Job svarte og sa:

Jeg har hørt mye av dette før. Dere er alle plagende trøstere.

Er det ikke en ende på vindige ord? Eller hva driver deg til å svare?

Også jeg kunne tale som dere gjør, hvis dere var i min situasjon. Jeg kunne stable opp ord mot dere og riste på hodet over dere.

Jeg ville styrket dere med min munns tale, og mine leppers bevegelser ville lindret smerten.

Men hvis jeg taler, blir min smerte ikke lettet. Og om jeg tier, hvordan skulle den da forsvinne?

Men nå har Gud gjort meg trett og ødelagt hele mitt samfunn.

Han har grepet meg fast som vitne mot meg. Min avmagring står opp mot meg og vitner mot mitt ansikt.

Hans vrede river og sliter i meg, han hater meg. Han gnistrer med tennene mot meg. Min fiende skjerper blikket mot meg.

De har vidåpnet munnen mot meg, slått meg på kinnene i hån. De samles mot meg.

Gud har gitt meg over til de ugudelige og kastet meg i hendene på de onde.

Jeg var i fred, men han har rystet meg; han grep meg i nakken og knuste meg. Han har satt meg opp som sitt mål.

Hans skytt har omringet meg; han kløver mine nyrer uten sparsomhet og utøser min galle på jorden.

Han brekker meg, brudd på brudd, stormer mot meg som en kriger.

Jeg har sydd sekkestrie på min hud og lagt mitt horn i støvet.

Mitt ansikt er glødende av gråt, og på mine øyelokk hviler dødens skygge,

til tross for at ingen vold finnes i mine hender, og min bønn er ren.

Jord, dekk ikke mitt blod, og la aldri min skrik finne et hvilested.

Se, selv nå er min vitne i himmelen, og min talsmann i de høye.

Mine venner spotter meg, men til Gud skuer mitt øye med tårer,

at det må gå en talsmann til rette for en mann med Gud, likeens for en som er menneske med sin neste.

For årene som er talt, kommer nær, og jeg går stiens vei som jeg aldri skal vende tilbake fra.