2 Samuelsbok 3:34
Dine hender var ikke bundet, dine føtter ble ikke lagt i lenker! Som en som faller for onde menns barn, har du falt!» Og hele folket gråt mer.
Dine hender var ikke bundet, dine føtter ble ikke lagt i lenker! Som en som faller for onde menns barn, har du falt!» Og hele folket gråt mer.
Dine hender var ikke bundet, dine føtter ble ikke lagt i lenker. Som når en mann faller for ugjerningsmenn, slik falt du. Og alt folket gråt igjen over ham.
Hendene dine var ikke bundet, og føttene dine var ikke lagt i bronsefjetter. Som når en faller for urettferdige menn, falt du! Da brast hele folket igjen i gråt over ham.
Hendene dine var ikke bundet, føttene dine ble ikke lagt i kobberlenker. Som en faller for ugjerningsmenn, falt du. Og hele folket fortsatte å gråte over ham.
Hendene dine var ikke bundet, og føttene dine ble ikke satt i lenker. Du falt som en som faller for ugjerningsmenn.' Og alt folket gråt enda mer over ham.
Dine hender var ikke bundet, dine føtter var ikke lagt i lenker. Som man faller for ugudelige menn, slik falt du. Og hele folket gråt igjen over ham.
Dine hender var ikke bundet, og føttene dine ikke lagt i lenker: som en mann faller for onde menn, så falt du. Og hele folket gråt igjen over ham.
Dine hender var ikke bundet, og dine føtter var ikke lagt i lenker, du falt som man faller for urettferdige mennesker. Hele folket gråt over ham igjen.
Hendene dine var ikke bundet, og føttene dine var ikke lagt i lenker. Som en faller for urettferdiges hånd, slik falt du. Og alt folket gråt enda mer over ham.
Dine hender var ikke bundet, dine føtter var ikke i lenker; som en mann faller for onde menn, slik falt du. Og hele folket gråt igjen over ham.
«Dine hender ble ikke bundet, og dine føtter ble heller ikke lagt i lenker; som en mann faller for de ugudelige, slik falt du.» Og hele folket gråt igjen over ham.
Dine hender var ikke bundet, dine føtter var ikke i lenker; som en mann faller for onde menn, slik falt du. Og hele folket gråt igjen over ham.
Hendene dine var ikke bundet, og føttene dine var ikke i lenker. Likevel falt du som en som faller for lovløse menn.' Og hele folket gråt enda mer over ham.
Your hands were not bound, your feet were not fettered. You fell as one falls before the wicked.' And all the people wept over him.
«Dine hender var ikke bundet, og dine føtter var ikke lagt i lenker. Som man faller for ugjerningsmenn, falt du.» Og hele folket gråt igjen over ham.
Dine Hænder vare ikke bundne, og dine Fødder ikke satte i Kobberbolte, du er falden, som man falder for uretfærdige Folk; da blev alt Folket ved at græde over ham.
Thy hands were not bound, nor thy feet put into fetters: as a man falleth before wicked men, so fellest thou. And all the people wept again over him.
Dine hender var ikke bundet, dine føtter ikke lagt i lenker. Som en faller foran ugjerningsmenn, slik falt du.' Og folket gråt over ham igjen.
Your hands were not bound, nor your feet put into fetters. As a man falls before wicked men, so you fell. And all the people wept again over him.
Thy hands were not bound, nor thy feet put into fetters: as a man falleth before wicked men, so fellest thou. And all the people wept again over him.
Hendene dine var ikke bundet, føttene dine var ikke satt i lenker. Som man faller for lovløse menn, slik falt du.» Og alt folket gråt igjen over ham.
Dine hender var ikke bundet, og dine føtter ble ikke lagt i lenker. Som en mann faller for ugjerningsmenns barn, slik falt du.» Og hele folket gråt igjen over ham.
Dine hender var frie, dine føtter var ikke lenket: Som man faller for onde mennesker, slik var din fall. Og folkets sorg over ham fortsatte.
Thy hands{H3027} were not bound,{H631} nor thy feet{H7272} put{H5066} into fetters:{H5178} As a man falleth{H5307} before{H6440} the children{H1121} of iniquity,{H5766} so didst thou fall.{H5307} And all the people{H5971} wept{H1058} again{H3254} over him.
Thy hands{H3027} were not bound{H631}{(H8803)}, nor thy feet{H7272} put{H5066}{(H8717)} into fetters{H5178}: as a man falleth{H5307}{(H8800)} before{H6440} wicked{H5766} men{H1121}, so fellest{H5307}{(H8804)} thou. And all the people{H5971} wept{H1058}{(H8800)} again{H3254}{(H8686)} over him.
Thy handes were not bounde, thy fete were not vexed with fetters, thou art fallen as a man falleth before wicked vnthriftes. Then all the people bewayled him yet more.
Thine handes were not bounde, nor thy feete tyed in fetters of brasse: but as a man falleth before wicked men, so diddest thou fall; all the people wept againe for him.
Thy handes were not bounde, nor thy feete brought into fetters of brasse: but as a man falleth before wicked children, so fellest thou. And all they that were of the people, wept yet more ouer him.
Thy hands [were] not bound, nor thy feet put into fetters: as a man falleth before wicked men, [so] fellest thou. And all the people wept again over him.
Your hands were not bound, nor your feet put into fetters: As a man falls before the children of iniquity, so did you fall. All the people wept again over him.
Thy hands were not bound, nor thy feet put into fetters: As a man falleth before the children of iniquity, so didst thou fall. And all the people wept again over him.
Thy hands were not bound, nor thy feet put into fetters: As a man falleth before the children of iniquity, so didst thou fall. And all the people wept again over him.
Your hands were free, your feet were not chained: like the downfall of a man before evil men, so was your fall. And the weeping of the people over him went on again.
Your hands were not bound, nor your feet put into fetters. As a man falls before the children of iniquity, so you fell." All the people wept again over him.
Your hands were not bound, and your feet were not put into irons. You fell the way one falls before criminals.”All the people wept over him again.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
30 Joab og hans bror Abisjai drepte Abner fordi Abner hadde drept Asahel, deres bror, i kamp ved Gibeon.
31 David sa til Joab og alt folket som var med ham: «Riv deres klær, bind sekk om dere, og hold likferd for Abner.» Og kong David fulgte etter båren.
32 De begravde Abner i Hebron, og kongen gråt høyt ved Abners grav, og hele folket gråt.
33 Kongen klaget over Abner og sa: «Som dør en dåre, døde Abner?
36 Hele folket merket det, og det var godt i deres øyne, som alt kongen gjorde var godt i folkets øyne.
37 Den dagen skjønte alt folket, ja, hele Israel, at det ikke var kongens vilje å ta livet av Abner, sønn av Ner.
38 Kongen sa til sine tjenere: «Vet dere ikke at en høvding og en stor mann har falt i Israel i dag?
1 Da Sauls sønn hørte at Abner var død i Hebron, ble han motløs, og hele Israel ble grepet av angst.
14 David ropte til folket og til Abner, sønn av Ner, og sa: "Svarer du ikke, Abner?" Abner svarte og sa: "Hvem er det som roper til kongen?"
15 Og David sa til Abner: "Er ikke du en mann? Og hvem er som du i Israel? Men hvorfor har du da ikke passet på din herre kongen? For en av folket kom for å ødelegge kongen, din herre.
16 Det du har gjort er ikke godt. Så sant Herren lever, dere fortjener å dø, siden dere ikke har passet på Herren, kongens salvede. Se nå etter hvor kongens spyd er, og vannkrukken som var ved hodeputen hans."
36 Og da han hadde avsluttet å snakke, kom kongens sønner inn og gråt høyt. Også kongen og alle hans tjenere brast i høylydt gråt.
23 Da Joab og hele troppen som var med ham kom, ble det fortalt Joab: «Abner, sønn av Ner, kom til kongen, og han har sendt ham bort, og han har dratt i fred.»
24 Joab gikk til kongen og sa: «Hva har du gjort? Abner har jo kommet til deg! Hvorfor har du latt ham gå, og nå har han gått?
25 Du kjenner Abner, sønn av Ner, at han kom for å bedra deg, for å finne ut om dine bevegelser og alt du gjør.»
26 Joab dro ut fra David og sendte bud etter Abner, og de hentet ham tilbake fra Sira-brønnen, uten at David visste det.
1 Det ble meldt til Joab: «Se, kongen sørger og gråter over Absalom.»
2 Og redningen den dagen ble til sorg for hele folket, for folket hadde hørt den dagen at kongen sørget over sin sønn.
11 Da tok David tak i klærne sine og rev dem i stykker, det gjorde også alle mennene som var med ham.
12 De sørget, gråt og fastet til kvelden for Saul og for hans sønn Jonatan, for Herrens folk og for Israels hus, fordi de hadde falt for sverdet.
8 Dette gjorde Abner meget sint, og han sa: «Er jeg et hundehode fra Juda? I dag har jeg vist troskap mot din fars hus, Sauls hus, mot hans brødre og venner, og ikke overgitt deg i Davids hånd – og likevel anklager du meg for denne kvinnens skyld?
9 Gud gi Abner det samme igjen, om jeg ikke gjør for David det som Herren har sverget til ham:
12 Så ga David sine menn ordre om å drepe dem. De hogg av dem hender og føtter, og hengte dem opp ved dammen i Hebron. Hodet av Isjbosjet tok de og gravla det i Abners grav i Hebron.
28 David fikk høre om det senere og sa: «Jeg og mitt rike er uskyldige for Herrens åsyn, til evig tid, for Abners blod, sønn av Ner.
25 Hvordan er de mektige falt midt i slaget! Jonatan, på dine høyder er du såret!
27 Hvordan er de mektige falt, ja, krigens våpen gått til grunne!»
32 Herren vil belønne hans morderblod på hans eget hode, for han slo ned to menn mer rettferdige og bedre enn han, og drepte dem med sverdet, uten min far Davids vitende: Abner, sønn av Ner, hærfører i Israel, og Amasa, sønn av Jeter, hærfører i Juda.
8 Herren har lagt på deg alt blodet fra Sauls hus, i hvis sted du har regjert, og Herren har gitt kongedømmet i din sønn Absaloms hånd; se, nå er du i din ulykke, for du er en blodig mann.'
9 Abisjai, sønn av Seruja, sa til kongen: 'Hvorfor lar min herre konge denne døde hunden forbanne seg? La meg gå over og fjerne hodet hans.'
33 Da ble kongen skjelvende, gikk opp til det øvre rommet over porten og gråt. Da han gikk, sa han: 'Min sønn Absalom! Min sønn, min sønn Absalom! Å, om jeg bare hadde dødd i ditt sted, Absalom, min sønn, min sønn!'
4 David og folket som var med ham gråt høyt, til de ikke kunne gråte mer.
31 Men Davids tjenere hadde slått Benjamin og Abners menn, slik at tre hundre og seksti menn døde.
4 Kongen hadde dekket til ansiktet sitt, og han ropte med høy røst: «Min sønn Absalom, Absalom, min sønn, min sønn!»
5 Joab kom inn i huset til kongen og sa: «I dag har du gjort skam på alle dine tjeneres ansikter, de som har reddet ditt liv i dag, og livet til dine sønner og døtre, og livet til dine koner og medhustruer.
22 Og Abner sa igjen til Asael: 'Vend deg av fra meg! Hvorfor skulle jeg slå deg til jorden? Hvordan skulle jeg da se din bror Joab i øynene?'
23 Men han nektet å vende seg bort, så Abner stakk ham med bakenden av spydet gjennom den femte ribben, og spydet gikk ut bak, og han falt der og døde på stedet. Og alle som kom til stedet hvor Asael falt og døde, stod stille.
57 Da David kom tilbake etter å ha slått filisteren, tok Abner ham med til Saul. Han hadde filisterens hode i hånden.
17 David sang denne klagesangen over Saul og Jonathan, hans sønn:
14 David sa til ham: «Hvordan våget du å legge hånd på Herrens salvede?»
15 David kalte på en av de unge mennene og sa: «Gå nær og slå ham ned.» Og han slo ham, og han døde.
5 Du vet også hva Joab, sønn av Seruja, gjorde mot meg, hva han gjorde mot to av hærførerne for Israel, Abner, sønn av Ner, og Amasa, sønn av Jeter, da han drepte dem og lot krigsblod brukes som om det var fred, og satte krigsblod på beltet rundt livet og på sandalene på føttene.
17 Og kampen var meget hard den dagen, og Abner og Israels menn ble overvunnet av Davids tjenere.
11 Se nå, min far, se kappen din som jeg holder i hånden. Ved å skjære av kappestykket uten å drepe deg, kan du vite at jeg ikke har noen ond hensikt eller opprør i meg, og jeg har ikke syndet mot deg, men du jakter på meg for å ta mitt liv!
28 for hele min fars hus var ingenting annet enn dødsmenn for min herre kongen. Likevel satte du din tjener blant dem som spiser ved ditt bord. Hva rett har jeg til å rope mer til kongen?»
2 På den tredje dagen kom en mann fra Sauls leir. Hans klær var revet i stykker, og han hadde jord på hodet. Da han kom til David, kastet han seg ned mot jorden og hyllet ham.
28 Ahimaas ropte og sa til kongen: 'Fred!' Han bøyde seg ned for kongen med ansiktet mot jorden og sa: 'Velsignet er Herren din Gud, som har overgitt mennene som løftet sine hender mot min herre kongen.'
21 Abner sa til David: «Jeg vil gå og samle hele Israel til min herre kongen, så de kan gjøre en pakt med deg, og du kan herske over alt ditt hjerte begjærer.» David sendte Abner bort, og han dro i fred.
17 Abner hadde også hatt samtaler med Israels eldste, og sagt: «Dere har tidligere ønsket David som konge over dere.
31 da skal du ikke ha noen grunn til anger eller til skyldfølelse over å ha utøst uskyldig blod eller å ha handlet etter eget hode. Når Herren gjør godt mot deg, kom da din tjenestekvinne i hu.'
4 David sa til ham: «Hva har skjedd? Fortell meg det.» Han svarte: «Folket har flyktet fra slaget, mange har falt og dødd; Saul og hans sønn Jonatan er også døde.»