2 Mosebok 33:4
Da folket hørte dette harde ordet, ble de sorgfulle, og ingen kledde seg i sine smykker.
Da folket hørte dette harde ordet, ble de sorgfulle, og ingen kledde seg i sine smykker.
Da folket hørte disse tunge ordene, sørget de, og ingen tok på seg smykkene sine.
Da folket hørte disse harde ordene, sørget de, og ingen tok på seg sine smykker.
Da folket hørte dette harde budskapet, sørget de, og ingen tok på seg smykkene sine.
Da folket hørte dette alvorlige budskapet, begynte de å sørge, og ingen tok på seg smykker.
Da folket hørte disse onde nyhetene, sørget de, og ingen tok på seg smykker.
Da folket hørte de onde nyhetene, sørget de, og ingen tok på seg smykkene sine.
Da folket hørte denne onde beskjeden, sørget de, og ingen av dem tok på seg sine smykker.
Og da folket hørte disse dårlige nyhetene, sørget de, og ingen tok på seg sine smykker.
Da folket hørte disse vonde nyhetene, sørget de, og ingen tok på seg sine prydgjenstander.
Og da folket hørte disse dårlige nyhetene, sørget de, og ingen tok på seg sine smykker.
Da folket hørte disse strenge ordene, sørget de, og ingen bar sine smykker.
When the people heard this bad news, they mourned, and no one put on any ornaments.
Da folket hørte disse strenge ordene, ble de sørgmodige, og ingen bar sine smykker.
Der Folket hørte denne onde Tale, da sørgede de, og Ingen satte sin Prydelse paa sig.
And when the people heard these evil tidings, they mourned: and no man did put on him his ornaments.
Og da folket hørte disse onde nyhetene, sørget de, og ingen bar sine smykker.
And when the people heard these bad tidings, they mourned: and no man did put on his ornaments.
And when the people heard these evil tidings, they mourned: and no man did put on him his ornaments.
Da folket hørte denne dårlige nyheten, sørget de, og ingen tok på seg sine smykker.
Da folket hørte disse harde ordene, sørget de, og ingen tok på seg smykker.
Da folket hørte disse triste nyhetene, sørget de, og ingen tok på seg smykker.
Da folket hørte denne dårlige nyheten, ble de fulle av sorg, og ingen tok på seg smykker.
And when the people heard these evil tidings, they mourned: and no man did put on him his ornaments.
And when the people heard this euell tydinges, they sorowed: ad no ma dyd put on his bestrayment.
Whan the people herde this euell tydinges, they sorowed, and no man put on his best rayment.
And when the people heard this euill tydings, they sorowed, and no man put on his best rayment.
And when the people hearde this euil tidinges, they sorowed: and no man dyd put on his best rayment.
And when the people heard these evil tidings, they mourned: and no man did put on him his ornaments.
When the people heard this evil news, they mourned: and no one put on his jewelry.
And the people hear this sad thing, and mourn; and none put his ornaments on him.
And when the people heard these evil tidings, they mourned: and no man did put on him his ornaments.
And when the people heard these evil tidings, they mourned: and no man did put on him his ornaments.
Hearing this bad news the people were full of grief, and no one put on his ornaments.
When the people heard this evil news, they mourned: and no one put on his jewelry.
When the people heard this troubling word they mourned; no one put on his ornaments.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
5Da sa Herren til Moses: Si til Israels barn: Dere er et sta og halsstarrig folk. Om jeg et øyeblikk var med dere, ville jeg utslette dere. Legg av dere smykkene, så vil jeg vite hva jeg skal gjøre med dere.
6Israels barn la bort sine smykker fra Horeb-fjellet.
1Da folket så at Moses drøyde med å komme ned fra fjellet, samlet de seg rundt Aron og sa til ham: 'Kom, lag oss en gud som kan gå foran oss, for vi vet ikke hva som har hendt med denne Moses, mannen som førte oss opp fra Egypt.'
2Aron svarte dem: 'Ta gullringene som er i ørene på konene, sønnene og døtrene deres, og bring dem hit til meg.'
3Så tok folket av seg de gylne ringene som de hadde i ørene, og ga dem til Aron.
39Moses fortalte disse ordene til hele Israels barn, og folket sørget meget.
25Da Moses så at folket hadde blitt uhemmet, for Aron hadde latt dem bli uhemmet og til skam blant deres fiender,
18Den dagen vil Herren ta bort skjønnheten av rasslende ankelenker, hodebåndene og halvmånene,
19øredobbene, armkjedene og slørene,
20turbanene, armbåndene og beltene, duftflaskene og amulettene,
21ringene og neseringene,
2Snakk nå med folket så hvert husstand kan be sin nabo om sølv- og gullsmykker.
50Vi bringer derfor en gave til Herren, hver av oss som fant gullsmykker: armbånd, armringer, ringer, øredobber og halspryd, for å gjøre soning for oss selv for Herrens ansikt.»
51Moses og presten Eleasar tok i mot gullsmykkene fra dem, alt laget til smykker.
26De skal kle av deg klærne og ta dine vakre smykker.
34Så tok folket deigen sin før den ble syret, pakket deigtrauene inn i klærne sine og bar dem på skuldrene.
35Israels barn gjorde som Moses hadde sagt, og ba egypterne om smykker av sølv og gull og klær.
33Da Moses var ferdig med å tale til dem, dekket han ansiktet med et slør.
34Når Moses gikk inn for å tale med Herren, fjernet han sløret til han kom ut igjen. Så kom han ut og fortalte Israels folk hva han hadde fått befalt.
35Israels barn så at huden på Moses' ansikt strålte. Moses la sløret tilbake på ansiktet inntil han igjen gikk inn for å tale med Herren.
3Ingen andre skal komme opp sammen med deg. Ingen må engang vise seg noe sted på fjellet. Heller ikke sauer eller kveg skal beite i nærheten av fjellet.'
6Moses sa til Aron, Eleasar og Itamar, hans sønner: «Ikke la håret på hodet bli raket og ikke riv klærne deres i sorg, for at dere ikke skal dø, og for at han ikke skal bli harm på hele menigheten. Men la brødrene deres, hele Israels hus, sørge over den brannen Herren har sendt.
7Herren sa til Moses: 'Gå ned, for ditt folk som du førte opp fra Egypt, har fordervet seg selv.'
8De har raskt vendt seg bort fra den veien jeg har befalt dem. De har laget seg en støpt kalv, tilbedt den, ofret til den, og sagt: 'Dette er din gud, Israel, som førte deg opp fra Egypt.'
9Herren sa videre til Moses: 'Jeg har sett dette folket, og se, det er et hardnakket folk.'
10Moses hørte folket gråte ved sine familier, hver ved inngangen til sitt telt, og Herrens vrede flammet voldsomt opp. Dette så også galt ut for Moses.
24I stedet for vellukt skal det være stank, i stedet for belte, et tau, i stedet for velfrisert hår, skallete steder, i stedet for en fin kjole, sekkerhamp; brennemerke i stedet for skjønnhet.
18Hele folket så lynnedslagene, flammene, lyden av trompeten og røken fra fjellet. Da folket så dette, skalv de og holdt seg på avstand.
18De skal bære sekkestrie, redsel skal dekke dem, og skam skal være på alle ansikt, og alle hoder skal være skallet.
28Moses tok av Aron hans klær og kledde dem på Eleasar, hans sønn. Aron døde der på toppen av fjellet, og Moses og Eleasar kom ned fra fjellet.
29Da hele menigheten så at Aron var død, gråt hele Israels hus over Aron i tretti dager.
7De plasserte dem på skulderstykkene til efoden som erindringssteiner for Israels sønner, slik Herren hadde befalt Moses.
22Hver kvinne skal be sin nabo og gjesten i huset om gjenstander av sølv og gull og klær. Dere skal sette dem på deres sønner og døtre, slik skal dere plyndre Egypt.
16Herren sa til Moses: 'Se, du skal snart legge deg til hvile hos dine forfedre, og dette folket vil reise seg og drive hor etter de fremmede gudene i landet som de kommer inn i. De vil forlate meg og bryte min pakt som jeg har inngått med dem.'
17Min vrede skal flamme opp mot dem den dagen, og jeg vil forlate dem og skjule mitt ansikt fra dem. De skal bli fortært, og mange onde ting og vanskeligheter skal komme over dem. Da skal de si: 'Har ikke disse onde ting kommet over oss fordi vår Gud ikke er blant oss?'
9Moses talte slik til Israels barn, men de hørte ikke på Moses av mismot og på grunn av det harde trelldomsarbeidet.
31Moses vendte tilbake til Herren og sa: 'Å, dette folket har syndet en stor synd ved å lage seg en gud av gull.'
1Den tjuefjerde dagen i denne måneden samlet Israels barn seg til faste, kledd i sekkestrie, og de hadde jord på hodene.
12Herren sa til meg: 'Skynd deg, kom ned fra dette fjellet, for folket ditt, som du førte ut av Egypt, har fordervet seg. De har raskt vendt seg bort fra den veien jeg befalte dem, de har formet for seg et støpt bilde.'
14Så gikk Moses ned fra fjellet og til folket. Han helliget folket, og de vasket sine klær.
24Israels døtre, gråt over Saul, han som kledde dere i skarlagen med smykker, som satte guldsmykker på deres klær.
12Den dagen kalte Herren, den Allmektige, dere til gråt, sorg, å barbere hodet, og ikle seg sekkestrie.
3Dra opp til det landet som flyter med melk og honning. Men jeg vil ikke dra opp sammen med deg, for du er et sta og halsstarrig folk. Jeg kunne utslette deg underveis.
4Herren sa til Moses: 'Ta alle lederne til folket og heng dem opp foran Herren under solen, så Herrens brennende vrede kan vende seg bort fra Israel.'
22Så kom mennene sammen med kvinnene, alle med villig hjerte, og de brakte gullsmykker av alle slag: armringer, neseringer, fingerringer og belter, alle slags gullgjenstander, til Jahve.
11Du skal steine dem til døde, for de har forsøkt å lokke deg bort fra Herren din Gud, som førte deg ut av Egyptens land, fra slavehuset.
20Da dro hele forsamlingen av Israels folk bort fra Moses.
35Herren slo folket fordi de hadde laget kalven som Aron hadde laget.
8Derfor, ta på dere sekkestrie, sørg og jamre. For Herrens brennende vrede har ikke vendt seg bort fra oss.