2 Mosebok 16:20
Men de hørte ikke på Moses, og noen lot det bli igjen til morgenen. Da kom det makk i det og det luktet vondt, og Moses ble harm på dem.
Men de hørte ikke på Moses, og noen lot det bli igjen til morgenen. Da kom det makk i det og det luktet vondt, og Moses ble harm på dem.
Men de ville ikke høre på Moses; noen lot likevel noe bli igjen til morgenen. Da gikk det mark i det, og det stinket, og Moses ble vred på dem.
Men de hørte ikke på Moses; noen lot noe bli igjen av det til morgenen. Da kom det mark i det og det begynte å lukte vondt, og Moses ble harm på dem.
Men de hørte ikke på Moses; noen lot noe bli igjen til morgenen. Det kom mark i det og det begynte å lukte, og Moses ble harm på dem.
Men de adlød ikke Moses. Noen lot noe være igjen til morgendagen, og det ble fylt med mark og luktet vondt. Moses ble sint på dem.
Men de hørte ikke på Moses, og noen lot det være igjen til morgenen, og det avlet mark og stinket. Og Moses ble vred på dem.
Men de hørte ikke på Moses; noen av dem lot det ligge til om morgenen, og det ble fullt av larver og stank; og Moses ble sint på dem.
Men de hørte ikke på Moses, for noen beholdt noe til neste morgen. Da vokste det ormer i det, og det stinket. Moses ble sint på dem.
Men de hørte ikke på Moses, og noen lot noe være igjen til morgenen, og det ble fullt av mark og stinket. Moses ble sint på dem.
Men de hørte ikke etter Moses; noen lot igjen noe til morgenen, og det ble ødelagt av ormer og begynte å stinke, og Moses ble sint på dem.
Men de hørte ikke på Moses, og noen lot noe være igjen til morgenen, og det ble fullt av mark og stinket. Moses ble sint på dem.
Men noen hørte ikke på Moses og lot noe bli igjen til morgenen. Da ynglet det i det og det stinket. Og Moses ble vred på dem.
But some of them did not listen to Moses and kept part of it until morning. It bred worms and began to stink, and Moses was angry with them.
Men de hørte ikke på Moses. Noen lot en del bli til morgenen, og det ble fullt av mark og luktet ille. Moses ble vred på dem.
Dog adløde de ikke Mose, men Somme levnede deraf til om Morgenen; saa voxede der Orme udi, og det lugtede ilde; saa blev Mose vred paa dem.
Notwithstanding they hearkened not unto Moses; but some of them left of it until the morning, and it bred worms, and stank: and Moses was wroth with them.
Men de hørte ikke på Moses, og noen av dem lot det bli igjen til morgenen, og det kom mark i det og stank. Og Moses ble vred på dem.
Nevertheless, they did not heed Moses; but some of them left part of it until the morning, and it bred worms and stank: and Moses was angry with them.
Notwithstanding they hearkened not unto Moses; but some of them left of it until the morning, and it bred worms, and stank: and Moses was wroth with them.
Men de hørte ikke på Moses, og noen lot det bli igjen til morgenen, og det gikk mark i det og ble ødelagt. Moses ble sint på dem.
Men de hørte ikke på Moses, og noen lot det bli igjen til morgenen, og det krydde av makk og luktet vondt. Og Moses ble vred på dem.
Likevel hørte de ikke på Moses, men noen lot det bli igjen til morgenen, og det ynglet ormer i det og luktet vondt. Moses ble sint på dem.
Men de hørte ikke på Moses, og noen av dem lot det være igjen til morgenen, og da var det makk i det og det stinket; og Moses ble sint på dem.
Notwithstondinge they harkened not vnto Moses: but some of the lefte of it vntyll the mornynge, and it waxte full of wormes ad stake and Moses was angrie wyth them.
But they harkened not vnto Moses. And some left of it vntill the morninge. Then waxed it full of wormes and stanke. And Moses was angrie at them.
Notwithstanding they obeyed not Moses: but some of them reserued of it till morning, and it was full of wormes, and stanke: therefore Moses was angrie with them.
Notwithstanding, they hearkened not vnto Moyses: but some of them left of it vntill the mornyng, and it waxed full of wormes, & corrupted: and Moyses was angry with them.
Notwithstanding they hearkened not unto Moses; but some of them left of it until the morning, and it bred worms, and stank: and Moses was wroth with them.
Notwithstanding they didn't listen to Moses, but some of them left of it until the morning, and it bred worms, and became foul: and Moses was angry with them.
and they have not hearkened unto Moses, and some of them do leave of it till morning, and it bringeth up worms and stinketh; and Moses is wroth with them.
Notwithstanding they hearkened not unto Moses; but some of them left of it until the morning, and it bred worms, and became foul: and Moses was wroth with them.
Notwithstanding they hearkened not unto Moses; but some of them left of it until the morning, and it bred worms, and became foul: and Moses was wroth with them.
But they gave no attention to Moses, and some of them kept it till the morning and there were worms in it and it had an evil smell: and Moses was angry with them.
Notwithstanding they didn't listen to Moses, but some of them left of it until the morning, and it bred worms, and became foul: and Moses was angry with them.
But they did not listen to Moses; some kept part of it until morning, and it was full of worms and began to stink, and Moses was angry with them.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
11Og Herren sa til Moses:
12"Jeg har hørt Israels barns knurring. Si til dem: Ved skumring skal dere spise kjøtt, og om morgenen skal dere være mette med brød. Da skal dere forstå at jeg er Herren deres Gud."
13Det skjedde om kvelden at vaktler kom opp og dekket leiren, og om morgenen la det seg et lag av dugg rundt leiren.
14Da duggen hadde fordampet, se, på overflaten av ørkenen lå det noe fint, kornaktig, fint som rim på jorden.
15Da Israels barn så det, sa de til hverandre: "Hva er dette?" For de visste ikke hva det var. Moses sa til dem: "Dette er det brødet som Herren gir dere å spise.
16Dette er det Herren har befalt: Samle av det hver mann etter det han trenger til mat, en omer per person etter antallet av deres husholdning. Hver mann skal ta for dem som er i hans telt."
17Israels barn gjorde som de ble befalt, og noen samlet mye, og noen lite.
18Da de målte det med omeren, hadde den som samlet mye, ikke noe til overs, og den som samlet lite, manglet ikke noe. Hver samlet så mye som han trengte til mat.
19Moses sa til dem: "Ingen må la noe bli igjen av det til neste morgen."
21Hver morgen samlet de det, hver mann så mye som han trengte til mat. Men når solen begynte å varme, smeltet det bort.
22På den sjette dagen samlet de dobbelt så mye brød, to omer for hver. Og alle lederne for menigheten kom og fortalte dette til Moses.
23Han sa til dem: "Dette er hva Herren har sagt: I morgen er det hviledag, sabbatshelligdom for Herren. Bak det dere vil bake, og kok det dere vil koke, og legg resten til side som dere har til overs til i morgen."
24Så la de det til side til neste morgen, slik Moses hadde befalt, og det luktet ikke vondt, og det var ikke makk i det.
25Moses sa: "Spis det i dag, for i dag er det sabbat, hellig for Herren. I dag finner dere det ikke på marken.
20men en hel måned, til det kommer ut av neseborene deres, og blir en vederstyggelighet for dere, fordi dere vraket Herren som er midt iblant dere, og gråt foran ham og sa: Hvorfor dro vi ut fra Egypt?
21Moses sa: Seks hundre tusen mann til fots er folket jeg er blant, og likevel har du sagt: Jeg vil gi dem kjøtt, så de kan spise i en måned.
7og i morgen skal dere se Herrens herlighet, for han har hørt knurringen deres mot Herren. Men hva er vi, at dere knurrer mot oss?"
8Moses la til: "Når Herren gir dere kjøtt å spise om kvelden og brød til dere blir mette om morgenen, for Herren har hørt knurringen deres som dere kommer med mot ham - for hva er vi? Knurringen deres er ikke mot oss, men mot Herren."
32Folket reiste seg og samlet vaktlene hele den dagen og natten og hele neste dag. Den som samlet minst, hadde ti homere, og de bredte dem ut rundt omkring leiren.
33Mens kjøttet ennå var mellom tennene deres, før det var fortært, flammet Herrens vrede opp mot folket, og Herren slo dem med en stor plage.
2Og hele Israels menighet knurret mot Moses og Aron i ørkenen.
5Og folket talte mot Gud og mot Moses: Hvorfor har dere ført oss opp fra Egypt for å dø i ørkenen? Her er verken brød eller vann, og vi avskyr denne usle maten.
9Når dugg falt over leiren om natten, falt også mannaen over den.
10Moses hørte folket gråte ved sine familier, hver ved inngangen til sitt telt, og Herrens vrede flammet voldsomt opp. Dette så også galt ut for Moses.
32Moses sa: "Dette er hva Herren har befalt: En full omer skal bevares for deres etterkommere, for at de kan se det brødet som jeg gav dere å spise i ørkenen da jeg førte dere ut av Egypt landet."
33Moses sa til Aron: "Ta en krukke, og legg en full omer manna i den. Sett den foran Herrens åsyn for å bevares for deres etterkommere."
15Da ble Moses svært vred og sa til Herren: 'Vend deg ikke til deres offergave! Jeg har ikke tatt en eneste esel fra dem, ei heller har jeg gjort urett mot noen av dem.'
1Folket begynte å klage vondt i Herrens ører, og Herren hørte det. Hans vrede flammet opp, og Herrens ild brant blant dem, og fortærte noen i leiren ytterst.
27Likevel hendte det på den syvende dagen at noen av folket gikk ut for å samle, men de fant ikke noe.
28Da sa Herren til Moses: "Hvor lenge vil dere nekte å holde mine bud og mine lover?
4Da sa Herren til Moses: "Se, jeg vil la brød regne ned fra himmelen til dere, og folket skal gå ut og samle hver dag det de trenger for dagen, så jeg kan sette dem på prøve, om de vil følge min lov eller ikke."
25De klaget i teltene sine, de hørte ikke på Herrens røst.
14Spåmennene prøvde å få frem mygg ved deres hemmelige kunster, men kunne ikke. Myggen var både på mennesker og dyr.
32Ved Meribas vann vakte de hans vrede, så det gikk ille med Moses på grunn av dem.
16De var misunnelige på Moses i leiren, og på Aron, Herrens hellige.
30Men før de hadde tilfredsstilt sin begjær, mens maten ennå var i deres munn,
9Herrens vrede flammet opp mot dem, og han dro bort.
26Herren talte til Moses og Aron og sa:
18Til folket skal du si: Hellige dere til i morgen, og dere skal spise kjøtt. For dere har klaget i Herrens ører og sagt: Hvem vil gi oss kjøtt å spise? For vi hadde det godt i Egypt. Herren vil gi dere kjøtt, og dere skal spise.
20Herren talte til Moses og Aron og sa,
11Herren sa til Moses: "Hvor lenge vil dette folket forakte meg? Hvor lenge vil de ikke tro på meg, til tross for alle de tegnene jeg har gjort blant dem?"
9Moses talte slik til Israels barn, men de hørte ikke på Moses av mismot og på grunn av det harde trelldomsarbeidet.
24Folket knurret mot Moses og sa: «Hva skal vi drikke?»
10Ingenting skal bli igjen til morgenen. Det som blir igjen til morgenen skal dere brenne opp.
35Israels barn spiste manna i førti år, til de kom til et bebodd land. De spiste manna til de nådde grensen til Kanaans land.
41Men Moses sa: "Hvorfor går dere imot Herrens befaling? Dette vil ikke lykkes.