1 Samuelsbok 1:7
Dette skjedde år etter år. Hver gang hun dro opp til Herrens hus, provoserte Peninna henne slik at hun gråt og ikke spiste.
Dette skjedde år etter år. Hver gang hun dro opp til Herrens hus, provoserte Peninna henne slik at hun gråt og ikke spiste.
Slik gikk det år etter år: Når hun dro opp til Herrens hus, provoserte rivalen henne. Derfor gråt hun og spiste ikke.
Slik gikk det år etter år: Hver gang Hanna gikk opp til Herrens hus, krenket Peninna henne; da gråt hun og ville ikke spise.
Slik var det år etter år. Hver gang hun gikk opp til Herrens hus, ertet hun henne, så hun gråt og ikke ville spise.
Dette skjedde hvert år når de dro opp til Herrens hus. Peninna pleide å provosere Hanna slik, så hun gråt og ville ikke spise.
Slik fortsatte det år etter år. Hver gang Hanna dro opp til Herrens hus, provoserte Peninna henne, så hun gråt og ikke ville spise.
Hvert år, når hun dro opp til HERRENs hus, plaget hun henne; derfor gråt hun og ville ikke spise.
Slik skjedde det år etter år. Hver gang de dro opp til Herrens hus, irriterte Peninna henne, så hun gråt og nektet å spise.
Slik skjedde det år etter år: Når hun dro opp til Herrens hus, ertet Peninna henne slik at hun gråt og ikke spiste.
Og hver gang hun dro til HERRENS hus, provoserte hennes rival henne, og derfor gråt hun og spiste ingenting.
Slik skjedde det år etter år: Når hun dro opp til Herrens hus, ertet Peninna henne slik at hun gråt og ikke spiste.
Dette skjedde hvert år når de dro opp til Herrens hus. Slik provoserte Peninna henne, og Hanna gråt og nektet å spise.
This went on year after year. Whenever Hannah went up to the house of the LORD, her rival would provoke her, and she would weep and not eat.
Slik gjorde Peninna år etter år. Hver gang Hanna gikk opp til Herrens hus, ertet Peninna henne, slik at hun gråt og ikke ville spise.
Og saaledes skede det fra Aar til Aar; naarsomhelst hun gik op til Herrens Huus, opirrede hun hende saaledes; og hun græd og aad ikke.
And as he did so year by year, when she went up to the house of the LORD, so she provoked her; therefore she wept, and did not eat.
Slik gjorde de år etter år; hver gang hun dro opp til Herrens hus, tirret Peninna henne. Derfor gråt Hanna og spiste ikke.
And so he did year by year, when she went up to the house of the LORD, so she provoked her; therefore Hannah wept and did not eat.
And as he did so year by year, when she went up to the house of the LORD, so she provoked her; therefore she wept, and did not eat.
Som han gjorde år etter år, når hun dro opp til Herrens hus, hånte elle henne; derfor gråt hun og spiste ikke.
Slik gjorde han år etter år, og hver gang hun dro opp til Herrens hus, vekket det hennes sorg, og hun gråt og ville ikke spise.
Slik gjorde hun fra år til år, hver gang når de dro opp til Herrens hus; derfor gråt Hanna og spiste ikke.
År etter år, når hun dro opp til Herrens hus, såret hun henne, slik at Hanna gråt og ikke ville spise.
thus dyd she euery yeare, whan they wente vp to the house of the LORDE, and thus she prouoked her. So she wepte, and ate nothinge.
(And so did he yeere by yeere) and as oft as she went vp to the house of the Lord, thus she vexed her, that she wept and did not eate.
(And so dyd he yere by yere) and as oft as she wet vp to the house of the Lord, thus she vexed her, that she wept, and dyd not eate.
And [as] he did so year by year, when she went up to the house of the LORD, so she provoked her; therefore she wept, and did not eat.
[as] he did so year by year, when she went up to the house of Yahweh, so she provoked her; therefore she wept, and did not eat.
And so he doth year by year, from the time of her going up into the house of Jehovah, so it provoketh her, and she weepeth, and doth not eat.
And `as' he did so year by year, when she went up to the house of Jehovah, so she provoked her; therefore she wept, and did not eat.
And [as] he did so year by year, when she went up to the house of Jehovah, so she provoked her; therefore she wept, and did not eat.
And year by year, whenever she went up to the house of the Lord, she kept on attacking her, so that Hannah gave herself up to weeping and would take no food.
[as] he did so year by year, when she went up to the house of Yahweh, so she provoked her; therefore she wept, and did not eat.
This is how it would go year after year. As often as she went up to the LORD’s house, Peninnah would offend her that way.) So she cried and refused to eat.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
1Det var en mann fra Ramataim-Sofim i Efraims fjellområde. Han het Elkana og var sønn av Jeroham, sønn av Elihu, sønn av Tohu, sønn av Suf, en efraimit.
2Han hadde to koner. Den ene het Hanna, og den andre het Peninna. Peninna hadde barn, men Hanna hadde ingen barn.
3Hvert år dro denne mannen opp fra sin by for å tilbe og ofre til Herren, hærskarenes Gud, i Sjilo. Der var Elis to sønner, Hofni og Pinhas, prester for Herren.
4På den dagen Elkana ofret, ga han offerdeler til Peninna, sin kone, og til alle hennes sønner og døtre.
5Men til Hanna ga han en dobbel del, for han elsket Hanna, men Herren hadde lukket hennes morsliv.
6Og hennes rival provoserte og krenket henne stadig fordi Herren hadde lukket hennes morsliv.
8Elkana, hennes mann, sa til henne: 'Hanna, hvorfor gråter du? Hvorfor spiser du ikke? Hvorfor er ditt hjerte sorgfullt? Er ikke jeg bedre for deg enn ti sønner?'
9Etter at de hadde spist og drukket i Sjilo, reiste Hanna seg. Eli, presten, satt på stolen ved dørstolpen til Herrens tempel.
10Fylt av sorg begynte hun å be til Herren, og hun gråt sårt.
11Hun avla et løfte og sa: 'Herre, hærskarenes Gud, dersom du ser til din tjenestekvinnes nød og husker meg, og ikke glemmer din tjenestekvinne, men gir din tjenestekvinne en sønn, da skal jeg gi ham til Herren for alle hans leveår, og ingen barberkniv skal komme på hans hode.'
12Det skjedde, mens hun fortsatte å be for Herren, at Eli la merke til hennes munn.
13Hanna snakket i sitt hjerte; bare leppene beveget seg, men stemmen hørtes ikke. Eli trodde derfor at hun var drukken.
14Så Eli sa til henne: 'Hvor lenge vil du fortsette å være drukken? Bli kvitt vinen din!'
15Hanna svarte: 'Nei, min herre, jeg er en kvinne med dypt sorg. Jeg har ikke drukket vin eller sterk drikk, men jeg har utøst min sjel for Herren.'
16Nei, regn ikke din tjenestekvinne som en uverdig kvinne, for det er av min store sorg og nød at jeg har talt helt til nå.'
17Eli svarte henne: 'Gå i fred, og må Israels Gud gi deg det du har bedt ham om.'
18Hun sa: 'Må din tjenestekvinne finne nåde for dine øyne.' Deretter dro kvinnen bort, spiste, og hennes ansikt var ikke lenger trist.
19Neste morgen stod de opp tidlig, tilbad for Herren, returnerte til sitt hjem i Rama. Elkana hadde samkvem med Hanna, sin kone, og Herren husket henne.
20Etter en tid ble Hanna med barn og fødte en sønn. Hun kalte ham Samuel, for hun sa: 'Jeg ba Herren om ham.'
21Den følgende gangen Elkana dro opp med hele sitt hus for å ofre til Herren årets offer og sitt løfte, dro Hanna ikke med.
22Hanna sa til sin mann: 'Jeg vil ikke dra opp før gutten er avvent. Da skal jeg føre ham fram, og han skal bli der hos Herren for alltid.'
23Elkana, hennes mann, sa til henne: 'Gjør det som er best i dine øyne. Bli her til du har avvent ham. Måtte Herren oppfylle sitt ord.' Så ble kvinnen værende og ammet sin sønn til hun hadde avvent ham.
24Da hun hadde avvent ham, tok hun ham med opp sammen med en treårig okse, en efa mel og en skinnsekk med vin, og hun førte ham til Herrens hus i Sjilo. Gutten var da ennå ung.
25De slaktet oksen og førte gutten inn til Eli.
26Hun sa: 'Min herre! Så sant din sjel lever, min herre, jeg er kvinnen som sto her hos deg og ba til Herren.'
27For denne gutten ba jeg, og Herren har gitt meg det jeg ba ham om.
19Hans mor laget en liten kappe til ham og tok den med seg hver år når hun dro opp med mannen sin for å ofre det årlige offeret.
20Eli velsignet Elkana og hans kone og sa: 'Måtte Herren gi deg avkom fra denne kvinnen i stedet for den han ba om til Herren.' Så dro de hjem igjen.
21Herren ga oppmerksomhet til Hanna, hun ble gravid og fødte tre sønner og to døtre. Samuel vokste opp i Herrens nærhet.
16Da hun presset ham dag etter dag med sine ord og plaget ham, begynte han å bli utmattet til døden.
16Simsons kone gråt for ham og sa: 'Du hater meg bare, du elsker meg ikke. Du har gitt gåten til mine folk og fortalt den ikke til meg.' Han sa: 'Se, jeg har ikke fortalt den til min far eller mor, og skulle jeg da fortelle den til deg?'
17Hun gråt for ham de syv dagene mens gjestebudet varte, og på den syvende dagen fortalte han henne det, siden hun presset ham hardt. Så fortalte hun gåten til sitt folk.
36Hun sa til ham: «Min far, du har åpnet din munn for Herren. Gjør med meg etter det som har gått ut av din munn, siden Herren har skaffet deg hevn på dine fiender, ammonittene.»
37Hun sa til faren: «La dette bli gjort for meg: Gi meg to måneder, så jeg kan dra opp i fjellene og gråte over min jomfrudom, jeg og mine venninner.»
38Han svarte: «Gå!» og lot henne dra for to måneder. Hun dro av sted med sine venninner og sørget over sin jomfrudom i fjellene.
2Kvinnen reiste seg og gjorde som Guds mann hadde sagt. Hun dro av sted med sitt hus og slo seg ned i filisternes land i sju år.
3Ved slutten av de sju årene vendte kvinnen tilbake fra filisternes land, og hun gikk for å be kongen om hjelp for huset og markene sine.
11Elkana dro så hjem igjen til Rama, men gutten tjente Herren under presten Elis oppsyn.
18Da så Noomi at hun var bestemt på å gå med henne, sluttet hun å tale til henne.
34Jonatan reiste seg fra bordet i brennende sinne og spiste ikke noe den andre dagen av nymånen. Han var bedrøvet over David fordi hans far hadde vanæret ham.
1Hanna ba, og hun sa: Mitt hjerte gleder seg i Herren, min kraft er opphøyd i Herren. Munnen er vidåpen mot fiendene, for jeg fryder meg i din frelse.
16Men hun sa: "Å fordrive meg nå ville være en større ondskap enn det du allerede har gjort med meg." Men han ville ikke høre på henne.
13Og dette er det andre som dere gjør: dere dekker Herrens alter med tårer, gråt og klaging, fordi han ikke lenger vender seg til deres offer eller tar imot det med velvilje fra deres hånd.
16sa han: 'Neste år ved denne tiden skal du ha en sønn i favnen din.' Hun svarte: 'Nei, min herre, Guds mann, gi meg ikke falske forhåpninger.'
28Kongen spurte henne: 'Hva er i veien?' Hun svarte: 'Denne kvinnen sa til meg: Gi meg sønnen din, så vi kan spise ham i dag, og så kan vi spise min sønn i morgen.'
29Vi kokte da min sønn og spiste ham. Neste dag sa jeg til henne: Gi nå sønnen din, så vi kan spise ham. Men hun har gjemt sønnen sin.'
21Tjenerne spurte ham: 'Hva er dette du har gjort? Mens barnet levde, fastet og gråt du, men nå som barnet er dødt, står du opp og spiser.'
13Skulle dere vente til de vokser opp? Skulle dere forbli ugifte? Nei, mine døtre! Det er mer bittert for meg enn for dere, fordi Herrens hånd har rammet meg.»
14Da gråt de igjen, og Orpa kysset sin svigermor farvel, men Rut holdt fast ved henne.
15Hun gikk og gjorde som Elia hadde sagt. Hun, han og hennes hus hadde mat i lang tid.