1 Samuelsbok 14:27
Jonatan hadde imidlertid ikke hørt at hans far hadde satt folket under eden. Han rakte ut enden av staven han hadde i hånden og dyppet den i honningkaken og førte hånden til munnen, og øynene hans kviknet opp.
Jonatan hadde imidlertid ikke hørt at hans far hadde satt folket under eden. Han rakte ut enden av staven han hadde i hånden og dyppet den i honningkaken og førte hånden til munnen, og øynene hans kviknet opp.
Men Jonatan hadde ikke hørt at faren hadde lagt folket under ed. Han rakte derfor enden av staven han hadde i hånden, stakk den i en honningkake, førte hånden til munnen, og øynene hans ble klare.
Jonatan hadde ikke hørt at faren hans hadde stilt folket under ed. Han rakte derfor enden av staven han hadde i hånden, dyppet den i honningkaken og førte hånden til munnen. Da ble øynene hans klare.
Men Jonatan hadde ikke hørt at hans far hadde latt folket sverge. Han rakte ut enden av staven som han hadde i hånden, dyppet den i honningkaken og førte hånden til munnen; da lyste øynene hans.
Men Jonatan hadde ikke hørt faren sin sverge med folket, så han rakte ut enden av staven som var i hånden hans og dyppet den i en bikake og førte hånden til munnen, og øynene lyste opp.
Men Jonatan hadde ikke hørt da hans far sverget folket, så han rakte ut enden av staven som han hadde i hånden, dyppet den i honningkaken, og førte hånden til munnen; og hans øyne ble opplyst.
Men Jonathan hørte ikke at faren hans hadde gitt folket en ed; derfor rakte han ut enden av staven som var i hånden hans, dyppet den i en honningkake og spiste av den; da ble øynene hans opplyst.
Jonathan hadde ikke hørt at faren hadde latt folket avlegge eden. Han strakte staven sin inn i honningen og spiste, og straks ble hans øyne klare.
Men Jonatan hadde ikke hørt sin far gi folket edens ordre. Han rakte ut enden av staven han hadde i hånden, dyppet den i honningkaken og la hånden i munnen sin. Da klarte han seg bedre.
Men Jonathan hørte ikke da faren hans påla folket eden, og derfor tok han enden av staven han bar, dyppe den i en bikake, og rakte hånden til munnen; og øynene hans ble straks opplyst.
Men Jonatan hadde ikke hørt sin far gi folket edens ordre. Han rakte ut enden av staven han hadde i hånden, dyppet den i honningkaken og la hånden i munnen sin. Da klarte han seg bedre.
Men Jonatan hadde ikke hørt sin far forbanne folket med eden. Så han rakte enden av staven han hadde i hånden, og dyppet den i honningkaken og førte den til munnen. Da lyste øynene hans opp.
Jonathan, however, had not heard his father make the people swear the oath. So he reached out the tip of the staff in his hand, dipped it into the honeycomb, and raised it to his mouth. His eyes then brightened.
Men Jonatan hadde ikke hørt sin far legge folket under ed, derfor rakte han frem den ende av staven som var i hans hånd og dyppet den i honningens kake. Han rakte hånden til munnen, og hans øyne lyste opp.
Men Jonathan havde ikke hørt det, der hans Fader besvoer Folket, og udrakte det Yderste af Kjeppen, som han havde i sin Haand, og dyppede den i en Honningkage; og han vendte sin Haand til sin Mund, og hans Øine saae klart.
But Jonathan heard not when his father charged the people with the oath: wherefore he put forth the end of the rod that was in his hand, and dipped it in an honeycomb, and put his hand to his mouth; and his eyes were enlightened.
Men Jonatan hadde ikke hørt at faren hadde latt folket sverge en ed, så han rakte ut staven han hadde i hånden og dyppet den i et bihonning, førte hånden til munnen, og øynene hans ble lyse.
But Jonathan had not heard when his father charged the people with the oath, so he put out the end of the rod that was in his hand and dipped it in a honeycomb, and put his hand to his mouth; and his eyes brightened.
But Jonathan heard not when his father charged the people with the oath: wherefore he put forth the end of the rod that was in his hand, and dipped it in an honeycomb, and put his hand to his mouth; and his eyes were enlightened.
Men Jonatan hadde ikke hørt når faren hans tok folket under ed; derfor rakte han frem enden av staven han hadde i hånden, dyppet den i honningkaken og førte hånden til munnen; og hans øyne ble opplyst.
Men Jonatan hadde ikke hørt sin far ta eden av folket, og han strakte ut enden av staven han hadde i hånden, dyppet den i vokskaka og tok hånden til munnen, og hans øyne ble skarpe.
Men Jonatan hadde ikke hørt da hans far la folket under eden. Derfor rakte han ut enden av staven han hadde i hånden sin og dyppet den i honningkaken, og hans øyne ble lysere.
Men Jonathan hadde ikke hørt at faren hadde pålagt folket eden. Han rakte ut staven i hånden, dyppet spissen i honningkakene og førte hånden til munnen; da lyste øynene hans opp.
As for Ionathas he had not herde, that his father had charged the people, and he put forth his staff that he had in his hande, and dypped the ende of it in ye hony combe, and turned his hande to his mouth, and his eyes were lighted.
But Ionathan heard not when his father charged the people with the othe: wherefore he put foorth the ende of the rod that was in his hand, and dipt it in an hony combe, and put his hand to his mouth, and his eyes receiued sight.
But Ionathan hearde not whe his father charged the people with the oth, wherfore he put foorth the ende of the rod that was in his hand, and dipt it in an honie combe, & put his hande to his mouth, and his eyes receaued sight.
But Jonathan heard not when his father charged the people with the oath: wherefore he put forth the end of the rod that [was] in his hand, and dipped it in an honeycomb, and put his hand to his mouth; and his eyes were enlightened.
But Jonathan didn't hear when his father charged the people with the oath: therefore he put forth the end of the rod who was in his hand, and dipped it in the honeycomb, and put his hand to his mouth; and his eyes were enlightened.
And Jonathan hath not heard of his father's adjuring the people, and putteth forth the end of the rod, which `is' in his hand, and dippeth it in the honeycomb, and bringeth back his hand unto his mouth -- and his eyes see!
But Jonathan heard not when his father charged the people with the oath: wherefore he put forth the end of the rod that was in his hand, and dipped it in the honeycomb, and put his hand to his mouth; and his eyes were enlightened.
But Jonathan heard not when his father charged the people with the oath: wherefore he put forth the end of the rod that was in his hand, and dipped it in the honeycomb, and put his hand to his mouth; and his eyes were enlightened.
But Jonathan, having no knowledge of the oath his father had put on the people, stretching out the rod which was in his hand, put the end of it in the honey, and put it to his mouth; then his eyes were made bright.
But Jonathan didn't hear when his father commanded the people with the oath: therefore he put forth the end of the rod who was in his hand, and dipped it in the honeycomb, and put his hand to his mouth; and his eyes were enlightened.
But Jonathan had not heard about the oath his father had made the army take. He extended the end of his staff that was in his hand and dipped it in the honeycomb. When he ate it, his eyes gleamed.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
28En av folket sa: «Din far har lagt folket under en streng ed og sagt: 'Forbannet er den som spiser mat i dag.'» Så folket var utmattet.
29Jonatan sa: «Min far har brakt ulykke over landet. Se hvor mine øyne stråler fordi jeg har smakt litt av denne honningen.
30Hvor mye bedre hadde det ikke vært om folket i dag hadde spist av byttet de tok fra fiendene? Nå ble laden over de filistrene ikke stor nok fordi de var slitne.»
25Alle krigerne kom inn i en skog, og det var honning på marken.
26Da trakk folket inn i skogen, se, dammen av honning fløt, men ingen rørte seg for å ta til seg noe, for folket fryktet eden.
43Da sa Saul til Jonatan: «Fortell meg hva du har gjort.» Jonatan fortalte ham: «Jeg smakte litt honning med enden av staven jeg har i hånden. Her er jeg, klar til å dø.»
44Saul sa: «Måtte Gud gjøre mot meg hva han vil hvis ikke du skal dø, Jonatan!»
45Men folket sa til Saul: «Skal Jonatan dø, han som har brakt denne store frelsen til Israel? Aldri! Så sant Herren lever, ikke en hårstrå fra hans hode skal falle til jorden, for han handlet med Gud i dag.» Da reddet folket Jonatan, og han ble ikke drept.
1En dag sa Jonatan, sønn av Saul, til sin våpenbærer: «Kom, la oss gå over til filistrenes forpost på den andre siden.» Men han fortalte ikke dette til sin far.
8Etter en tid, da han kom tilbake for å gifte seg med henne, gikk han av veien for å se på løvens kadaver, og se, det var en bisverm og honning i løvekadaveret.
9Han skrapte honningen ned i hendene sine og gikk videre mens han åt. Han kom til sin far og mor og ga dem honning, og de åt. Men han fortalte dem ikke at han hadde skrapet honningen ut av løvekroppen.
11Da begge viste seg for filistrenes forpost, sa filistrene: «Se, hebreerne kommer ut fra hulene hvor de har gjemt seg.»
12Mennene fra forposten ropte til Jonatan og hans våpenbærer: «Kom opp til oss, så skal vi lære dere noe.» Da sa Jonatan til sin våpenbærer: «Følg etter meg, for Herren har gitt dem i Israels hånd.»
13Jonatan klatret opp på hender og føtter, mens våpenbæreren fulgte etter. Fiendene falt foran Jonatan, og våpenbæreren drepte dem bak ham.
6Jonatan sa til sin våpenbærer: «Kom, la oss gå over til disse uomskårne. Kanskje Herren vil vise oss velvilje, for det er ingen hindring for Herren å gi seier enten ved mange eller ved få.»
7Hans våpenbærer svarte: «Gjør det du har i sinne, jeg er med deg med hele mitt hjerte.»
8Jonatan sa: «Se, vi skal vise oss for disse mennene.
13Spis honning, min sønn, for det er godt, og drypp av honning er søtt for ganen din.
37Gutten nådde stedet der pilen hadde falt, og Jonatan ropte etter ham: 'Er ikke pilen bortenfor deg?'.
38Jonatan ropte til gutten: 'Skynd deg raskt, ikke stå stille.' Gutten samlet pilene og kom til sin herre.
39Men gutten visste ingenting; kun Jonatan og David visste om saken.
40Jonatan ga våpnene til gutten som var med ham, og sa: 'Gå, ta disse til byen.'.
9Jonatan svarte: 'På ingen måte! Hvis jeg med sikkerhet visste at min far hadde onde planer mot deg, ville jeg ikke da fortelle deg det?'.
10David spurte Jonatan: 'Hvem skal fortelle meg om din far gir et hardt svar?'.
11Jonatan sa til David: 'Kom, la oss gå ut på marken.' Så gikk de begge ut i marken.
12Jonatan sa til David: 'Herren, Israels Gud, er mitt vitne. Jeg vil prøve min far på denne tid i morgen eller overmorgen. Hvis han har gode følelser mot David, skal jeg da ikke sende deg beskjed og gjøre deg kjent med det?
13Måtte Herren gjøre, og også legge til seg for Jonatan, hvis min far finner det godt med ondskap mot deg, og jeg ikke forteller det og sender deg bort i fred. Måtte Herren være med deg, slik han har vært med min far.
3Ahia, sønn av Ahitub, bror til Ikabod, sønn av Pinhas, sønn av Eli, Herrens prest i Sjilo, bar efoden. Men folket visste ikke at Jonatan hadde gått bort.
4Mellom passene som Jonatan søkte å krysse for å nå filistrenes forpost, var det en klippe på hver side, den ene het Boses og den andre Senne.
22Slik hendte det at på den dagen da slaget skulle stå, var det ingen sverd eller spyd å finne i hånden på hele folket som var med Saul og Jonathan. Bare Saul og hans sønn Jonathan hadde våpen.
34Jonatan reiste seg fra bordet i brennende sinne og spiste ikke noe den andre dagen av nymånen. Han var bedrøvet over David fordi hans far hadde vanæret ham.
35Neste morgen gikk Jonatan ut på marken til det stedet han hadde avtalt med David, og en ung gutt gikk med ham.
16Jonathan, Sauls sønn, dro til David i skogen og styrket hans hånd i Gud.
17Han sa til ham: «Frykt ikke, for min far Sauls hånd skal ikke finne deg. Du skal bli konge over Israel, og jeg skal være nest etter deg. Dette vet også min far Saul.»
18De to gjorde en pakt foran Herren. David ble værende i skogen, mens Jonathan dro hjem.
29honning, smør, småfe og ost av kyr. De bragte det til David og folket med ham som mat, for de tenkte: Folket er sultne, trette og tørste i ørkenen.
2Så advarte Jonatan David og sa: 'Min far Saul ønsker å drepe deg. Vær forsiktig i morgen tidlig, gjem deg et sted hvor du kan være skjult.'
3'Jeg vil gå ut og stå ved siden av min far i marken hvor du er, og jeg vil tale om deg til min far. Så skal jeg se hva han gjør og fortelle deg det.'
4Jonatan talte vel om David til sin far Saul og sa til ham: 'Kongen bør ikke synde mot sin tjener David, for han har ikke syndet mot deg, og det han har gjort, er til stor nytte for deg.'
17Da sa Saul til folket som var med ham: «Gjør opprop og se hvem som har forlatt oss.» De gjorde opprop, og se, Jonatan og våpenbæreren hans var ikke der.
22Fra de falnes blod, fra de mektiges fett, vendte Jonatans bue ikke tilbake, og Sauls sverd vendte ikke tomt tilbake.
3Jonathan slo filistrenes garnison i Geba, og filistrene hørte om det. Saul blåste da i hornet over hele landet og sa: «Hør, dere hebreere!»
21De hebreerne som tidligere hadde vært med filistrene og gått opp med dem i leiren, sluttet seg nå til israelittene som var med Saul og Jonatan.
6Saul hørte på Jonatan og lovte: 'Så sant Herren lever, han skal ikke bli drept.'
7Da kalte Jonatan på David og fortalte ham alt dette. Jonatan førte David til Saul, og han var i Sauls nærhet som før.
39«Så sant Herren lever, han som frelser Israel, selv om det er min sønn Jonatan, skal han dø.» Men ingen av folket svarte ham.
1Da David hadde fullført samtalen med Saul, ble Jonatans sjel knyttet til Davids sjel, og Jonatan elsket ham som sitt eget liv.
2Jonatan svarte: 'På ingen måte, du skal ikke dø. Se, min far gjør ikke noe enten stort eller smått uten å avsløre det for meg. Hvorfor skulle min far skjule dette for meg? Det er ikke slik!'.
32Jonatan svarte sin far Saul og sa: 'Hvorfor må han dø? Hva har han gjort?'.
4Jonatan sa til David: 'Hva ønsker du at jeg skal gjøre for deg?'.