1 Samuelsbok 26:11
Måtte Herren holde meg fra å legge hånd på Herrens salvede! Ta nå spydet ved hans hode og flaska med vann, så går vi."
Måtte Herren holde meg fra å legge hånd på Herrens salvede! Ta nå spydet ved hans hode og flaska med vann, så går vi."
Herren forbyr at jeg skulle rekke ut hånden mot Herrens salvede. Men ta nå spydet ved hodet hans og vannkrukken, så går vi.
Det være langt fra meg, ved Herren, å rekke ut hånden mot Herrens salvede. Men ta nå spydet som står ved hodet hans, og vannkrukken, så går vi.»
Herren fri meg fra å rekke ut hånden mot Herrens salvede. Ta nå spydet ved hodegjerdet hans og vannkrukken, så går vi.
Men det er langt fra meg å rekke ut hånden mot Herrens salvede. Ta heller spydet som står ved hodet hans og vannkrukken, og la oss gå vår vei.»
Måtte Herren forhindre at jeg strekker ut min hånd mot Herrens salvede! Men ta nå spydet som er ved hans hode og vannkrukken, og la oss gå.»
Herren forby at jeg skulle rekke ut hånden mot Herrens salvede; men ta nå spydet som ligger ved hodet hans, og krukken med vann, og la oss dra av sted.
Måtte Herren aldri tillate at jeg strekker ut min hånd mot Herrens salvede. Men ta nå spydet ved hans hode og vannkrukken, så går vi.
Herren forby at jeg skulle legge hånd på Herrens salvede. Ta nå spydet som står ved hodet hans og vannkrukken, og la oss gå.»
«Måtte Herren forhindre at jeg strekker ut min hånd mot den salvede», sa David, «men jeg ber deg: ta nå spydet som ligger ved hans pute og vannkrukken, så går vi.»
Herren forby at jeg skulle legge hånd på Herrens salvede. Ta nå spydet som står ved hodet hans og vannkrukken, og la oss gå.»
Måtte Herren bevare meg fra å legge hånd på Herrens salvede. Ta nå spydet ved hodet hans og vannkrukken, så går vi.
The LORD forbid that I should stretch out my hand against the LORD's anointed. Now take the spear by his head and the jar of water, and let us go.
Måtte Herren forby meg å legge hånd på Herrens salvede! Ta nå spydet ved hans hode og vannkrukken, og la oss gå herfra."
saa lade Herren det være langt fra mig at udrække min Haand mod Herrens Salvede; men nu, Kjære, tag Spydet, som er ved hans Hovedgjærde, og den Vandkrukke, og lad os gaae.
The LORD forbid that I should stretch forth mine hand against the LORD'S anointed: but, I pray thee, take thou now the spear that is at his bolster, and the cruse of water, and let us go.
Måtte Herren forby at jeg strekker ut min hånd mot Herrens salvede. Men ta nå spydet som er ved hans hode, og vannkrukken, og la oss gå.»
The LORD forbid that I should stretch out my hand against the LORD's anointed. But, please, take now the spear that is at his head and the jar of water, and let us go."
The LORD forbid that I should stretch forth mine hand against the LORD'S anointed: but, I pray thee, take thou now the spear that is at his bolster, and the cruse of water, and let us go.
Måtte Herren forby at jeg skulle legge hånd på Herrens salvede; men nå, ta spydet ved hodet hans og vannkrukken, og la oss gå.
Måtte Herren holde meg fra å legge hånd på Herrens salvede. Men ta nå spydet som er ved hodeputen hans og krukken med vann, så drar vi av sted."
Måtte Herren forby at jeg løfter min hånd mot Herrens salvede. Men nå, ta, jeg ber deg, spydet som er ved hodet hans, og vannkrukken, og la oss gå.
Aldri skal min hånd løftes mot Herrens salvede; men ta spydet ved hodet hans og krukken med vann, og la oss gå.
the LORDE let it be farre fro me, that I shulde laye my hande on the LORDES anoynted. Take ye speare now therfore at his heade, & the cuppe of water, & let vs go.
The Lorde keepe mee from laying mine hand vpon the Lordes anointed: but, I pray thee, take now the speare that is at his head, and the pot of water, and let vs goe hence.
The Lorde kepe me from laying myne hand vpon the Lordes annoynted: But I praye thee take thou nowe the speare that is at his head, and the cruse of water, and let vs go.
The LORD forbid that I should stretch forth mine hand against the LORD'S anointed: but, I pray thee, take thou now the spear that [is] at his bolster, and the cruse of water, and let us go.
Yahweh forbid that I should put forth my hand against Yahweh's anointed: but now please take the spear that is at his head, and the jar of water, and let us go.
far be it from me, by Jehovah, from putting forth my hand against the anointed of Jehovah; and, now, take, I pray thee, the spear which `is' at his pillow, and the cruse of water, and we go away.'
Jehovah forbid that I should put forth my hand against Jehovah's anointed: but now take, I pray thee, the spear that is at his head, and the cruse of water, and let us go.
Jehovah forbid that I should put forth my hand against Jehovah's anointed: but now take, I pray thee, the spear that is at his head, and the cruse of water, and let us go.
Never will my hand be stretched out against the man marked with the holy oil; but take the spear which is by his head and the vessel of water, and let us go.
Yahweh forbid that I should put forth my hand against Yahweh's anointed; but now please take the spear that is at his head, and the jar of water, and let us go."
But may the LORD prevent me from extending my hand against the LORD’s chosen one! Now take the spear by Saul’s head and the jug of water, and let’s get out of here!”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
6Men etterpå slo Davids hjerte ham, fordi han hadde skåret fliken av Sauls kappe.
7Han sa til sine menn: 'Måtte Herren forby meg å gjøre dette mot min herre, Herrens salvede, å legge hånd på ham, for han er Herrens salvede.'
12David tok spydet og vannflaska fra Sauls hode, og de dro av sted. Ingen så det, ingen visste noe, og ingen våknet. For alle sov, fordi en dyp søvn fra Herren hadde falt over dem.
13Deretter gikk David over til den andre siden og sto langt borte på toppen av fjellet. Det var stor avstand mellom dem.
15David sa til Abner: "Er du ikke en mann? Og hvem er som deg i Israel? Hvorfor har du ikke voktet din herre, kongen? For en fra folket kom for å ødelegge kongen, din herre.
16Du har ikke gjort godt. Så sant Herren lever, er dere verdige til å dø fordi dere ikke har voktet deres herre, Herrens salvede. Se nå etter, hvor er kongens spyd og vannflaska som var ved hans hode?"
17Saul kjente igjen Davids stemme og sa: "Er det din stemme, min sønn David?" Og David sa: "Ja, det er min stemme, herre konge."
18Han fortsatte: "Hvorfor forfølger min herre sin tjener? Hva har jeg gjort? Hvilket onde er i min hånd?
19La nå min herre, kongen, lytte til sin tjener. Om det er Herren som har oppildnet deg mot meg, da la ham motta et offer. Men om det er mennesker, måtte de være forbannet for Herrens åsyn, fordi de i dag har drevet meg bort fra å ha andel i Herrens arv og sagt: Gå bort, tjen andre guder.
20Måtte ikke mitt blod falle til jorden borte fra Herrens ansikt. For Israels konge er dratt ut for å lete etter en loppe, som når man jakter på en rapphøne i fjellene."
6Da sa David til Ahimelek hetitten og til Abisjai, sønn av Seruja og bror til Joab: "Hvem vil gå ned med meg til Saul i leiren?" Abisjai svarte: "Jeg vil gå ned med deg."
7Så kom David og Abisjai til folket om natten, og se, Saul lå og sov i sirkelen av vogner med spydet sitt stukket ned i jorden ved hodet hans, og Abner og folket lå rundt ham.
8Abisjai sa til David: "Gud har i dag gitt din fiende i din hånd. La meg nå stikke ham til jorden med spydet én gang, jeg trenger ikke gjøre det to ganger."
9Men David sa til Abisjai: "Ikke ødelegg ham! For hvem kan rekke ut hånden mot Herrens salvede og være uskyldig?"
10David fortsatte: "Så sant Herren lever, Herren skal slå ham; enten hans dag kommer at han dør, eller han drar i krig og omkommer.
22David svarte: "Se, her er kongens spyd. La en av de unge mennene komme over og hente det.
23Herren vil gi enhver igjen etter hans rettferdighet og troskap; fordi Herren gav deg i dag i min hånd, men jeg ville ikke rekke ut min hånd mot Herrens salvede.
24Og som ditt liv var dyrebart i mine øyne i dag, så må mitt liv være dyrebart i Herrens øyne, og må han utfri meg fra all trengsel."
14David sa til ham: "Hvordan våget du å løfte din hånd for å ødelegge Herrens salvede?"
15David kalte så til en av sine menn og sa: "Gå frem og slå ham ned!" Og han slo ham ned, så han døde.
16David sa til ham: "Du har selv tatt ditt liv, for din egen munn har vitnet mot deg da du sa: 'Jeg har drept Herrens salvede.'"
9Deretter stod David opp, gikk ut av hulen og ropte etter Saul: 'Min herre og konge!' Da så Saul seg tilbake, falt David ned med ansiktet mot jorden og bøyde seg.
10David sa til Saul: 'Hvorfor hører du på de menneskene som sier: «Se, David søker å skade deg.»?
11I dag har dine øyne sett at Herren overgav deg i min hånd i hulen. Noen rådet meg til å drepe deg, men jeg sparte deg og sa: 'Jeg vil ikke legge hånd på min herre, for han er Herrens salvede.'
12Se, min far, se enda mer fliken av din kappe i min hånd. Da jeg skar fliken av din kappe, drepte jeg deg ikke. Erkjenn og se at det ikke er ondskap eller opprør i min hånd, og jeg har ikke syndet mot deg, men du forfølger min sjel for å ta den.
8Den dagen var der en av Sauls tjenere der, innelåst for Herrens skyld. Hans navn var Doeg, en edomitt, den fremste av Sauls gjetere.
9David sa til Ahimelek: "Har du ikke her et spyd eller et sverd? For jeg tok verken sverdet mitt eller andre våpen med meg, for kongens oppdrag var så hastig."
11Saul kastet spydet og sa: "Jeg skal kaste det på David og nagle ham til veggen." Men David undveg ham to ganger.
18De tre brøt gjennom filisternes leir og hentet vann fra brønnen ved porten i Betlehem. De tok det med til David, men han ville ikke drikke det; han helte det ut for Herren.
19Han sa: «Måtte Gud bevare meg fra å gjøre dette! Skulle jeg drikke blodet fra disse mennene, som har risikert sine liv? For med fare for sine liv hentet de det.» Og han ville ikke drikke det. Slik gjorde de tre mektige krigerne.
13Saul sa til ham: "Hvorfor har du og Isais sønn sammensverget dere mot meg, ved å gi ham brød og sverd, og ved å spørre Gud for ham, så han kunne stå imot meg som en fiende, som i dag?"
39David spente sverdet utenpå klærne og prøvde å gå, men han hadde ikke prøvd det før. David sa til Saul: Jeg kan ikke gå med alt dette, for jeg har ikke prøvd det. Så tok David det av seg.
17Kongen sa til sine voktere som sto omkring: "Gå frem og drep Herrens prester, for også deres hånd er med David, og de visste at han var på flukt, men fortalte meg ikke." Men kongens tjenere ville ikke rekke ut hånden for å angripe Herrens prester.
23David svarte: "Dere skal ikke gjøre dette, mine brødre, med det som Herren har gitt oss. Han har beskyttet oss og gitt oss den flokken som kom over oss, i vår hånd.
16De tre krigerne brøt gjennom Filisternes leir, hentet vann fra Betlehems brønn ved porten, bar det til David, men han ville ikke drikke det. Han helte det ut som en offergave til Herren.
17Han sa: «Det er utenkelig for meg, Herre, å gjøre dette. Skulle jeg drikke blodet av de menn som satte sine liv i fare?» Derfor ville han ikke drikke av det. Dette var det de tre heltene gjorde.
4Saul sa da til sin våpenbærer: 'Trekk ditt sverd og stikk meg, for at ikke disse uomskårne skal komme og stikke meg og håne meg.' Men våpenbæreren nektet, for han var meget redd. Saul tok da selv sitt sverd og kastet seg på det.
9Da sa han til meg: 'Kom hit og gjør ende på meg, for jeg er grepet av angst, selv om livet ennå er i meg.'
10Så gikk jeg til ham og drepte ham, for jeg visste at han ikke kunne leve etter at han var falt. Jeg tok kronen som var på hans hode og armbåndet som var på hans arm, og jeg har brakt dem hit til min herre."
15Etter hvem har Israels konge dratt ut? Etter hvem jager du? Etter en død hund, etter en loppe.
4Da sa Saul til våpenbæreren sin: "Trekk sverdet ditt og stikk det i meg, så ikke disse uomskårne kommer og mishandler meg." Men våpenbæreren nektet fordi han var svært redd. Da tok Saul selv sverdet og kastet seg på det.
10Saul forsøkte å spidde David til veggen med spydet, men David bøyde seg unna Sauls angrep, og spydet traff veggen. David rømte og unnslapp den natten.
2Da spurte David Herren: «Skal jeg dra og slå disse filisterne?» Herren svarte David: «Dra, slå filisterne og berg Ke'ila.»
37David sa: Herren, som reddet meg fra løvens og bjørnens klør, skal redde meg fra denne filisterens hånd. Saul sa til David: Gå, og Herren være med deg!
21Dere Gilboas fjell, la det ikke være dugg eller regn på dere, heller ikke fruktbare marker, for der ble de mektiges skjold vanæret, Sauls skjold ble ikke salvet med olje.
15David sa til ham: "Vil du lede meg ned til denne ransflokken?" Han svarte: "Sverg for meg ved Gud at du ikke vil drepe meg eller overgi meg til min herre, så skal jeg føre deg til denne ransflokken."
11Vil borgerne i Ke'ila overgi meg til ham? Vil Saul komme ned, slik som din tjener har hørt? Herre, Israels Gud, jeg ber deg, fortell din tjener.» Herren svarte: «Han vil komme ned.»
17Men Abisjai, sønn av Seruja, kom David til unnsetning og slo filisteren og drepte ham. Da sverget Davids menn til ham og sa: 'Du skal ikke dra ut til krigen med oss lenger, for at du ikke skal slukke Israels lampe.'
9Abisjai, sønn av Seruja, sa til kongen: Hvorfor skulle denne døde hunden få forbanne min herre kongen? La meg gå over dit og ta hodet av ham.
42Herre Gud, vend ikke bort ditt salvedes ansikt, husk din tjeners, Davids, kjærlighet.