1 Mosebok 20:13
Og da Gud lot meg vandre bort fra min fars hus, sa jeg til henne: 'Vis denne velviljen mot meg: Hvert sted vi kommer til, si at jeg er din bror.'
Og da Gud lot meg vandre bort fra min fars hus, sa jeg til henne: 'Vis denne velviljen mot meg: Hvert sted vi kommer til, si at jeg er din bror.'
Da Gud lot meg vandre bort fra min fars hus, sa jeg til henne: Dette er den godheten du skal vise meg: På hvert sted vi kommer til, skal du si om meg: Han er min bror.
Da Gud lot meg vandre bort fra min fars hus, sa jeg til henne: 'Dette er den troskapen du skal vise meg: Ved hvert sted vi kommer til, skal du si om meg: Han er min bror.'"
Og da Gud lot meg vandre bort fra min fars hus, sa jeg til henne: «Dette er den troskapen du skal vise meg: Overalt hvor vi kommer, skal du si om meg: Han er min bror.»
Og da Gud førte meg bort fra min fars hus, sa jeg til henne: 'Dette er det løftet du gir meg: Overalt vi går, skal du si om meg: Han er min bror.'
Da Gud førte meg bort fra min fars hus, sa jeg til henne: Dette er den godhet du kan vise meg, på hvert sted hvor vi kommer, si om meg: Han er min bror.
Og det skjedde da Gud lot meg vandre bort fra min fars hus, at jeg sa til henne: «Du skal vise meg denne vennligheten; på hvert sted vi kommer til, si om meg: «Han er min bror.»
Da Gud lot meg vandre omkring fra min fars hus, sa jeg til henne: 'Vis meg denne godhet: Si om meg overalt hvor vi kommer: Han er min bror.'
Og det skjedde da Gud fikk meg til å forlate min fars hus, at jeg sa til henne: Slik er din kjærlighet som du skal vise meg; på hvert sted vi kommer til, si om meg: Han er min bror.
Da det skjedde at Gud førte meg bort fra min fars hus, sa jeg til henne: 'Dette er den vennligheten du skal vise meg; uansett hvor vi kommer, skal du si om meg: Han er min bror.'
Og det skjedde da Gud fikk meg til å forlate min fars hus, at jeg sa til henne: Slik er din kjærlighet som du skal vise meg; på hvert sted vi kommer til, si om meg: Han er min bror.
Da Gud lot meg vandre bort fra min fars hus, sa jeg til henne: 'Vis meg denne lojaliteten som du kan gi meg: Overalt hvor vi kommer, si at jeg er din bror.'"
And when God caused me to wander from my father’s household, I said to her, “This is the kindness you can show to me: Everywhere we go, say about me, ‘He is my brother.’”
Og det skjedde, da Gud fikk meg til å vandre bort fra min fars hus, at jeg sa til henne: 'Dette er din kjærlighet du skal vise meg; på hvert sted vi kommer til, si om meg: 'Han er min bror.'
Og det skede, den Tid Gud lod mig vanke hid og did af min Faders Huus, da sagde jeg til hende: Denne er den Barmhjertighed, som du skal gjøre imod mig: Paa hvert det Sted, hvor vi komme hen, saa siig om mig: Han er min Broder.
And it came to pass, when God caused me to wander from my father's house, that I said unto her, This is thy kindness which thou shalt shew unto me; at every place whither we shall come, say of me, He is my brother.
Da Gud lot meg forlate min fars hus, ba jeg henne om denne hjelpen: På hvert sted vi kommer til, si at jeg er din bror.»
And it came to pass, when God caused me to wander from my father's house, that I said to her, This is your kindness which you shall show unto me; at every place where we shall come, say of me, He is my brother.
And it came to pass, when God caused me to wander from my father's house, that I said unto her, This is thy kindness which thou shalt shew unto me; at every place whither we shall come, say of me, He is my brother.
Da Gud lot meg vandre bort fra min fars hus, sa jeg til henne: 'Dette er din kjærlighet som du skal vise meg. Overalt hvor vi går, si om meg: "Han er min bror."'"
Og da Gud lot meg vandre borte fra min fars hus, sa jeg til henne: Dette er den godhet du skal vise meg: Overalt hvor vi kommer, si om meg: Han er min bror.'
Og det skjedde da Gud lot meg vandre bort fra min fars hus, at jeg sa til henne: Dette er den godhet du skal vise meg, at på hvert sted vi kommer til, skal du si om meg: Han er min bror.
Da Gud sendte meg bort fra min fars hus, sa jeg til henne: Dette er tegn på din kjærlighet til meg; si overalt hvor vi kommer at jeg er din bror.
And after God caused me to wandre out of my fathers house I sayde vnto her: This kyndnesse shalt thou shewe vnto me in all places where we come that thou saye of me how that I am thy brother.
So whan God charged me to wadre out of my fathers house, I sayde vnto her: Shew this kyndnes vpon me, that, where so euer we come, thou saye of me, that I am thy brother.
Nowe when God caused me to wander out of my fathers house, I said then to her, This is thy kindnes that thou shalt shewe vnto me in all places where we come, Say thou of me, He is my brother.
And after God caused me to wander out of my fathers house, I sayde vnto her: this kyndnesse shalt thou shewe vnto me, in all places where we come, that thou say of me, he is my brother.
And it came to pass, when God caused me to wander from my father's house, that I said unto her, This [is] thy kindness which thou shalt shew unto me; at every place whither we shall come, say of me, He [is] my brother.
It happened, when God caused me to wander from my father's house, that I said to her, 'This is your kindness which you shall show to me. Everywhere that we go, say of me, "He is my brother."'"
and it cometh to pass, when God hath caused me to wander from my father's house, that I say to her, This `is' thy kindness which thou dost with me: at every place whither we come, say of me, He `is' my brother.'
and it came to pass, when God caused me to wander from my father's house, that I said unto her, This is thy kindness which thou shalt show unto me. At every place whither we shall come, say of me, He is my brother.
and it came to pass, when God caused me to wander from my father's house, that I said unto her, This is thy kindness which thou shalt show unto me: at every place whither we shall come, say of me, He is my brother.
And when God sent me wandering from my father's house, I said to her, Let this be the sign of your love for me; wherever we go, say of me, He is my brother.
It happened, when God caused me to wander from my father's house, that I said to her, 'This is your kindness which you shall show to me. Everywhere that we go, say of me, "He is my brother."'"
When God made me wander from my father’s house, I told her,‘This is what you can do to show your loyalty to me: Every place we go, say about me,“He is my brother.”’”
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
9Abimelek kalte Abraham og sa til ham: 'Hva har du gjort mot oss? Hva har jeg gjort mot deg siden du har brakt en så stor synd over meg og mitt rike? Handlinger som ikke burde gjøres, har du gjort mot meg.'
10Og Abimelek sa til Abraham: 'Hva var det du tenkte, siden du gjorde dette?'
11Abraham svarte: 'Jeg tenkte: Det er ingen gudsfrykt i dette stedet, og de vil drepe meg på grunn av min hustru.'
12Men hun er faktisk min søster, datter av min far, men ikke datter av min mor, og hun ble min hustru.'
5'Sa ikke han til meg: Hun er min søster? Og sa ikke Sara selv: Han er min bror? I min ærlighet og med rene hender har jeg gjort dette.'
6Og Gud sa til ham i drømmen: 'Ja, jeg vet at du har gjort dette i din ærlighet, og derfor har jeg hindret deg fra å synde mot meg. Det er grunnen til at jeg ikke lot deg røre henne.'
11Da han nærmet seg Egypt, sa han til Sarai, sin kone: Hør nå, jeg vet at du er en vakker kvinne.
12Når egypterne ser deg, vil de si: Dette er hans kone. Da vil de drepe meg, men deg vil de la leve.
13Si derfor at du er min søster, så det går meg godt for din skyld, og jeg får leve takket være deg.
18Da kalte farao Abram til seg og sa: Hva er det du har gjort mot meg? Hvorfor sa du ikke til meg at hun var din kone?
19Hvorfor sa du at hun var din søster, så jeg tok henne til kone? Nå har du din kone her. Ta henne, og gå!
1Abraham dro derfra til Negev-området og bodde mellom Kadesj og Sjur. Og han slo seg ned i Gerar.
2Abraham sa om sin hustru Sara: 'Hun er min søster,' og Abimelek, kongen av Gerar, sendte bud og tok Sara til seg.
22På den tiden sa Abimelek og hans hærfører Pikol til Abraham: Gud er med deg i alt du gjør.
23Så lov meg nå her ved Gud at du ikke vil bedra meg, mine etterkommere eller mine barn, men at du skal vise meg og det landet hvor du har bodd, den samme vennlighet som jeg har vist deg.
9Da kalte Abimelek Isak til seg og sa: «Sannelig er hun din kone! Hvorfor sa du da: ‘Hun er min søster’?» Isak svarte: «Fordi jeg tenkte at jeg kunne bli drept på grunn av henne.»
10Abimelek sa: «Hva har du gjort mot oss? En av folket kunne ha ligget med din kone, og du ville ha brakt skyld over oss.»
14Abimelek tok så sauer, okser, tjenere og tjenestepiker og ga dem til Abraham; og han ga ham tilbake Sara, hans hustru.
15Abimelek sa: 'Se, landet mitt ligger foran deg; slå deg ned der du finner det best.'
16Og til Sara sa han: 'Se, jeg gir din bror tusen sølvstykker. Det skal være som et dekkende slør for dine øyne for alle som er med deg og for alle andre. På denne måten vil du bli rettferdiggjort.'
27Han sa: 'Velsignet være Herren, min herre Abrahams Gud, som ikke har forlatt sin godhet og trofasthet mot min herre. For Herren har ledet meg på veien til min herres slekt.'
7Herren, himmelens Gud, som førte meg ut fra min fars hus og fra mitt hjemland, delte sitt løfte med meg og sverget det til meg og sa: 'Din etterkommer vil jeg gi dette landet.' Han skal sende sin engel foran deg, og du skal finne en kone til min sønn der.
40Han svarte meg: 'Herren, for hvis ansikt jeg har vandret, vil sende sin engel med deg og gi deg hell. Du skal finne en kone til min sønn fra min slekt og min fars hus.'
41Men hvis min slekt ikke vil gi henne til deg, da vil du være fri fra eden min.'
12Sverg nå til meg ved Herren at dere vil vise godhet mot min fars hus, slik som jeg har vist godhet mot dere, og gi meg en sikker bekreftelse på dette.
7Da mennene i stedet spurte om hans kone, sa han: «Hun er min søster.» For han var redd for å si «min kone», i frykt for at mennene der skulle drepe ham på grunn av Rebekka, fordi hun var vakker.
12Han sa: 'Herre, min herre Abrahams Gud, la meg lykkes i dag og vis nåde mot min herre Abraham.
8Da sa Abram til Lot: "La det ikke være strid mellom meg og deg, eller mellom mine hyrder og dine hyrder, for vi er brødre.
4Men du skal dra til mitt land og til min slekt og ta en kone til min sønn Isak.'
5Tjeneren sa til ham: 'Kanskje vil ikke kvinnen være villig til å følge meg til dette landet. Må jeg da ta din sønn tilbake til det landet du kom fra?'
23Han spurte: 'Hvilkens datter er du? Fortell meg det, vær så snill. Finnes det et sted i huset til din far hvor vi kan overnatte?'
37Min herre fikk meg til å sverge og sa: 'Du skal ikke ta en kone til min sønn fra døtrene blant kanaanittene, hvor jeg bor,'
38men du skal dra til min fars hus og til min slekt og finne en kone til min sønn.'
14La det skje at den unge kvinnen som jeg sier til 'Gi meg et lite drikk, vennligst,' og hun sier 'Drikk, og jeg vil også gi kamelene dine vann', at hun er den du har utsett for din tjener Isak. Ved det skal jeg vite at du har vist nåde mot min herre.'
45Når din brors sinne vender bort fra deg, og han glemmer hva du har gjort mot ham, vil jeg sende bud og hente deg derfra. Hvorfor skulle jeg miste dere begge på en dag?
3Opphold deg i dette landet, så vil jeg være med deg og velsigne deg. For til deg og din ætt vil jeg gi alle disse landene, og jeg vil stadfeste den eden jeg sverget til Abraham, din far.
9De spurte ham: 'Hvor er Sara, din kone?' Han svarte: 'Hun er i teltet.'