Salmenes bok 103:14
For han vet hvordan vi er skapt. Han husker at vi er støv.
For han vet hvordan vi er skapt. Han husker at vi er støv.
For han vet hvordan vi er skapt; han minnes at vi er støv.
For han vet hvordan vi er skapt, han minnes at vi er støv.
For han vet hvordan vi er skapt, han husker at vi er støv.
For han vet hvordan vi er skapt, han husker at vi er støv.
For han vet hvordan vi er formet, han husker at vi er støv.
For han vet hvordan vi er skapt; han husker at vi er støv.
For han vet hvordan vi er skapt, han husker at vi er støv.
For han kjenner vår natur, han husker på at vi er støv.
For han kjenner vår skapning, han husker at vi er støv.
For han kjenner vår skapning, og han minnes at vi er støv.
For han kjenner vår skapning, han husker at vi er støv.
For han vet hvordan vi er skapt, han husker at vi er støv.
For He knows how we are formed; He remembers that we are dust.
For han vet hvordan vi er skapt, han husker at vi er støv.
Thi han, han kjender vor Skabning, han kommer ihu, at vi ere Støv.
For he knoweth our frame; he remembereth that we are dust.
For han kjenner vår natur; han husker at vi er støv.
For He knows our frame; He remembers that we are dust.
For he knoweth our frame; he remembereth that we are dust.
For Han kjenner vår skrøpelighet, Han husker at vi er støv.
For han vet hvordan vi er skapt, han husker at vi er støv.
For han kjenner vår svakhet; han husker at vi er støv.
For he knoweth{H3045} our frame;{H3336} He remembereth{H2142} that we are dust.{H6083}
For he knoweth{H3045}{(H8804)} our frame{H3336}; he remembereth{H2142}{(H8803)} that we are dust{H6083}.
For he knoweth wherof we be made, he remembreth that we are but dust.
For he knoweth whereof we be made: he remembreth that we are but dust.
For he knoweth wherof we be made: he remembreth that we are but dust.
For he knoweth our frame; he remembereth that we [are] dust.
For He hath known our frame, Remembering that we `are' dust.
For he knoweth our frame; He remembereth that we are dust.
For he knoweth our frame; He remembereth that we are dust.
For he has knowledge of our feeble frame; he sees that we are only dust.
For he knows how we are made. He remembers that we are dust.
For he knows what we are made of; he realizes we are made of clay.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
15 Menneskets dager er som gress. Som en blomster på marken blomstrer han.
16 Når vinden blåser over den, så er den borte, og stedet husker den ikke mer.
17 Men Herrens miskunnhet er fra evighet til evighet over dem som frykter ham, og hans rettferdighet når barnebarn av dem;
18 over dem som holder hans pakt, og dem som husker å følge hans bud.
10 Han har ikke gjort mot oss etter våre synder, eller gjengjeldt oss etter våre misgjerninger.
11 For så høyt som himmelen er over jorden, så stor er hans miskunn mot dem som frykter ham.
12 Så langt som øst er fra vest, så langt har han fjernet våre overtredelser fra oss.
13 Som en far har medlidenhet med sine barn, så har Herren medlidenhet med dem som frykter ham.
39 Han kom i hu at de bare var kjød, en vind som farer forbi og ikke kommer igjen.
3 Herre, hva er et menneske, at du bryr deg om ham? Eller en menneskesønn, at du tenker på ham?
4 Mennesket er som et pust. Hans dager er som en skygge som går forbi.
11 Herren kjenner menneskenes tanker, at de er tomhet.
3 Vit at Herren er Gud. Det er han som har skapt oss, og vi er hans. Vi er hans folk, hans beites sauer.
4 Hva er et menneske, at du tenker på ham? Menneskesønnen, at du tar deg av ham?
4 "Herre, vis meg mitt sluttmål, hva som er målet for mine dager. La meg forstå hvor skrøpelig jeg er.
5 Se, du har gjort mine dager som håndsbredder. Mitt livsløp er som intet for deg. Sannelig, hvert menneske står som et pust." Sela.
25 For vår sjel er bøyd ned i støvet. Vår kropp klamrer seg til jorden.
14 Hvis han satte sitt hjerte på seg selv, Hvis han samlet til seg sin ånd og sin pust;
15 Alle mennesker ville dø samtidig, Og mennesket ville vende tilbake til støvet.
15 For vi er fremmede for deg, og utlendinger, som alle våre fedre var; våre dager på jorden er som en skygge, uten noen varig opphold.
9 For vi er bare av i går, og vi vet ingenting, fordi våre dager på jorden er som en skygge.
29 Du skjuler ditt ansikt, de blir forferdet; du tar bort deres ånd, de dør og vender tilbake til støvet.
9 Husk, jeg ber deg, at du har formet meg som leire. Vil du føre meg tilbake til støvet?
4 Han har latt sine underfulle gjerninger bli husket. Herren er nådig og barmhjertig.
7 Gresset tørker, blomsten visner, fordi Herrens pust blåser på det; sannelig, folket er som gress.
8 Men nå, Herre, du er vår Far; vi er leiren, og du er vår pottemaker; vi er alle verk av dine hender.
9 Vær ikke så veldig vred, Herre, og husk ikke synd for alltid. Se, vi ber deg, vi er alle ditt folk.
12 Deres minneverdige ord er ordspråk av aske, deres forsvar er forsvar av leire.
23 Han som husket oss i vår ydmykhet, for hans kjærlighet varer evig.
10 Våre leveår er sytti år, eller åtti år om styrken er stor. Men deres stolt er møye og strev, for det går raskt, så flyr vi bort.
11 Hvem kjenner styrken i din vrede, din harme slik som den byr seg?
12 Lær oss å telle våre dager, så vi kan få visdom i hjertet.
6 som bøyer seg ned for å se i himmelen og på jorden?
14 Jeg takker deg fordi jeg er skapt på underfull vis. Underfulle er dine gjerninger, og min sjel vet det veldig godt.
24 For «Alle mennesker er som gress, og all deres herlighet som blomsten i gresset. Gresset visner, og blomsten faller av;
4 Deres ånd forlater dem, de vender tilbake til jorden. Den dagen går deres tanker til grunne.
6 Selv om Herren er høy, tar han seg av de ydmyke; men de stolte kjenner han på avstand.
47 Husk hvor kort min tid er! For hvilken forfengelighet har du skapt alle menneskenes barn!
17 Hva er mennesket, at du gjør ham stor, at du setter ditt sinn på ham,
20 Vi erkjenner, Herre, vår ondskap og våre fedres synder; for vi har syndet mot deg.
23 Gud forstår veien til den, og han kjenner dens plass.
1 Herre, du har ransaket meg og kjenner meg.
16 Kjenner du til skyenes virkemåte, hans underfulle gjerninger, han som er fullkommen i kunnskap?
5 Stor er vår Herre, og mektig i kraft. Hans forstand er uendelig.
22 Slutt å stole på mennesker, hvis pust er i deres nesebor; for hva er de å regne?
20 Alle går til samme sted. Alle er av støv, og alle vender tilbake til støvet igjen.
1 "Mennesket, født av en kvinne, har få dager og fullt av bekymring.
2 Han kommer frem som en blomst og blir hugget ned. Han flykter også som en skygge og fortsetter ikke.
3 Du fører mennesket tilbake til støv og sier: «Vend tilbake, menneskebarn.»
14 For dine tjenere gleder seg over hennes steiner, og har medlidenhet med hennes støv.