Apostlenes gjerninger 27:20
Verken sol eller stjerner viste seg på flere dager, og stormen lå hardt over oss, så alt håp om frelse ble tatt fra oss.
Verken sol eller stjerner viste seg på flere dager, og stormen lå hardt over oss, så alt håp om frelse ble tatt fra oss.
Da verken sol eller stjerner syntes på mange dager, og ikke liten storm lå over oss, ble til slutt alt håp om redning tatt fra oss.
Verken sol eller stjerner viste seg på mange dager, og en ikke liten storm lå over oss. Til slutt var all håp om å bli berget ute.
Verken sol eller stjerner viste seg på mange dager, og en kraftig storm lå over oss. Til slutt ble alt håp om at vi kunne bli berget, tatt fra oss.
Og da verken sol eller stjerner viste seg på mange dager, og ikke lite av stormen presset oss, ble all håp om å bli frelst tatt bort.
Verken sol eller stjerner viste seg på mange dager, og stormen lå ikke lite over oss; all håp om at vi skulle bli frelst, ble tatt fra oss.
Og da verken sol eller stjerner viste seg på mange dager, og en stor storm raste over oss, ble all håp om å bli frelst tatt fra oss.
Da hverken sol eller stjerner viste seg på mange dager, og stormen stadig raste, mistet vi alt håp om å bli reddet.
Og da hverken sol eller stjerner viste seg på mange dager, og ingen liten storm lå på oss, ble alt håp om at vi skulle bli berget til slutt borte
Da hverken sol eller stjerner viste seg på flere dager, og stormen fortsatte å rase, begynte vi å miste alt håp om å bli reddet.
Da verken sol eller stjerner hadde vist seg i flere dager, og stormen fortsatte uten opphør, mistet vi til slutt alt håp om å bli reddet.
Etter mange dager uten at verken sol eller stjerner viste seg, og med en voldsom storm over oss, forsvant alt håp om at vi skulle bli frelst.
Da det i mange dager verken viste seg sol eller stjerner, og stormen raste voldsomt over oss, svant til slutt alt håp om redning.
Da det i mange dager verken viste seg sol eller stjerner, og stormen raste voldsomt over oss, svant til slutt alt håp om redning.
Da verken sol eller stjerner viste seg i flere dager, og stormen fortsatte å piske oss, mistet vi etter hvert alt håp om å bli reddet.
When neither sun nor stars appeared for many days and the storm continued to rage, all hope of being saved was finally abandoned.
Verken sol eller stjerner viste seg i mange dager, og stormen herjet voldsomt. Til slutt mistet vi alt håp om å bli reddet.
Men der hverken Sol eller Stjerner lode sig see i mange Dage, og en ikke liden Storm hængte over os, da betoges omsider alt Haab os om at frelses.
And when neither sun nor stars in many days appeared, and no small tempest lay on us, all hope that we should be saved was then taken away.
Da verken solen eller stjernene hadde vært å se på mange dager, og stormen fortsatt raste, tok alle håp om redning slutt.
And when neither sun nor stars appeared for many days, and no small tempest lay on us, all hope that we should be saved was then lost.
And when neither sun nor stars in many days appeared, and no small tempest lay on us, all hope that we should be saved was then taken away.
Da hverken sol eller stjerner lyste på oss i mange dager, og stormen presset hardt på oss, mistet vi alt håp om å bli reddet.
Da hverken sol eller stjerner hadde vist seg på flere dager, og stormen fortsatte, hadde vi til slutt mistet alt håp om å bli reddet.
Da vi i lang tid verken så sol eller stjerner og stormen fortsatt raste, var alt håp om å bli reddet ute.
And{G1161} when neither{G3383} sun{G2246} nor{G3383} stars{G798} shone{G2014} upon [us] for{G1909} many{G4119} days,{G2250} and{G5037} no{G3756} small{G3641} tempest{G5494} lay on{G1945} [us,] all{G3956} hope{G1680} that we{G2248} should be saved{G4982} was{G4014} now{G3063} taken away.{G4014}
And{G1161} when neither{G3383} sun{G2246} nor{G3383} stars{G798} in{G1909} many{G4119} days{G2250} appeared{G2014}{(G5723)}, and{G5037} no{G3756} small{G3641} tempest{G5494} lay on{G1945}{(G5740)} us, all{G3956} hope{G1680} that we{G2248} should be saved{G4982}{(G5745)} was{G4014} then{G3063} taken away{G4014}{(G5712)}.
When at the last nether sunne nor starre in many dayes appered and no small tempest laye apon vs all hope that we shuld be saved was then taken awaye.
But wha nether Sonne ner starres appeared in many dayes, and no small tempest laye vpon vs, all the hope of oure life was taken awaye.
And when neither sunne nor starres in many dayes appeared, and no small tempest lay vpon vs, all hope that we should be saued, was then taken away.
And when neither ye sunne nor starres in many dayes appeared, and no small tempest lay vpon vs, all hope that we should be saued, was then taken away.
And when neither sun nor stars in many days appeared, and no small tempest lay on [us], all hope that we should be saved was then taken away.
When neither sun nor stars shone on us for many days, and no small tempest pressed on us, all hope that we would be saved was now taken away.
And when neither sun nor stars shone upon `us' for many days, and no small tempest lay on `us,' all hope that we should be saved was now taken away.
And when neither sun nor stars shone upon [us] for many days, and no small tempest lay on [us], all hope that we should be saved was now taken away.
And as we had not seen the sun or stars for a long time, and a great storm was on us, all hope of salvation was gone.
When neither sun nor stars shone on us for many days, and no small storm pressed on us, all hope that we would be saved was now taken away.
When neither sun nor stars appeared for many days and a violent storm continued to batter us, we finally abandoned all hope of being saved.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
6 Der fant høvedsmannen et skip fra Alexandria som skulle til Italia, og satte oss ombord i det.
7 Etter at vi i mange dager hadde seilt sakte og knapt kommet til Knidos, hindret vinden oss, så vi seilte under Kreta, forbi Salmone.
8 Akkurat med nød og neppe passerte vi forbi, og vi kom til et sted som ble kalt 'Gode havner', nær byen Lasea.
9 Det ble brukt mye tid, og seilasen var nå blitt farlig, fordi fasten allerede var over. Paulus advarte dem,
10 og sa: 'Menn, jeg ser at denne reisen vil føre til skade og stor tap, ikke bare på lasten og skipet, men også på våre liv.'
11 Men høvedsmannen trodde mer på styrmannen og eieren av skipet enn på det Paulus sa.
12 Og fordi havnen var uegnet til å overvintre i, besluttet de fleste å seile videre, i håp om å nå Føniks for å overvintre der, en havn på Kreta som vender mot sørvest og nordvest.
13 Da en svak sønnavind begynte å blåse, trodde de at de hadde oppnådd det de ønsket, og de løftet ankeret og seilte langs Kreta.
14 Men ikke lenge etter kom det en voldsom stormvind, kalt Euraquilo,
15 og skipet ble grepet og klarte ikke å stå imot vinden, så vi overgav oss og lot oss drive.
16 Mens vi drev under en liten øy kalt Klauda, var vi med nød og neppe i stand til å sikre båten.
17 Da vi hadde fått båten opp, brukte de hjelpemidler til å surre skipet, og de fryktet for å havne i den driftende sanden, så de senket seilet og lot seg drive.
18 Vi ble kastet rundt av stormen, og dagen etter begynte de å lette skipet.
19 På den tredje dagen kastet vi med egne hender skipsutstyret over bord.
21 Etter å ha vært i lengre tid uten mat, sto Paulus frem i blant dem og sa: 'Menn, dere burde ha hørt på meg og ikke seilt fra Kreta, så dere kunne spart dere for denne skaden og tapet.'
22 Men nå oppfordrer jeg dere til å holde motet oppe, for ingen av dere skal miste livet – bare skipet skal gå tapt.
24 og sa: 'Vær ikke redd, Paulus; du skal stå for keiseren, og Gud har gitt deg alle dem som seiler med deg.'
25 Derfor, vær ved godt mot, menn! For jeg tror Gud, at det vil bli slik som det er sagt til meg.
26 Men vi må bli kastet opp på en eller annen øy.'
27 Da den fjortende natten kom, og vi ble drevet hit og dit i Adriaterhavet, trodde sjøfolkene midt på natten at de nærmet seg land.
28 De loddet dybden og fant tjue favner, og da de hadde gått litt videre, loddet de igjen og fant femten favner.
29 Nå fryktet de at vi skulle støte på skjær, så de kastet fire ankre fra akterenden og ønsket at det ble dag.
30 Sjøfolkene forsøkte å flykte fra skipet og lot livbåten gå i sjøen, under påskudd av at de skulle sette ankre fra forstavnen,
31 men Paulus sa til høvedsmannen og soldatene: 'Hvis ikke disse blir i skipet, kan dere ikke bli frelst.'
32 Da kappet soldatene livbåtens tau, så båten falt av.
33 Da det holdt på å bli dag, oppfordret Paulus dem alle til å ta næring til seg, og sa: 'I dag er det fjorten dager siden dere har ventet, og fastet uten å ta til dere noe.
37 Vi var i alt to hundre og syttiseks sjeler ombord på skipet.
38 Da de hadde spist seg mette, lettet de skipet ved å kaste hveten i sjøen.
39 Da det ble dag, gjenkjente de ikke landet, men de oppdaget en bukt med en strand som de bestemte seg for å forsøke å sette skipet i land på, om mulig.
40 De kappet ankrene og lot dem falle til havs, samtidig som de løste styreårene og heiste fremseilet til vinden og satte kursen mot stranden.
41 Men de støtte på en sandbanke der to hav møttes, og der gikk skipet på grunn. Forstavnen satte seg fast og satt urørlig, mens akterdelen ble revet i stykker av bølgene.
42 Soldatene planla å drepe fangene, så ingen skulle svømme i land og unnslippe,
43 men høvedsmannen ønsket å redde Paulus og hindret dem i deres plan. Han beordret de som kunne svømme, til å hoppe overbord først og komme i land,
44 og de andre, noen på planker og noen på vrakrester fra skipet. Og slik skjedde det at alle kom seg trygt i land.
11 De spurte ham: «Hva skal vi gjøre med deg, så havet kan bli stille for oss?» for havet ble stadig mer urolig.
12 Han sa til dem: «Løft meg opp og kast meg i havet, så vil det bli stille for dere, for jeg vet at denne store stormen har kommet over dere på grunn av meg.»
13 Mennene prøvde å ro tilbake til land, men de klarte det ikke, for havet ble stadig mer urolig mot dem.
1 Og da de var blitt reddet, forstod de at øya het Malta.
1 Da vi satte seil og skilte oss fra dem, dro vi direkte til Kos, og dagen etter til Rhodos, og derfra til Patara.
2 Der fant vi et skip som skulle til Fønikia, så vi gikk om bord og seilte.
24 Se, en voldsom storm oppsto på sjøen, så båten ble skjult av bølgene, men han sov.
25 Hans disipler kom til ham, vekket ham og sa: 'Herre, frels oss, vi går under!'
4 Derfra seilte vi under Kypros fordi vinden var imot,
11 Etter tre måneder satte vi seil med et skip fra Alexandria som hadde overvintret på øya, med Castor og Pollux som skipsmerke.
37 Da kom det en voldsom storm med vind, og bølgene slo inn i båten, så den ble fylt.
24 For i håpet ble vi frelst, men et håp som ses er ikke håp, for det man ser, hvorfor skulle man håpe på det?
8 For vi vil ikke at dere skal være uvitende, brødre, om vår trengsel som kom over oss i Asia, at vi ble overmåte tynget utover vår egen styrke, slik at vi mistet håpet til livet selv;
24 Båten var nå midt på sjøen, og ble plaget av bølgene fordi vinden var imot.
13 Derfra seilte vi videre og kom til Rhegium. Neste dag blåste det opp en sønnavind, og på den andre dagen kom vi til Puteoli.
15 Vi seilte derfra og kom neste dag til land mot Kios, ankom Samo neste dag, og deretter Milet dagen etter.