Jesaja 33:9
Landet sørger og visner bort, Libanon har blitt til skam og er vissnet, Saron er som en ørken, og Basan og Karmel rister av seg løvet.
Landet sørger og visner bort, Libanon har blitt til skam og er vissnet, Saron er som en ørken, og Basan og Karmel rister av seg løvet.
Jorden sørger og visner; Libanon skammer seg og blir felt; Saron er blitt som en ørken, og Basan og Karmel kaster av seg frukten.
Landet sørger og visner, Libanon står med skam og visner; Saron er blitt som ørkenen, Basan og Karmel mister løvet.
Landet sørger og visner, Libanon skammer seg og visner; Saron er blitt som en ørken, og Basan og Karmel feller sitt løv.
Landet sørger og visner bort; Libanon er skamfullt og visner, Saron er blitt som en ørken, og Basan og Karmel mister sine blader.
Jorden sørger og visner, Libanon skammer seg og blir felt. Sharon er som en ørken; Basan og Karmel rister av fruktene sine.
Jorden sørger og visner; Libanon er skammet og hogd ned; Sjaron er som en ørken; og Basan og Karmel gir ikke lenger frukt.
Landet sørger og visner bort, Libanon står beskjemmet og medtatt. Saron er som en ørken, og Basan og Karmel rister.
Jorden sørger og visner bort; Libanon skammer seg og er hugget ned. Saron er som en ørken, og Basan og Karmel mister sin frukt.
Jorden sørger og visner; Libanon skammer seg og blir hugget ned; Sharon er som en ødemark, og Bashan og Karmel mister sin frukt.
Jorden sørger og visner bort; Libanon skammer seg og er hugget ned. Saron er som en ørken, og Basan og Karmel mister sin frukt.
Landet sørger og visner; Libanon skammer seg og visner bort, Saron er blitt som en ørken, og Basan og Karmel ryster seg.
The land mourns and languishes; Lebanon is ashamed and withers. Sharon has become like a desert; Bashan and Carmel shake off their leaves.
Jorden sørger og visner bort; Libanon skammer seg og visner. Saron har blitt som en ørken; Basan og Karmel rister av løvet.
Landet sørger, er forsmægtet, Libanon er beskjæmmet, er afhugget; Saron er som en øde Mark, og Basan og Carmel er afrystet.
The earth mourneth and languisheth: Lebanon is ashamed and hewn down: Sharon is like a wilderness; and Bashan and Carmel shake off their fruits.
Jorden sørger og visner: Libanon skammer seg og blir felt: Sharon er som en ødemark; og Basan og Karmel kaster av seg sine frukter.
The earth mourns and languishes; Lebanon is ashamed and withered; Sharon is like a wilderness, and Bashan and Carmel shake off their fruits.
The earth mourneth and languisheth: Lebanon is ashamed and hewn down: Sharon is like a wilderness; and Bashan and Carmel shake off their fruits.
Landet sørger og visner; Libanon er bekymret og visner bort; Sharon er som en ørken; og Basan og Karmel mister [sine blader].
Landet sørger og visner bort, Libanon skammer seg og visner. Saron er blitt som en ørken, og Bashan og Karmel skjelver.
Landet sørger og visner; Libanon er satt i forvirring og visner bort; Sharon er som en ørken; og Basan og Karmel rister av sine blader.
Jorden sørger og visner bort; Libanon er til skamme og blir øde; Sharon er som Arabasletten; i Basan og Karmel faller bladene.
The land mourneth and languisheth; Lebanon is confounded and withereth away; Sharon is like a desert; and Bashan and Carmel shake off [their leaves].
The earth mourneth and languisheth: Lebanon is ashamed and hewn down: Sharon is like a wilderness; and Bashan and Carmel shake off their fruits.
the desolate earth is in heuynes. Libanus taketh it but for a sporte, that it is hewen downe: Saron is like a wyldernes: Basa & Charmel are turned vpside downe.
The earth mourneth & fainteth: Lebanon is ashamed, and hewen downe: Sharon is like a wildernes, and Bashan is shaken and Carmel.
The desolate earth is in heauinesse, Libanus is shamed and hewen downe, Saron is like a wildernesse, Basan and Charmel are spoyled of their fruites.
The earth mourneth [and] languisheth: Lebanon is ashamed [and] hewn down: Sharon is like a wilderness; and Bashan and Carmel shake off [their fruits].
The land mourns and languishes; Lebanon is confounded and withers away; Sharon is like a desert; and Bashan and Carmel shake off [their leaves].
Mourned, languished hath the land, Confounded hath been Lebanon, Withered hath been Sharon as a wilderness, And shaking are Bashan and Carmel.
The land mourneth and languisheth; Lebanon is confounded and withereth away; Sharon is like a desert; and Bashan and Carmel shake off `their leaves'.
The land mourneth and languisheth; Lebanon is confounded and withereth away; Sharon is like a desert; and Bashan and Carmel shake off [their leaves] .
The earth is sorrowing and wasting away; Lebanon is put to shame and has become waste; Sharon is like the Arabah; and in Bashan and Carmel the leaves are falling.
The land mourns and languishes. Lebanon is confounded and withers away. Sharon is like a desert, and Bashan and Carmel are stripped bare.
The land dries up and withers away; the forest of Lebanon shrivels up and decays. Sharon is like the arid rift valley; Bashan and Carmel are parched.
Disse versene er funnet ved hjelp av AI-drevet semantisk likhet basert på mening og kontekst. Resultatene kan av og til inneholde uventede sammenhenger.
10Marken er ødelagt, jorden sørger, for kornet er ødelagt, vinen skuffet, oljen svunnen hen.
11Bli vanæret, bondens menn, klag, vingårdsarbeidere, over hveten og bygget, for markens høst er borte.
12Vinstokken visner, fiken treet tørker, granateplet, palmen og eplet – alle trærne på marken er tørket bort. Ja, glede er borte fra menneskene.
1Åpne portene dine, Libanon, så ilden kan fortære dine sedrer.
2Gråt, sypress, for sedertreet har falt, og de mektige er ødelagt. Gråt, Basans eiketrær, for den sterke skogen har blitt felt.
3Lytt til hyrdenes klagerop, for deres herlighet er ødelagt. Løvenes brøl høres, for Jordans prakt er ødelagt.
8Veiene ligger øde, ingen reiser lengre langs veiene. Avtaler er brutt, byene foraktet, menneskene holdt ingen ære.
4Jorden sørger, visner bort; verden visner bort, svekkes; de store blant folket på jorden svekkes.
4Han truer havet og tørker det opp, han lar alle elvene tørke inn. Basan og Karmel visner, og blomsten i Libanon visner bort.
10Jeg vil gjøre Jerusalem til en ruinhaug, en bolig for sjakaler, og de byene i Juda vil jeg gjøre øde, uten innbygger.
3Derfor sørger landet, og alle som bor der er tynget av sorg, også markens dyr, himmelens fugler, og til og med havets fisker forsvinner.
2Den skal blomstre rikt og juble av glede med jubelrop; Libanons herlighet er gitt den, Karmels og Sharons prakt. De skal se Herrens herlighet, vår Guds prakt.
17Såkornet har mugnet under kloggene deres, lagrene er ødelagt, korngrunner er nedbrutt, for det er ingen høst.
18Hvor klynker dyrene! Buskapens flokk er forvirret, for de finner ikke beite; også saueflokkene lider.
19Til deg roper jeg, Herre, for ilden har fortært ørkenens beitemarker, og flammen har svidd alle trærne på marken.
8Hesjbons marker visner bort, det samme gjør Sibmas vinranker. Folkenes herrer har knust de fine druene, de har nådd fram til Jaser, har streifet gjennom ørkenen. Deres skudd har blitt spredt, de har krysset havet.
9Derfor gråter jeg som Jasers gråt over Sibmas vinstokker. Jeg fukter deg med mine tårer, Hesjbon og Elale; for over din sommerfrukt og din innhøsting har jubelen stilnet.
10Borte er glede og fryd fra hagene, i vingårdene er det ingen sang eller jubel. I vinpressen tråkker ingen ut druer med jubelrop. Jeg har gjort ende på jubelropet.
17Selv om fikentreet ikke blomstrer og det ikke er frukt på vinrankene, svikter olivenavlingen, og markene gir ikke føde, sauene er borte fra kveen, og det er ingen kveg i fjøsene.
11De har gjort den til en ødemark; den sørger foran meg, fortvilet. Hele landet er lagt øde, for det er ingen som lar seg fatte.
28Jeg skal gjøre landet til en ørken og et øde, og stoltheten i dens makt skal brytes. Israels fjell skal ligge øde uten noen som drar gjennom dem.
7Det har gjort min vinmark til en ødemark og min fikentrefarm til en haug. Det har ribbet den helt og kastet den fra seg, og grenene er blitt hvite.
8Sørg, som en ung kvinne i sørgedrakt for sin ungdoms ektemann.
13Nå er den plantet i ødemarken, i et tørt og tørstende land.
14En ild gikk ut fra en av dens grener og fortærte dens frukt, så det ikke er en sterk gren igjen, en stav for herskere. Dette er en klagesang og den har blitt til en klagesang.
4Hvor lenge skal landet sørge, og gresset på alle markene bli vissent? På grunn av innbyggernes ondskap dør dyrene og fuglene, for de sier: 'Han kan ikke se vår fremtid.'
8Selv sedrene i Libanon gleder seg over din fall, de sier: 'Fra det øyeblikket du ble lagt ned, kommer ingen vedhugger opp mot oss.'
15Så sier Herren Gud: På den dagen det gikk ned til dødsriket, sørget jeg over det. Jeg dekket dypet for det og stanset dets elver. Det store vannet ble holdt tilbake, og jeg ikledte Libanon sorg for det, og alle markens trær synger over det.
2Han sa: Herren brøler fra Sion og lar sin røst lyde fra Jerusalem; hyrdenes beitemarker sørger, og toppen av Karmel visner.
20Gå opp på Libanon og rop, heve din stemme på Basan, rop fra Abarim, for alle dine elskere er knust.
12Slå dere på brystene for de deilige marker, for de bærende vinstokker.
13På mitt folks mark skal det vokse torner og tistler, ja, over alle de glade hus, over den jublende by.
13Over alle Libanons sedertrær, de høye og opphøyde, og over alle Basans eiker.
7Vinen sørger, vinranken visner; alle med glede i hjertet sukker.
12Fremmede, de mest voldelige etter folkeslagene, hugget det ned og kastet det bort. På fjellene og i alle dalene falt dets greiner. De ble knust ved alle jordens kløfter, og alle folk forlot dets skygge og forlot det.
12Herren vil sende menneskene langt bort, og det vil være stor tomhet i landet.
18Hans skoger og frukthager vil bli fortært, fra sjel til kropp, og de vil bli som en syk manns tiltagen hud.
13For slik skal det bli blant folkene midt på jorden, som når et oliventre bankes, som når vinhøsten er fullendt.
10Den befestede byen vil bli øde, forlatte felt blir til en ørken hvor kalvene beiter og hviler, og de vil tømme dens grener.
29For de skal skamme seg over eikene som dere begjærte, og rødme over hagene som dere valgte.
30For dere skal bli som en eik med visne blader, og som en hage uten vann.
10'Nå vil jeg reise meg,' sier Herren, 'nå vil jeg opphøye meg, nå vil jeg løfte meg opp.'
9På den dagen skal deres befestede byer være som forlatte steder i skoger og på høyder, som ble forlatt for Israels barn, og landet skal bli øde.
8Skal ikke landet skjelve for dette, og alle som bor der sørge? Hele landet skal heve seg som Nilens flo, den skal skjelve og synke som Egypts elv.
13Men landet skal bli en ørken på grunn av dets innbyggere, som et resultat av deres gjerninger.
4Den visnende blomsten, den skjønne prydens herlighet, som er på toppen av den frodige dalen, skal bli som en tidlig moden frukt før sommeren. Når den skuer den, vil den som ser den, ta den i sin hånd og sluke den.
17Om en liten stund, vil ikke Libanon bli gjort til en fruktbar hage, og hagen regnes som en skog?
17Og i alle vingårder skal det være klagesang, for jeg vil gå igjennom deg, sier Herren.
34Han vil hugge ned krattet i skogen med jern, og Libanon vil falle ved den Mektige.
6Jeg vil la den ligge øde; den vil ikke bli beskåret eller røkt, og torner og tistler vil vokse opp. Jeg vil befale skyene å ikke la det regne på den.