1 Mosebok 42:21
De sa til hverandre: "Vi er sannelig skyldige overfor vår bror, fordi vi så hans nød, da han bønnfalt oss, men vi ville ikke høre. Derfor har denne nøden kommet over oss."
De sa til hverandre: "Vi er sannelig skyldige overfor vår bror, fordi vi så hans nød, da han bønnfalt oss, men vi ville ikke høre. Derfor har denne nøden kommet over oss."
De sa til hverandre: Sannelig, vi har skyld i det som hendte vår bror; vi så hans dype nød da han tryglet oss, men vi ville ikke høre. Derfor har denne ulykken kommet over oss.
De sa til hverandre: Sannelig, vi er skyldige mot vår bror. Vi så nøden i hans sjel da han tryglet oss, men vi ville ikke høre. Derfor er denne ulykken kommet over oss.
De sa til hverandre: Sannelig, vi er skyldige overfor vår bror. Vi så hans nød da han tryglet oss, men vi ville ikke høre. Derfor er denne ulykken kommet over oss.
Da sa de til hverandre: 'Sannelig, vi er skyldige for vår bror. Vi så hans nød da han tryglet oss om nåde, men vi hørte ikke; derfor kommer denne nød over oss.'
Da sa de til hverandre: Sannelig, vi er skyldige med hensyn til vår bror, fordi vi så sjelens nød når han ba oss, men vi ville ikke høre. Derfor er denne nød kommet over oss.
Og de sa til hverandre: Vi er virkelig skyldige mot vår bror, for vi så angsten i sjelen hans da han ba oss, og vi ville ikke høre; derfor har denne nød rammet oss.
Så sa de til hverandre: "Vi blir straffet for det vi gjorde mot broren vår. Vi så hans fortvilelse da han ba om nåde, men vi ville ikke lytte. Derfor er vi nå i denne vanskelige situasjonen."
21 De sa til hverandre: Vi er skyldige for vår bror, fordi vi så nøden hans da han bønnfalt oss, men vi hørte ikke på ham. Derfor kommer denne nøden over oss.
Og de sa til hverandre: Vi er skyldige for vår bror, fordi vi så sjelens nød da han bønnfalt oss, og vi ikke ville høre. Derfor er denne nøden kommet over oss.
Og de sa til hverandre: Vi er skyldige for vår bror, fordi vi så sjelens nød da han bønnfalt oss, og vi ikke ville høre. Derfor er denne nøden kommet over oss.
Så sa de til hverandre: Vi er skyldige for det vi gjorde mot vår bror, fordi vi så hans nød da han bønnfalt oss, men vi hørte ikke på ham. Derfor er denne trengselen kommet over oss.
They said to one another, 'Surely we are being punished because of our brother. We saw the anguish of his soul when he begged us, but we would not listen. That is why this distress has come upon us.'
Da sa de til hverandre: Sandelig, vi er skyldige angående vår bror; vi så hans sjels nød da han bønnfalt oss, men vi lyttet ikke. Derfor er denne nøden kommet over oss.
Men de sagde, den Ene til den Anden: Vi forskyldte sandeligen dette paa vor Broder, at vi saae hans Sjæls Angest, idet han bad os, og vi vilde ikke høre; derfor kommer denne Angest over os.
And they said one to another, We are verily guilty concerning our brother, in that we saw the anguish of his soul, when he besought us, and we would not hear; therefore is this distress come upon us.
Da sa de til hverandre: Vi er virkelig skyldige når det gjelder vår bror, fordi vi så sorgen i hans sjel da han ba oss, men vi hørte ikke. Derfor har denne trengsel kommet over oss.
And they said one to another, We are truly guilty concerning our brother, in that we saw the anguish of his soul, when he begged us, and we would not listen; therefore this distress has come upon us.
And they said one to another, We are verily guilty concerning our brother, in that we saw the anguish of his soul, when he besought us, and we would not hear; therefore is this distress come upon us.
Da sier de til hverandre: «Sannelig, vi er skyldige for vår bror, fordi vi så hans nød da han ba oss om nåde, men vi hørte ikke; derfor er denne nøden kommet over oss.»
Og de sa til hverandre: Vi er skyldige med tanke på vår bror, for vi så hans sjels nød da han bønnfalt oss, men vi ville ikke høre. Derfor har denne nøden kommet over oss.
Og de sa til hverandre: Sannelig, vi har gjort urett mot vår bror; for vi så hans nød, men vi hørte ikke på hans bønner; derfor har denne trengsel kommet over oss.
And they said{H559} one{H376} to another,{H251} We are verily{H61} guilty{H818} concerning our brother,{H251} in that{H834} we saw{H7200} the distress{H6869} of his soul,{H5315} when he besought{H2603} us, and we would not hear;{H8085} therefore is this distress{H6869} come{H935} upon us.
And they said{H559}{(H8799)} one{H376} to another{H251}, We are verily{H61} guilty{H818} concerning our brother{H251}, in that{H834} we saw{H7200}{(H8804)} the anguish{H6869} of his soul{H5315}, when he besought{H2603}{(H8692)} us, and we would not hear{H8085}{(H8804)}; therefore is this distress{H6869} come{H935}{(H8804)} upon us.
Than they sayde one to a nother: we haue verely synned agaynst oure brother in that we sawe the anguysh of his soull when he besought us and wold not heare him: therfore is this troubyll come apon us.
And they sayde one to another: This haue we deserued against oure brother, in that we sawe the anguysh of his soule, whan he besought vs, and we wolde not heare him: therfore cometh now this trouble vpon vs.
And they said one to another, We haue verily sinned against our brother, in that we sawe the anguish of his soule, when he besought vs, and we would not heare him: therefore is this trouble come vpon vs.
And one sayde to another: we haue veryly sinned agaynst our brother, in that we sawe the anguishe of his soule, when he besought vs, and we woulde not heare him: and therfore is this trouble come vpon vs.
¶ And they said one to another, We [are] verily guilty concerning our brother, in that we saw the anguish of his soul, when he besought us, and we would not hear; therefore is this distress come upon us.
And they say one unto another, `Verily we `are' guilty concerning our brother, because we saw the distress of his soul, in his making supplication unto us, and we did not hearken: therefore hath this distress come upon us.'
And they said one to another, We are verily guilty concerning our brother, in that we saw the distress of his soul, when he besought us, and we would not hear; therefore is this distress come upon us.
And they said one to another, We are verily guilty concerning our brother, in that we saw the distress of his soul, when he besought us, and we would not hear; therefore is this distress come upon us.
And they said to one another, Truly, we did wrong to our brother, for we saw his grief of mind, and we did not give ear to his prayers; that is why this trouble has come on us.
They said one to another, "We are certainly guilty concerning our brother, in that we saw the distress of his soul, when he begged us, and we wouldn't listen. Therefore this distress has come upon us."
They said to one another,“Surely we’re being punished because of our brother, because we saw how distressed he was when he cried to us for mercy, but we refused to listen. That is why this distress has come on us!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
22 Ruben svarte dem og sa: "Sa jeg ikke til dere: 'Synd ikke mot barnet'? Men dere ville ikke høre. Derfor kreves hans blod nå."
23 De visste ikke at Josef forsto dem, for det var en tolk mellom dem.
24 Han vendte seg bort fra dem og gråt. Så vendte han tilbake til dem, snakket med dem, og tok Simeon fra dem og bandt ham foran øynene deres.
19 Hvis dere er ærlige menn, så la en av brødrene deres bli igjen som fange i deres fengsel; men gå dere, og ta med dere korn for hungersnøden i deres hjem.
20 Ta deres yngste bror med til meg, så deres ord kan bekreftes, og dere ikke dør." Så gjorde de.
6 Israel sa: "Hvorfor behandlet dere meg så ille ved å fortelle mannen at dere hadde en annen bror?"
7 De svarte: "Mannen spurte inngående om oss selv og om våre slektninger, og spurte: 'Lever faren deres ennå? Har dere en annen bror?' Vi svarte bare på spørsmålene hans. Hvordan kunne vi vite at han ville si: 'Bring broren deres hit ned?'"
26 Juda sa til sine brødre: "Hva gagner det oss om vi dreper vår bror og skjuler hans blod?
27 Kom, la oss selge ham til ismaelittene, og ikke legge hånd på ham; for han er vår bror, vårt kjød." Hans brødre hørte på ham.
17 Så skal dere si til Josef: ‘Vennligst tilgi dine brødres overtredelse og deres synd, for de gjorde ondt mot deg.’ Nå, vær så snill, tilgi de som ærer din fars Gud sine overtredelser." Josef gråt da de talte til ham.
18 Hans brødre kom også og kastet seg ned foran ham; og de sa: "Se, vi er dine tjenere."
28 Han sa til brødrene sine: "Pengene mine er gitt tilbake! Se, de er i sekken min." Da ble de redde og skjelvende sa de til hverandre: "Hva er dette Gud har gjort mot oss?"
29 De kom til Jakob, faren sin, i Kanaans land og fortalte ham alt som hadde hendt dem, og sa,
15 Da Josefs brødre så at deres far var død, sa de: "Kanskje Josef vil hate oss og fullt ut betale oss tilbake for alt det onde vi har gjort mot ham."
12 Han sa til dem: "Nei, men dere har kommet for å se på landets sårbarhet."
13 De sa: "Dine tjenere er tolv brødre, sønner av én mann i Kanaans land; og se, den yngste er i dag hos vår far, og én er ikke mer."
14 Josef sa til dem: "Det er som jeg har sagt til dere: Dere er spioner.
31 Vi sa til ham: 'Vi er ærlige menn, vi er ikke spioner.
32 Vi er tolv brødre, sønner av vår far. Én er ikke mer, og den yngste er i dag hos vår far i Kanaans land.'
33 Mannen, landets herre, sa til oss: 'Slik vil jeg vite at dere er ærlige menn. La en av brødrene bli igjen hos meg, ta med korn for hungersnøden i deres hjem og dra av sted.
34 Ta den yngste broren deres med til meg, så jeg kan vite at dere ikke er spioner, men ærlige menn. Da vil jeg gi broren deres tilbake til dere, og dere kan handle i landet.'"
35 Da de tømte sekkene sine, se, var hvert manns pengepose i sekken hans. Da de og faren så pengesposene, ble de redde.
36 Jakob, faren deres, sa til dem: "Dere har gjort meg barnløs! Josef er ikke mer, Simeon er ikke mer, og nå vil dere ta Benjamin. Alle disse tingene er mot meg."
4 Josef sa til brødrene: "Kom nærmere meg, vær så snill." De kom nærmere. Han sa: "Jeg er Josef, deres bror, som dere solgte til Egypt.
26 Vi sa: 'Vi kan ikke dra ned. Hvis vår yngste bror er med oss, vil vi dra ned; for vi kan ikke se mannens ansikt uten at vår yngste bror er med oss.'
3 Judah svarte ham: "Mannen advarte oss høytidelig og sa: 'Dere får ikke se ansiktet mitt uten at broren deres er med dere.'
7 De sa til ham: "Hvorfor taler min herre slike ord? Det er langt fra dine tjenere å gjøre noe slikt!
8 Se, de pengene vi fant i sekkene våre, har vi tatt med tilbake til deg fra Kanaans land. Hvordan kan vi da stjele sølv eller gull fra din herres hus?
20 Kom nå, la oss drepe ham og kaste ham i en av disse brønnene, og vi vil si: 'Et ondt dyr har fortært ham.' Så ser vi hva det blir av drømmene hans."
22 Vi sa til min herre: 'Gutten kan ikke forlate sin far; for hvis han forlater sin far, vil hans far dø.'
23 Du sa til dine tjenere: 'Hvis ikke deres yngste bror kommer ned med dere, skal dere ikke se mitt ansikt mer.'
32 For din tjener har gått i borgen for gutten overfor min far og sagt: 'Hvis jeg ikke bringer ham til deg, skal jeg bære skylden for min far for alltid.'
16 Juda sa: "Hva skal vi si til min herre? Hva kan vi tale? Hvordan kan vi rettferdiggjøre oss? Gud har funnet ut dine tjeneres misgjerning. Se, vi er min herres treller, både vi og han som begeret er funnet hos."
4 Han sa: "Jeg har syndet ved å forråde uskyldig blod." Men de svarte: "Hva angår det oss? Det får du ordne opp i."
22 Vi har også tatt med oss andre penger for å kjøpe mat. Vi vet ikke hvem som la pengene våre i sekkene."