and was unable to say anything.
and when he had spoken to me according to these words, I set my face toward the ground, and was mute.
While he was saying this to me, I was flat on the ground and unable to speak.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
7 Jeg, Daniel, alene så synet; for mennene som var med meg så ikke synet, men en stor skjelving falt over dem, og de flyktet for å skjule seg.
8 Så jeg var alene igjen og så dette store syn, og det var ingen styrke igjen i meg; min kraft forsvant, og jeg beholdt ingen styrke.
9 Likevel hørte jeg stemmen av hans ord; og da jeg hørte den, falt jeg i dyp søvn med ansiktet mot jorden.
10 Se, en hånd rørte ved meg, løftet meg opp på knærne og hendene mine.
11 Han sa til meg, Daniel, du høyt elskede mann, forstå ordene jeg taler til deg, og stå opp; for jeg er nå sendt til deg. Da han talte dette ordet til meg, sto jeg skjelvende.
12 Så sa han til meg, Frykt ikke, Daniel, for fra den første dagen du satte ditt hjerte på å forstå og ydmyke deg for din Gud, ble dine ord hørt, og jeg er kommet på grunn av dine ord.
16 Se, en som lignet menneskesønner berørte leppene mine: da åpnet jeg min munn og talte og sa til ham som sto foran meg, min herre, på grunn av synet er mine sorger vendt over meg, og jeg beholder ingen styrke.
17 For hvordan kan denne min herres tjener tale med denne min herre? for min del var det ingen styrke igjen i meg, heller ingen pust ble igjen i meg.
18 Da rørte en ved meg igjen, lik en manns skikkelse, og han styrket meg.
19 Han sa: "Du høyt elskede mann, vær ikke redd: fred være med deg, vær sterk, ja, vær sterk." Da han talte til meg, ble jeg styrket og sa: "La min herre tale, for du har styrket meg."
15 Det skjedde, da jeg, Daniel, hadde sett visjonen, at jeg søkte å forstå den; og se, foran meg sto en som så ut som en mann.
16 Jeg hørte en manns røst midt mellom elvenes bredder av Ulai, som ropte: Gabriel, la denne mannen forstå visjonen.
17 Da kom han bort til der jeg sto; og når han kom, ble jeg redd og falt på mitt ansikt, men han sa til meg: Forstå, menneskesønn, for visjonen gjelder endens tid.
18 Mens han talte til meg, falt jeg i dyp søvn med ansiktet mot jorden; men han rørte ved meg og satte meg oppreist.
22 Nå hadde Herrens hånd vært over meg på kvelden før den som hadde flyktet kom, og Han hadde åpnet min munn til han kom til meg om morgenen; og min munn var åpnet, jeg var ikke lenger stum.
23 Herrens ord kom til meg, og sa:
14 Nå er jeg kommet for å få deg til å forstå hva som skal skje med ditt folk i de siste dager; for synet er til mange dager frem:
3 Det var som synet jeg hadde sett, som synet jeg så da jeg kom for å ødelegge byen; og synene var som det synet jeg så ved Kebar-elven; og jeg falt på mitt ansikt.
15 Da gled en ånd forbi mitt ansikt; hårene på min kropp reiste seg.
16 Den sto stille, men jeg kunne ikke skjelne dens utseende; en skikkelse var foran mine øyne. Stillhet, så hørte jeg en stemme si,
27 Jeg, Daniel, ble svak og var syk i flere dager; deretter reiste jeg meg og gikk tilbake til kongens verk, men jeg var forundret over visjonen, og ingen forstod den.
22 Herrens hånd var der over meg, og han sa til meg: Stå opp, gå ut i dalen, der vil jeg tale med deg.
23 Så sto jeg opp og gikk ut i dalen, og se, Herrens herlighet sto der, som herligheten jeg så ved elven Kebar; og jeg falt på mitt ansikt.
24 Da gikk Ånden inn i meg og reiste meg opp på føttene; og han talte med meg og sa til meg: Gå, lukk deg inn i ditt hus.
13 Men jeg, som en døv, hører ikke, og som en stum åpner jeg ikke munnen.
14 Ja, jeg er som en mann som ikke hører, og i hvis munn det ikke er bebreidelser.
8 Jeg hørte, men forstod det ikke, så jeg sa: Min herre, hva skal utfallet av disse tingene bli?
3 Jeg vendte ansiktet mitt mot Herren Gud for å søke ham med bønn og begjæringer, med faste, sekkestrie og aske.
9 Jeg var stum. Jeg åpnet ikke munnen, fordi du gjorde det.
1 Han sa til meg: Menneskesønn, stå opp på dine føtter, så vil jeg tale med deg.
2 Ånden kom inn i meg mens han talte til meg og reiste meg opp på føttene, og jeg hørte ham som talte til meg.
2 Jeg var stum med taushet. Jeg beholdt min fred, til og med fra det gode. Min sorg ble opprørt.
4 Da jeg hørte disse ordene, satte jeg meg ned og gråt, og sørget i flere dager; og jeg fastet og ba til himmelens Gud.
15 Meg, Daniel, ble min ånd dypt bekymret i min kropp, og synene i mitt hode forstyrret meg.
16 Jeg nærmet meg en av dem som sto der, og spurte ham om sannheten i alt dette. Så fortalte han meg, og gjorde kjent for meg tolkningen av tingene.
4 Alle som skalv for ordene til Israels Gud samlet seg hos meg på grunn av dem fra fangenskapet som hadde syndet, og jeg satt forvirret til kveldsofferets tid.
20 Og se, du skal være taus og ikke kunne tale, inntil den dag dette skjer, fordi du ikke trodde mine ord, som skal bli oppfylt til sin tidsfrist."
26 Og jeg vil la tungen din klistre seg til ganen din, så du blir stum og ikke kan irettesette dem, for de er et opprørsk hus.
6 Da sa jeg: Å, Herre Gud! Se, jeg vet ikke hvordan jeg skal tale; for jeg er et barn.
6 Kongens ansikt bleknet, og hans tanker forstyrret ham; hoftene hans ble slappe, og hans knær slo mot hverandre.
10 De edles stemme ble stilnet, og tungen satt fast til ganen.
5 Se på meg, og bli forundret. Legg hånden over munnen.
25 Så talte jeg til de bortførte om alle de tingene som Herren hadde vist meg.
15 Så kom jeg til de bortførte i Tel Aviv, som bodde ved elven Kebar, der de bodde. Og jeg satt der blant dem overveldet i syv dager.
9 Da strakte Herren ut sin hånd, og rørte ved min munn; og Herren sa til meg: Se, jeg har lagt mine ord i din munn.
20 Da sa jeg til dem, Herrens ord kom til meg og sa,
5 løftet jeg øynene opp, og så, se, en mann kledd i lin, og hans hofter var belte med rent gull fra Ufas.
21 ja, mens jeg enda talte i bønn, kom mannen Gabriel, som jeg hadde sett i synet i begynnelsen, og nådd meg raskt ved tiden for aftenofferet.
10 Han sa også til meg: Menneskesønn, alle mine ord som jeg taler til deg, motta i ditt hjerte og hør med dine ører.